Fredag, fri & favoritter

Jeg har en sånn jobb hvor jeg kan ta ut avspasering. Det er fint. Det er fordi jeg jobber i en organisasjon, da. Human-Etisk Forbund, nærmere bestemt. Og i en organisasjon hender det både titt og ofte at du må reise over hele landet, jobbe på helg og sitte på møter utover kvelden. Derfor hender det også at vi kan ta noen fridager, når det er litt roligere tider. I dag er en sånn dag.

Dessuten er det fredag, og det er jo ganske godt i seg selv.

Men altså. Hva gjør en på en fredag når man har fri? Sånn utenom alt man i grunn bare må, som å handle, støvsuge & sy ferdig blusen min, har jeg følgende favorittaktiviteter:

Drikke kaffe. Lese Morgenbladet. Lese bok. Lese spennende artikler på nettavisene. (Og nei, de handler ikke om kjendiser, faktisk.)

Full intellektuell input i dag, altså!

Tidsskrift for kjønnsforskning, 2/12

Og mitt bidrag til Fremtidige favoritter-spalten til Bokelskerinnen blir også derfor litt annerledes enn de andres. Jeg gleder meg nemlig mest til et tidsskrift akkurat i dag, jeg. Et tidsskrift som handler om kjønnsforskning, og som særlig tar for seg kvinner i akademia. Dette er nemlig et tema jeg brenner sterkt for, og som jeg har vært så heldig å få jobbet med et par år som studentmedlem i Komiteen for kjønnsbalanse i forskning (Kif).

Jeg har dessuten vært student i 6 år, studentpolitiker på heltid i 2 år og medlem i en forskningsgruppe i 2 år. Da lærer man litt om det interne livet i akademia. Og vet dere? Der er det fryktelig mange eldre menn.

Akkurat det er jo ikke et så stort problem i seg selv. Problemet er heller at denne mangelen på mangfold fører til likere tenkning (ikke akkurat et pluss i forskningen) og at det skaper holdninger og vaner det er vanskelig å bryte. Men vil ikke dette være et problem som forsvinner av seg selv over tid? I dag er det jo et flertall av kvinnelige studenter, og de vil jo en gang bli forskere på landets høyere utdanningsinstitusjoner?

Det essayet jeg gleder meg mest til å lese i dette tidsskriftet, viser at dette slett ikke er så selvsagt.

I 1988 fant sosiolog Elisabeth L’orange Fürst at det ikke var likebehandling av kjønnene i akademia. Boken hun skrev om dette, Kvinner i Akademia – inntrengere i en mannskultur?, skapte rabalder da den kom ut. Men fortsatt er tendensen hun fant den gang gjeldende. Hun fant nemlig at mannlige søkere hadde langt større sjanse til å bli ansatt i faste vitenskapelige stillinger enn kvinnelige søkere. Dessuten fant Fürst at språkbruken som ble brukt om mannlige og kvinnelige søkere i ansettelseskomiteen, systematisk var forskjellig. Ikke nok med det; også når det kom til vurdering av den enkelte søkerens forskerkompetanse, var framstillingene forskjellige. I favør av mennene, selvsagt.

– Da studien min kom ut i 1988, sa mange at man bare måtte ta tiden til hjelp, så ville kjønnsbalansen jevne seg ut. Vi har i dag bra kjønnsbalanse og mange kvinner på doktorgrader og på stipender, men når det kommer til faste stillinger (som forskere. red.anm.), så blir det problemer, sier hun. (Fra Kifinfo.no)

Jeg er alltid interessert i å lære mer om denne utfordringen, og er dessuten generelt opptatt av likestilling – rett og slett fordi det er det som gagner oss alle best på lang sikt, kvinner så vel som menn, og ikke minst hele samfunnet sett under ett. Derfor er dette tidsskriftet denne ukas fremtidige favoritt.

Og hvis ikke det holder med et tidsskrift, så kan jeg jo legge til at jeg selvsagt har Simone de Beauvoirs Det annet kjønn stående i hylla, som jeg gleder meg til den dagen jeg rekker å lese. Tipper den kommer ganske høyt opp på favorittlista den også.

God helg, dere!

Mandag & bokanmeldelse

Da ble det mandag igjen. Helt okei det, når man endelig har fått kolleger tilbake på den folketomme, feriestille gangen. Nå ble det definitivt litt kjekkere å komme på kontoret igjen!

Helga har kort oppsummert foregått sånn cirka slik:

Hurra, fikk endelig bok 2 av Song for Eirabu!
Var på lørdagstur til Grünerløkka, tuslet langs elva både dit og tilbake, og spiste vilt god is på Markeveien Vin- og Mathus.
Dro en tur til Lillestrøm på hemmelig oppdrag og spiste banansplitt i sola.

Dessuten leste jeg ferdig Ingvild Holviks Lykkefeltet, og den tenkte jeg rett og slett å gi en kjapp anmeldelse av til dere! Boka kom ut på Samlaget i 2010, og er på 137 sider.

Foto: Sofasatan på Flickr

Jeg hadde denne boka som “Boken på vent”, og hadde dermed rimelig høye forventninger til den. Om den innfridde? Joa, ganske! Men ikke fullt ut.

Hovedpersonen Stine er psykologistudent og har flyttet på hybel til Bergen sentrum, men blir nødt til å tilbringe eksamenstid og jula hjemme i barndomshjemmet, sammen med faren og storesøster Gry. Gry er blitt hentet hjem fra studiene i Tromsø av faren deres, mot sin vilje. Hun er nemlig deprimert, og trenger tilsyn. Men hvordan kan Stine være god søster, venn og psykolog og gi omsorg til en storesøster som ikke vil ta i mot? Som om det ikke var nok, har ikke Stine særlig mange venner. Faktisk bare ei. Men hun er blitt sammen med Ståle. Og han er det ikke lett å vite hva egentlig vil.

Mer av handlinga kan jeg i grunn ikke si så mye om, uten å røpe for mye. For dette er en kort og fortetta roman, der handling og tidsperspektiv er begrenset til et nødvendig minimum. Det er dynamikken mellom hovedpersonene som teller. Og der er det jo litt å ta av, med alle de følelsene og hemmelighetene som svirrer rundt mellom dem.

Men jeg er litt i tvil om Holvik egentlig lykkes helt i å spille frem alt hun ser ut til å ville formidle mellom menneskene sine. Det blir litt lite plass til hver enkelt, litt for lite tid til å gå i dybden. Det jeg syns fungerer best, er definitivt skildringen av hvordan det er å være familie rundt en deprimert, som verken klarer å gi eller ta i mot. Det kan nok være både fint og nyttig for flere å lese om. Men jeg skulle ønske Gry kunne fått en sterkere stemme og en større rolle i boka. Det ville etter min mening hevet historien mange hakk.

Den språklige kvaliteten er heller høyere, syns jeg. Grepet med å ikke skille ut replikker med taletegn, men bare la de gli inn som en del av teksten fungerer godt, og knytter handling og dialog mellom karakterene enda tettere sammen. Nynorsken er enkel, men fin, og flyter bra. Det er mye metaforbruk og språklige bilder som funker, og det er tydelig at Holvik virkelig kan å skrive.

Boka er som sagt på knappe 137 sider. Det er jo ikke særlig mye. Og jeg må innrømme at jeg mener historien hadde hatt godt av 10-20 sider ekstra mot slutten. Det er litt vel mye som forblir hengende i luften, forblir uavklart. Relasjonen mellom søstrene, som nok er hovedtema for Holvik i denne romanen, er det som gis den mest naturlige avslutningen. Men det manglet liksom litt før jeg ble helt ferdig med historien i hodet mitt. Jeg vil vite litt mer. Det er helt greit med åpen slutt altså, men det bør jo hvertfall være en slutt der.

Alt i alt er dette en romane jeg likte, altså. Den tar for seg viktige tema, er godt skrevet og engasjerer. Så du kan trygt lese den. Men jeg sitter og tenker at denne boken gjerne kunne vært enda større. Både fysisk og innholdsmessig.

God mandagskveld!

Superfavoritt på søndag

Søndag betyr Flukten fra virkelighetens smakebit på søndag. Her er mitt bidrag!

Ok. Jeg vet dere kommer til å tro at jeg bare sier dette fordi forfatteren er favorittmannen min. Men: Burnout, debutromanen til Tiger som kom ut på Aschehoug i 2007, ble faktisk en av mine desiderte favorittbøker fra og med jula 2007 da jeg fikk den i julegave med tanta & onkelen min. Helt sant.

Tiger Garté – Burnout

Tanta & onkelen min er nemlig fra Surnadal de også, som Tiger. Og ikke bare det, de er foreldrene til Mali, kusina mi, som i alle år gikk i klasse med Tiger. Det er videre grunnen til at jeg var dødsforelska i ham fra jeg så den søte, brunhårede gutten som var høyere enn alle de andre på klassebildet deres i 6. klassen. Ja, og ikke minst at jeg forfulgte ham og spionerte på ham hele sommeren ’98 da jeg var fjorten og på besøk til kusinene mine, og han var seksten og kulest i verden. Selvsagt turte jeg ikke si et ord til fotballspiss-kjekkasen, som kjørte rundt på mopeden sin og hoppa fra den høyeste toppen på stranda. Men smugkikke – dét turte jeg.

Vel. Årene gikk, og plutselig var guttungen blitt 25 år og forfatter. Selv var jeg student i Bergen, og hjemme på juleferie. Og under treet lå altså denne boka. Burnout. MED signatur OG hilsen i. Studinehjertet mitt smeltet, og det var akkurat som å være fjorten igjen.

Jeg slukte boka på knappe to dager. Kjente igjen alt, elsket språket, ble sjokkert, glad, opprørt, trist, forbanna, knust og igjen – forelska. For en som kunne skrive dette, han måtte være litt av en fyr. (Og det er han jo!)

Litt om handlinga:

Trym vokser opp i det han tror er trygge og idylliske omgivelser på landsbygda. Sammen med kameratflokken flyr de rundt og lager bråk. Her er alt fra fiskekriger, blodtrimma mopedløp til sniktitting på nakne og lubne tyskerhusmødre blant ingrediensene. Trym knytter et spesielt bånd med Robban, som er nabo og blir med Trym på det han måtte finne på. De to deler på noe de tenker må vare for resten av livet. Men så kommer ungdomstida og fyker over bygdebarna som en knitrende skogbrann i storm. Plutselig må de kjempe for å ikke havne utenfor, men karre seg til kjernen som er knytta til det dunkende Hjertet i sentrum av bygda. Uskyldige tenåringssinn forvandles til hardbarka krigere, og en brutal maktkamp finner sted.

Jeg tenkte å gjøre en liten vri på selve smakebiten denne gangen, og gi dere fire kopier av mine absolutte favorittsider fra boka. Siden jeg tross alt har tilgang til manuset sånn relativt greit, liksom. Så her er de! Les & nyt. (Og hvordan vi til slutt endte opp som samboere? Den historien får vi ta en annen gang.)

Fremtidige favoritter #2

Da var det fredag! Stas!

Og for Bokelskerinnen – og temmelig mange andre av oss bokbloggerne – er fredag synonymt med en runde fremtidige favorittbøker. Denne uka har jeg tittet litt på hva Samlaget har å by på utover høsten. Det var i grunn mye fint! Jeg har plukket meg ut to favoritter:

Juliane Rui – Systrer kan bli like gamle

 

Første bok ut er intet mindre enn en diktsamling. Den er skrevet av Juliane Rui og heter Systrer kan bli like gamle.

Jeg er svak for poesi, og har alltid vært glad i å skrive mine egne dikt også. Dessuten har dere nok lagt merke til at jeg liker å skildre minner, barndom og oppvekst i mine egne tekster, en tematikk som denne diktsamlingen også tar for seg. Spot on for meg, altså. Forlaget selv beskriver boka slik:

Denne diktboka handlar om barndom, om søsken og familie, om korleis ein hugsar hendingar og episodar frå fortida, og korleis ein kan formidle dette. Korleis kan ein strukturere eit bilde av ein felles barndom?

Gleder meg!

 

 

 

 

 

 

 

 

Marit Kaldhol – Darwins sporvar

 

Den andre boka er Marit Kaldhols Darwins sporvar. Dette er en roman om mor og datter, og om forholdet mellom dem som ikke alltid har vært enkelt. Jeg liker bøker som går inn i familie- og generasjonsdynamikk, for de kan som regel alltid lære oss alle noe. Jeg håper denne også kan gjøre det. Her er forlagets presentasjon:

I eit rom med vindauge mot havet ligg ei kvinne for døden. Dottera Sally vaker over henne. Medan ho ventar på at døden skal kome og hente henne, minnest Sally då mora reiste frå stad til stad med teaterframsyninga si. Sally måtte vere med. Ho leika med trådar, dikta med saumar, streva med puslebitar i baksetet av bilen. I byen ved kysten blei alt brått heilt annleis.

På kvar sine vis leitar mor og dotter fram fortida, og det blir tydeleg at det finst eit sår i dette forholdet. To ulike lagnader, som begge krinsar rundt svik og tap av kjærleik.

Har troa på denne!

Og ha en strålende helg, fine dere!

Boken på vent #2

Det er blitt tirsdag igjen, og Beathes bokhylle har nok en gang samlet bøker vi bokbloggere venter på.

Min bok venter jeg forsåvidt ikke på lenger, for jeg fikk den i postkassa mi i dag. Kjekt! Men jeg må nok vente litt med å lese den, siden jeg har så mange andre bøker jeg både holder på med og har satt opp på min mentale “må leses snarest”-liste. Så dermed; boken på vent it is.

Richard Wilkinson og Kate Pickett – Ulikhetens pris

Ulikhetens pris bygger på 30 års empirisk forskning i rike land. Boka viser:

– At nesten alt – fra forventet levealder til mental helse, fra vold til fedme – påvirkes av et samfunns økonomiske likhetsgrad, ikke dets rikdom.

– At jo større forskjell det er på fattige og rike i et samfunn, jo verre er det for alle – inkludert de rike.

– Hvordan vi kan finne gode løsninger og bevege oss mot en bedre, mer rettferdig framtid.

Mange av vennene mine har lest og skrytt av denne boka, så da den kom på tilbud hos Res Publica, slo jeg til og bestilte den. Den er utrolig aktuell, og et must å lese for slike som meg som er opptatt av en mer rettferdig verden. Dessuten kaller anmeldelsene den både relevant, seriøs og lettilgjengelig. Sistnevnte setter jeg stor pris på i sakprosa, siden jeg har lest mine tusener sider tørt pensum gjennom studiene mine, kan man si.. Oppsummert: Denne gleder jeg meg til!

Og så må jeg få vise fram det andre som lå og venta på meg i postkassen i dag. Det er verdens stiligste broderte, knallrosa ugle!

En stk. kul ugle.

Ugla er det den kjempeflinke venninna mi gjennom alle de år Anna som har lagd, og siden jeg har en unormal sterk fascinasjon for ugler i heimen, måtte jeg bare ha den. Annas nydelige, morsomme og kreative håndarbeid kan dere ellers finne på bloggen hennes, Ekte Heimelaga, eller på epla.no. Ta en titt!

Til sist: Litt skryt av samboeren bare. Han var så fin i går og kom hjem med favorittblomstene mine. Bare sånn fordi, liksom. Flinke mannen.

Smakebit(er) på en søndag

Hver søndag kan vi bokbloggere delta i Flukten fra virkelighetens “En smakebit på en søndag”, hvor man legger ut en liten forsmak på en bok man liker, leser og vil levere videre til alle lesere der ute. Og her er min!

Mia Berner var litt av en dame. Hun var lynende intelligent, livsglad, alltid lærende og frisk i språket som en sjarkfisker fra nord. Og hun var imponerende produktiv. Boka jeg vil presentere for dere i dag, er en erindringsbok hun begynte på da hun visste hun skulle dø. Den kom ut på Juritzen forlag i 2010, etter at Mia selv var borte. Men det er så visst ingen sentimental, gammel kvinne som mimrer over en bekymringsfri barndom vi får kjennskap til gjennom denne boka. Den tar for seg tema som tilhørighet, klassebevissthet , død, sorg og seksualitet. Den er sterk. Akkurat som dama selv.

Smakebiten (fra side 98 og 99):

Når jentene kommer, i samlet flokk, stanser de nesten målløse borte ved porten og stirrer på alt det nye. De kravler opp langs de steinlagte små stiene for å se på dammen med gullfisker som piler omkring og viser seg, liksom.

Jeg er ikke kommet lenger enn til inngangstrappen for å ønske velkommen, da mor med et stort byks trenger seg forbi meg og roper ut til alle gjestene med sine presanger, som de ennå bærer i hendene, at de bare må se til å komme seg hjem igjen, for selskapet er avlyst.

– Mia har ikke vært snill. Hun skal ikke ha noe selskap, og ingen presanger. Så adjø, da, småpiker. – Det passer kanskje bedre neste år, legger mor til mens hun snur seg for å gå inn igjen.

Det spørs, rekker jeg å tenke, om de tør ta den sjansen da. Jeg må forte meg opp på rommet mitt, siden jeg er på gråten og ikke vil vise mor det.

Herlige Mia Berner

Ja, og så må jeg jo legge ut en liten bokryggpoesi i dag også. Tross alt. I dag er det en slags liten hyllest til sommersola som heldigvis snek seg fram bak skyene her over Oslo i dag. Bøkene poesien er laget av kan forøvrig også anbefales på det sterkeste. Håper dere liker den!

Jeg elsker sol
tusen strålende soler
og solen tilber ingen andre guder enn sin egen styrke

Helt, helt til slutt må jeg bare vise dere noe jeg fant nede på Løkka i går. Verdens søteste tekanne! Jeg har lett etter en fin, retro, blomstrete, fargefin tekanne i keramikk lenge, og endelig fant jeg akkurat en slik jeg ønsket meg. Ved søndagsfrokosten i dag serverte den meg for første gang knallsterk & glovarm English Breakfast Tea, og nå er jeg glad i den for alltid. Tipper det blir kvelds-te i sofaen etter at vi kommer hjem fra kino i kveld også. Stas!

Fine, lysegrønne tekanna mi!

God søndag!

Poesi til folket!

Jeg og samboeren er nå offisielt hekta på bokryggpoesi. Igjen; takk Metaingrid!

Og i dag fant vi på noe nytt. Nede på Løkka i regnet rømte vi inn i en bokhandel, og utførte geriljabokryggpoesi!

Dette – etter vår mening – kanonkule konseptet går rett og slett ut på å gå inn i en bokhandel, lage en fortelling eller et dikt ved å plukke ut passende bøker fra hyllene, legge de oppå hverandre, og så forevige poesien titlene til sammen utgjør på et bilde. Så lar du helt enkelt bøkene/fortellingene ligge igjen som en fin opplevelse til neste kunde! (Og muligens til noe irritasjon for de som jobber på bokhandelen. Sorry for den altså, med tenk så mye fin litteraturglede vi sprer slik!)

Dette er mitt geriljabidrag:

Alt jeg er
hyperdraum
gjennom natten

Og dette er et nytt bidrag fra bokhylla mi:

Kjærlighet før øya synker
vente, blinke
den som blunker er redd for døden

Og har du en bokryggpoet i magen, men ingen blogg å poste bildene på? Fortvil ei! Klikk deg inn og lik Bokryggpoesi-sida på Facebook, og post all poesi du portretterer!

(P.S: Kan dere som leser legge igjen en kommentar om hvordan bloggen min ser ut på deres nettleser? På macen min er bakgrunnsbilde/-farge bare på kantene av skjermen, og selve teksten og bildene på hvit bakgrunn. Slik tenkte jeg at det skal være. På andres skjermer er det noen gang bakgrunnsbilde/-farge over alt, altså også bak teksten og bildene. Hvordan er det hos deg? Setter stor pris på tilbakemelding om dette!)

Fremtidige favoritter – og litt bokryggpoesi til helga

Bokelskerinnen har en fast spalte hver fredag hun kaller “Fremtidige favoritter”, hvor hun skriver om bøker hun gleder seg til. Jeg gleder meg til mange bøker, jeg. Så da blir jeg med!

To bøker går jeg og venter spesielt på å få lese nå. Den ene kom ganske nylig ut, og jeg var så heldig å få delta på lanseringen av den. Den andre slippes den 13. august. Begge bøkene utgis på Tiden. Begge er skrevet av dyktige damer. Begge blogger.

Kristine Tofte kom nylig med bok to i Song for Eirabu-bøkene; Vargtid. Bøkene karakteriseres av forlaget som “norrønt inspirert fantasy”, og det er ærlig talt en sjanger jeg ikke akkurat har lest noe særlig av tidligere. Faktisk temmelig nøyaktig ingenting, før jeg fikk fatt i den første boka, Slaget på Vigrid. Men som den boka bergtok meg. Ikke bare er det rimelig imponerende å skape sitt helt egne univers, komplett med sagn og guder og en historie om verdens tilblivelse. Men det som virkelig fascinerte med boka, er menneskeskjebnene. Kristine Tofte er psykolog, og akkurat det merkes i personskildringene. Det fins ikke en flat karakter i hele historien, og det er umulig å ikke engasjere seg i livsløpet deres etter hvert som dramatikken tetner til. Dessuten får jeg den samme sitrende spenningsfølelsen av å lese Song for Eirabu som jeg fikk da jeg ble fortalt eventyr for som barn. Det er fortellerkunst, det.

I slaget på Vigrid har tusenar av menn mista livet, og tilbake på slagmarka står femten år gamle Ragna med eit sverd som har redda kjærasten hennar ut av døden. Men kva har ho kjempa for, og kven er fienden? Veslesøstera Berghitte bærer keiserinnakrona i Syrren, og finn trøyst hos ei makt større enn henne, kan hende større enn Ragnas blotsverd. Djupt i Durinns fjell er Runa, den yngste av søstrene, i ferd med å finne sin eigen plass i spådommen om Eirabus endetid. Sogeforteljarane kring dei spinn lagnadstrådar tvinna med løgn, sanning og svik. Når siste vers av songen om Eirabu vert sunge, kan tillit vise seg skrøpeleg og dyrekjøpt, men blod kan ein lite på.

 

Linnéa Myhre er straks slippklar med boka Evig søndag. Hun er en av landets mest leste og populære bloggere, men har slitt med depresjon i store deler av livet. Boka følger Linnea i ett år, og er i følge forlaget “et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag”. Jeg ser fram til å lese dette. For psykiske problemer er så utrolig vanlig. Virkelig. Men likevel er det så lite snakket om, og så få står fram med sine historier. Det er ikke så rart, egentlig. Psykisk sykdom er fortsatt rimelig stigmatisert. De fleste som rammes er verdensmestere i å være flinke jenter og gutter, og skjuler sykdommen sin. Det er også temmelig vanskelig for en person som er så langt nede at alt virker umulig, og som har så lite selvtillit at man tror ingenting man sier er verdt noe, å skulle fronte noe slikt utad. Derfor er det veldig bra at en person som er såpass offentlig som bloggeren Linnea skriver om depresjonen sin.

Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.

 

Og så – med det samme jeg er i gang med blogginga – blir jeg sannlig med på nok et knallkonsept der ute i bokbloggverden, nemlig bokryggpoesi. Denne fantastiske ideen kommer fra Metaingrid, og går rett og slett ut på å sette sammen boktitler slik at de tilsammen utgjør et lite dikt. Herlig! Siden jeg faktisk sitter på jobb akkurat nå i denne solrike julifredagen og skriver dette (lov når det er feriestille og sent på dagen vel?), blir det nå første gang et bidrag fra kontorbokhyllen bak meg, med et nokså humanistisk tilsnitt. Here it goes:

Den gode samtalen
Holder sammen i tynt og tynnere
Livet før døden

Fuglehotellet er her!

I alle fall gallyen! (Omtale av boka finner dere her.)

Og om dere ikke er helt sikre på hva en såkalt ‘gally’ er, så frykt ei; det visste ikke jeg heller før jeg ble sammen med redaktørmannen min. Kort sagt er en gally (eller leseeksemplar) en gratis, foreløpig og ikke korrekturlest pocketversjon av en roman som snart skal trykkes og utgis, som forlagene sender ut til bokhandlere, og kanskje noen bloggere, bokanmeldere eller andre interesserte, slik at disse kan få lest boka før den kommer i butikk.

Og nå altså, nå er aller fineste Fuglehotellet klart i gallyformat, og det er så stas! Nå nærmer utgivelsen seg enda mer, og jeg gleder meg slik til å se hvordan mottakelsen blir. Jeg er jo så glad i denne boka – og ikke minst i mannen og familien den handler om. Jeg har jo verdens beste svigerfamilie. Helt objektivt sett, selvfølgelig. Heh.

Her ser dere gallyen, og ikke minst en storfornøyd forfatter som skinner om kapp med julisola her i Oslo.

Fuglehotellet-gallyen. Fin, sant?

Strålende fornøyd Tiger!

Gled dere!

Boken på vent

Jeg og samboeren min elsker bøker. Vi har mange av dem, og de blir stadig fler. Per nå inneholder vår omtrent 55m2 store leilighet i alt 5 fullstappede bokhyller, og de er ikke små noen av dem.

Det sier seg selv at ikke alle bøkene kan vies like mye oppmerksomhet sånn absolutt hele tiden. Og i bokhyllene befinner det seg mang en skjult skatt som jeg ikke riktig har rukket å få lest helt enda. Men nå har jeg funnet en genial måte å gi disse bøkene den oppmerksomheten de fortjener, inntil jeg har nok ledige timer til å sluke dem hele. Det er nemlig Beathes spalte “Boken på vent”. Gjett om jeg blir med, da!

Hver tirsdag blogger Beathe om en bok hun gleder seg til å få lest. Denne tirsdagen skal jeg gjøre det samme. Og boken er.. (*trommevirvel*) .. Ingvild Holviks Lykkefeltet.

Denne romanen ble utgitt på Samlaget i 2010, og ble med meg hjem for et par måneder siden fra et boksalg på Storosenteret. Siden det har jeg hatt alle intensjoner om å lese den, men så har andre bøker dukket opp og tatt oppmerksomheten min, så nå står den der i hylla og frister, da.

Kva tid var du her sist, seier Gry. I sommar, kanskje, seier eg, og du? Må vere to år sidan, seier Gry. Likevel er det som om eg nettopp har vore her. Eg veit kva du meiner, seier eg, alltid den same utsikta. Nei, seier Gry, det er ikkje det. Det er eg som ikkje har forandra meg.

Lykkefeltet er Ingvild Holviks skjønnlitterære debut, og baksideteksten viser at den handler om to søstre. Den ene sliter tydeligvis så mye at det er fare for livet hennes. Da ble jeg straks interessert. Når boka i tillegg er skrevet på nynorsk (stor fan, dårlig bruker), fant jeg ut at dette må være vel verdt å lese.

Så da får vi se da. Jeg gleder meg i hvertfall! Kanskje noen av dere har lest den? Let me know!