Ett år

Ett år er gått nå.

Du var den som smilte bredest av oss alle. Lo høyest. Gav bort de største bamseklemmene til alle rundt deg. Du var den som briljerte på talerstolen. Som knuste oss andre i effektivitet og arbeidskapasitet. At du kom til å bli noe veldig stort og veldig viktig, visste vi alle.

Men slik gikk det ikke.

En eneste mann tok deg vekk fra oss.

Vi var mange som var redde og bekymret for deg den dagen for ett år siden. Vi klikket oss inn på FB-profilen din, ventet på twitter-meldinger eller den enorme lettelsen fra en venn som visste. Visste du var trygg. Den kom aldri.

Da dagene gikk, svant håpet. Og vi skjønte.

Men selv ikke da fjeset ditt var på fremsiden av avisene som en av de mange omkomne, skjønte jeg helt. Det var liksom ikke ekte. Det var for nært, for uvirkelig.

Det var først den dagen, da den redselsfulle rettssaken hadde begynt og jeg leste navnet ditt i tiltalen, at sjokket kom. Vissheten. Der sto det svart på hvitt. Skutt og drept.

Han skjøt deg. Drepte deg.

Og først da kjente jeg behovet for å besøke graven din. Det gjorde godt. Du fikk en rød rose av meg. Den sto der, frisk og levende, sammen med så utrolig mange andre blomster, lys, hjerter, bilder og hilsener. Så mange besøker deg. Hele tiden. Du er savnet, skjønner du.

Ett år er gått.

Men vi glemmer deg aldri noensinne, Håvard.

4 Thoughts on “Ett år

  1. Ingunn on 07/22/2012 at 23:31 said:

    En tung dàg for alle som mistet noen i dag. Er imponert over alle de reflekterte ungdommene som har gjennomlevd marerittet, og likevel klarer å glede seg over livet uten bitterhet og hat. Men det gjelder for alle å finne sin vei gjennom sorgen, og ingen har noen fasit på hvordan og hvor lenge det tar før man er kommet igjennom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation