Mandag & bokanmeldelse

Da ble det mandag igjen. Helt okei det, når man endelig har fått kolleger tilbake på den folketomme, feriestille gangen. Nå ble det definitivt litt kjekkere å komme på kontoret igjen!

Helga har kort oppsummert foregått sånn cirka slik:

Hurra, fikk endelig bok 2 av Song for Eirabu!
Var på lørdagstur til Grünerløkka, tuslet langs elva både dit og tilbake, og spiste vilt god is på Markeveien Vin- og Mathus.
Dro en tur til Lillestrøm på hemmelig oppdrag og spiste banansplitt i sola.

Dessuten leste jeg ferdig Ingvild Holviks Lykkefeltet, og den tenkte jeg rett og slett å gi en kjapp anmeldelse av til dere! Boka kom ut på Samlaget i 2010, og er på 137 sider.

Foto: Sofasatan på Flickr

Jeg hadde denne boka som “Boken på vent”, og hadde dermed rimelig høye forventninger til den. Om den innfridde? Joa, ganske! Men ikke fullt ut.

Hovedpersonen Stine er psykologistudent og har flyttet på hybel til Bergen sentrum, men blir nødt til å tilbringe eksamenstid og jula hjemme i barndomshjemmet, sammen med faren og storesøster Gry. Gry er blitt hentet hjem fra studiene i Tromsø av faren deres, mot sin vilje. Hun er nemlig deprimert, og trenger tilsyn. Men hvordan kan Stine være god søster, venn og psykolog og gi omsorg til en storesøster som ikke vil ta i mot? Som om det ikke var nok, har ikke Stine særlig mange venner. Faktisk bare ei. Men hun er blitt sammen med Ståle. Og han er det ikke lett å vite hva egentlig vil.

Mer av handlinga kan jeg i grunn ikke si så mye om, uten å røpe for mye. For dette er en kort og fortetta roman, der handling og tidsperspektiv er begrenset til et nødvendig minimum. Det er dynamikken mellom hovedpersonene som teller. Og der er det jo litt å ta av, med alle de følelsene og hemmelighetene som svirrer rundt mellom dem.

Men jeg er litt i tvil om Holvik egentlig lykkes helt i å spille frem alt hun ser ut til å ville formidle mellom menneskene sine. Det blir litt lite plass til hver enkelt, litt for lite tid til å gå i dybden. Det jeg syns fungerer best, er definitivt skildringen av hvordan det er å være familie rundt en deprimert, som verken klarer å gi eller ta i mot. Det kan nok være både fint og nyttig for flere å lese om. Men jeg skulle ønske Gry kunne fått en sterkere stemme og en større rolle i boka. Det ville etter min mening hevet historien mange hakk.

Den språklige kvaliteten er heller høyere, syns jeg. Grepet med å ikke skille ut replikker med taletegn, men bare la de gli inn som en del av teksten fungerer godt, og knytter handling og dialog mellom karakterene enda tettere sammen. Nynorsken er enkel, men fin, og flyter bra. Det er mye metaforbruk og språklige bilder som funker, og det er tydelig at Holvik virkelig kan å skrive.

Boka er som sagt på knappe 137 sider. Det er jo ikke særlig mye. Og jeg må innrømme at jeg mener historien hadde hatt godt av 10-20 sider ekstra mot slutten. Det er litt vel mye som forblir hengende i luften, forblir uavklart. Relasjonen mellom søstrene, som nok er hovedtema for Holvik i denne romanen, er det som gis den mest naturlige avslutningen. Men det manglet liksom litt før jeg ble helt ferdig med historien i hodet mitt. Jeg vil vite litt mer. Det er helt greit med åpen slutt altså, men det bør jo hvertfall være en slutt der.

Alt i alt er dette en romane jeg likte, altså. Den tar for seg viktige tema, er godt skrevet og engasjerer. Så du kan trygt lese den. Men jeg sitter og tenker at denne boken gjerne kunne vært enda større. Både fysisk og innholdsmessig.

God mandagskveld!

2 Thoughts on “Mandag & bokanmeldelse

  1. Takk for tips! Denne skal skrivast opp på ventelista med det same. (etter Eirabu, har ikkje lest den første ein gong endå, men no skal det bli den sin tur!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation