En Vargtid-smakebit på søndag

Jeg storkoser meg med å lese andre bok i Song for Eirabu, Vargtid, nå. Storkoser meg! Så mye faktisk, at jeg sparer på boka og ikke lar meg selv lese den så fort som jeg egentlig har lyst til, for jeg vet at det ikke er noe mer etter dette. Sukk.

Men; man har jo alltids bloggen til Kristine Tofte å hygge seg med da, mens man venter på at hun – forhåpentligvis – gir ut noe mer. Den kan du jo klikke deg innom her.

Jeg har forresten jobba absolutt hele helga, for vi har hatt helgemøte i et utvalg jeg sitter i på jobben. Slik må det bli av og til når man er ansatt i en interesseorganisasjon. Spennende opplegg, altså, men nå er jeg sliiiiiten. Bra jeg avspaserer i morra. Da blir det nok te, Vargtid og kos med katten. Beste restitusjonen, det. God søndagskveld, folkens!

Og her er søndagens smakebit! Flere finner du hos fine Mari på Flukten fra virkeligheten.

 

Kunsten å skrive om kunsten å være kvinne

Jeg lovet dere en bokomtale, gjorde jeg vel ikke? Og som en kvinne som holder sitt ord, så får jeg vel bare levere, da!

Ikke overraskende er det Caitlin Morans Kunsten å være kvinne jeg skal skrive litt om i dag. Jeg ble ferdig med den sånn cirka akkurat nå, så da skal dere få førsteinntrykket levert ferskt.

Caitlin Moran – Kunsten å være kvinne

Jeg har jo allerede nevnt boka før her på bloggen, og som jeg sa da; det er utrolig forfriskende å lese en morsom og uhøytydelig bok om feminisme, skrevet av en vittig, skarp gladfeminist. Jeg er selv feminist, har liksom bare alltid vært det, og kommer for alltid til å ønske meg et likestilt samfunn – til det beste for begge kjønn. Jeg leser antakelig over gjennomsnittet mye likestillingslitteratur, som for det meste enten er sterkt politisk vinklet eller rimelig akademisk. Så dette var.. noe annet. Virkelig. Men jeg likte det!

Boka kom ut i 2011 i England, mens den ble gitt ut på norsk av Gyldendal i år. Jeg tror nok at en del av poengene og punchlinene kommer bedre frem i den engelske utgaven enn den norske oversettelsen klarer å formidle, men den er fortsatt morsom altså.

Romanen beskrives som delvis selvbiografi, delvis kamprop. Det er en treffende beskrivelse. Moran bruker sin egen barndom, oppvekst, pubertet og voksenliv som en illustrasjon til alt det en kvinne må finne seg i, lære, utfordres av og plages med, i alt fra hårfjerningstvang, minimale truser, seksuell trakassering, morsrollen og kampen mot aldringen. Nå er nok Moran et særtilfelle på mange måter, både i engelsk og særlig norsk kontekst. Hun vokste opp i fattige kår og måtte svært tidlig ut i verden for å klare seg selv. Når det er sagt, har hun gjort seg erfaringer de aller fleste av oss med mer østrogen enn testosteron i kroppen vil kjenne seg igjen i. Så kort sagt; metodikken funker. Og ikke minst er det festlig lesning. Dama er dronninga av overdrivelser, absurde analogier og elsker å snakke i STORE BOKSTAVER – både symbolsk og bokstavelig.

Språklig sett er ikke dette noen litterær høydare, altså. Misforstå meg rett; teksten har en velfungerende muntlig tone, den er slagkraftig, vittig, personlig og uhøytydelig. Men ikke forvent deg noen språktekniske virkemidler eller gjennomtenkte formuleringer. Dette er ei dame som skriver fra levra. På godt og vondt. Konklusjonen er vel at formen passer innholdet. Dette er lettbeint drøfting av beintunge temaer. Boka skal passe for alle, og språket sørger for at det gjør den. Budskapet slår nærmest bokstavelig talt gjennom til oss fra boksidene.

Caitlin Moran & boka (Foto: Rex)

Baksideteksten kan fortelle oss at feminisme er altfor viktig til å bli overlatt til akademikere og intellektuelle. Tja, jo. Det er vel et poeng i det. Så i denne boka er det absolutt mer pragmatisme enn prinsipp, og jeg tar meg ofte i å tenke at Moran går litt vel langt i den første retningen. Av og til har jeg problemer med å skjønne hvorfor noe skal være helt greit, mens andre ting absolutt ikke er det – selv om det er snakk om nyanseforskjeller etter min mening. Men ok; kanskje har det blitt litt vel mye prinsipp i kvinnekampen opp i gjennom årene, kanskje er det tid for litt pragmatisme og hverdagsfeminisme. Kanskje er det faktisk sånn vi får med oss kvinnen i gata på å endre de fortsatt skjeve maktforholdene og de håpløst, gammeldagse strukturene som legger hindringer i veien for både kvinner og menns frihet til å være som de vil være, se ut som de ønsker å se ut og velge det livet de selv vil leve. Kanskje. I så fall håper jeg denne boka gis ut som klassesett til alle landets ungdomsskoler. Fjortisjentene hadde fått en litt lettere vei mot tilværelsen som voksen kvinne da, tror jeg. For som Caitlin Moran sier selv;

(..) hvis alle historiene i denne boken ble slått sammen til én eneste åpenbaring, er det dette: bare… å gi blaffen i alt våset. Blåse i de såkalte “problemene” det skal innebære å være kvinne. Nekte å se dem som problemer i det hele tatt. Ja – etter at jeg fikk min gigantiske feministiske oppvåkning, førte det til at jeg… begynte å gi fullstendig blaffen.

Eller som min gode kollega ofte siterer, fra sin sønns kompis som hadde følgende råd til en veldig flink pike med veldig flink-pike-syndrom: “Dude! Du må lære deg å slapp’a vettu!”

Bok = festival og poesi

Dere har vel fått med dere at Oslo bokfestival står for døren? Som jeg gleder meg! Spesielt siden det i år skal arrangeres Bokbloggertreff på lørdagen. Håper så mange av dere fine bokbloggere som mulig kommer – det blir veldig, veldig stas!

Ellers slår jeg til med en ny bokryggpoesi, og lover dyrt og hellig å komme med en bokanmeldelse i morgen. Helt sant. Kors på halsen. (Må bare lese ferdig det siste kapittelet først.)

Trettentimersdag & hjemkomstglede

Puh. Dette ble litt av en dag.

Jeg har vært på jobbreise, og besøkt ei superflink og trivelig dame oppe i Levanger som jeg er personalleder for (1 av 12), og derfor startet jeg arbeidsdagen allerede klokka 06.00 i dag tidlig og kom hjem litt over sju på kvelden. En smule sliten, kan man si. Men det var en hyggelig tur, altså!

Da jeg så endelig kom hjem ventet en hysterisk glad pus og en savnende samboer, som til alt overmål hadde vært på jobbreise i Trøndelagen selv fra i går til i dag. Vi misset en date på Værnes med knappe halvannen time.. Jaja. Tiger har nemlig – som seg hør og bør for en redaktør – vært på boklanseringen av Anny Koksæthers Død i hver dråpe, som ble holdt i Trondheim hvor Anny kommer fra. Denne litt originale krimmen har jeg faktisk vært hobbykonsulent på i vinter, etter at jeg var ferdig med masteroppgava mi og før jeg begynte i jobben, så den kan dere jo veldig gjerne sjekke ut!

Men ja. En trettentimers arbeidsdag syns jeg kvalifiserer til et litt lettbent blogginnlegg i dag. Ikkeno’ bokanmeldelse (men det kommer trolig en i morra – i hvert fall ganske snart!) og ikkeno’ egen tekst denne gangen med andre ord.

Som trøst får dere dette usannsynlig søte bildet av Lilly Lesepus. Ingen dårlig trøst heller, vil jeg påstå. Enjoy!

Søndagssmakebit

Se der var det søndag igjen, denne sære dagen hvor det er lov å spise frokost klokka ett, spise sjokolade til resten av frokostkaffen og slange seg på sofaen med katten. Alt dette mens man har mandagen murrende i bakhodet. Mandager kan være helt okei de, altså. Bare jeg som skal ha en litt utfordrende uke på jobb nå, og surmuler litt. Sorry for det.

Men nå! Til smakebiten!

Jeg leser jo som vanlig to-tre bøker samtidig, men jeg velger å gi dere medbloggere & lesere av Maris Flukten fra virkeligheten en liten morsomhet fra Caitlin Morans Kunsten å være kvinne i dag.

Denne boka er virkelig morsom, altså. Det er befriende å lese litt glad hverdagsfeminisme innimellom all seriøsiteten i det jeg vanligvis leser om emnet. Nå skal det sies at jeg ikke alltid er 100% enig i det Moran forfekter i denne boka, og hun har en tendens til å overdrive på grensen til det irriterende – for ikke å snakke om en voldsom hang til å skrive med STORE BOKSTAVER. Likevel storkoser jeg meg med å lese om livet og erfaringene hennes, og de herlig sterke meningene hun har om mangt og mange. Som f.eks. her på side 226:

Alle brylluper koker på en måte ned til at man oppfører seg som Michael Jackson på sitt sprøeste: spiller berømthet for én vanvittig kostbar dag. Og vi vet jo hvorfor berømtheter har aper som kjæledyr og idiotiske sko og Elefantmannens skjelett og et tivoli og gitarformede svømmebasseng. DET ER FORDI DE ER I FERD MED Å DØ INNVENDIG. DE STIRRET RETT INN I TOMHETEN. De har et kort øyeblikk sett sin egen ultimate, støvfnuggaktige betydning i et endeløst univers, og reagert med å ansette noen som kan ta seg av sugerørene til brusen. Vi ser alle med stor medlidenhet på disse stakkars ødelagte idiotene.

Sånn kan det jo også sies. Og med det ønsker jeg dere alle en fin søndag, med masse sjokolade & kjærlighet.

Tirsdagstanker

Det er tirsdagskveld, sinnasnekkeren er sett og teen er fylt på kanna. Kattungen springer spinnvill rundt på stuegulvet, og samboeren er ute og jogger. Og jeg, jeg skal blogge. Helst om noe interessant. Me får sjå.

Vanligvis er jeg jo med på Beathes “Boken på vent” på tirsdager, men akkurat i dag har jeg i grunn så mange bøker på vent og så mange til lesing at jeg heller sparer det til neste uke. Ja, og så ble det litt skiplinger i prioriteringslista i går, da. Jeg var nemlig innom herlige Tronsmo, og plukket med meg en bok jeg faktisk har lest om på mange av bloggene deres som jeg følger. Det er Caitlin Morans Kunsten å være kvinne. Og virkelig; tusen takk for det tipset! Jeg har ikke kommet lenger enn til andre kapittel enda, men jeg liker det jeg har lest til nå. Ekte, vittig & viktig. Kommer selvsagt til å skrive en anmeldelse av den når jeg er ferdig, som seg hør og bør. Frem til da har den fått status som t-banebok.

Lilly liker også Caitlin, tenk. Funker veldig fint som hodestøtte.

 Når lukka er eit katteblikk

Og lukta av ei nyslått eng

Når gleda kjem som småe stikk

Og eg får sove i di seng

Når smerta kjem og bit seg fast

Og tårar trillar stilt og sårt

Når tvilen bit så ondt og kvasst

Og eg har mista tru på vårt

Når smilet ditt kan varme meg

Og lukta av deg gjer meg trygg

Når eg og du er to i lag

Og eg har gløymd at eg er stygg

Når alt som trengs er her og no

Og kjærteikn frå ein kattefot

Når vi er vi og eg har ro

Og endeleg har slege rot

Syndefall – en neglebiter av en krim

Paal Pettersen debuterer denne høsten på Juritzen forlag med krimromanen Syndefall, og samboeren har vært redaktøren hans. Dette sier jeg fordi dere da kan anklage meg for å være litt partisk (noe jeg ikke kommer til å være) og fordi jeg dermed naturlig nok har fått boka gratis fra forlaget, og jo kan tenkes å være påvirket av nettopp det (noe jeg ikke er). Men da var det i alle fall sagt.

Jeg leste leseeksemplaret i forrige uke, og i dag fikk jeg boka i hardbackversjon. Den kommer i butikken den 22. august, og – *spoiler alert* – da er det bare å gå og kjøpe den. Virkelig.

Men nå: Til omtalen.

Paal Pettersen – Syndefall

Handlingen foregår sånn omtrent slik:

Tett oppunder jul blir Oslo hjemsøkt av en seriemorder som ikke eksisterer – på papiret i alle fall. Han får raskt tilnavnet “Mannen med ljåen” i media som følge av sin avrettingsmetode, og politiet prioriterer saken på topp.

Ansvaret for etterforskningen går til den ambisiøse etterforskeren Jeremias Jensen, som prøver å leve opp til sin beryktede politifar. Sammen med sin indiske kollega, Dharrie Maharaj, setter han i gang med å prøve å løse saken. Det blir ikke lett. Politiet har få spor å gå etter. Men gjerningsmannen har skrevet bibelsitater i blodet på åstedene. Disse må analyseres, og til det får Jeremias hjelp av den gamle psykologiprofessoren Roman Atterdag, en gammel venn av familien. Til tross for advarsler og pålegg fra ledelsen om å ikke samarbeide med Atterdag, som ble sparket ut av politiet på grunn av kriminelle handlinger, klarer Jeremias med hans hjelp å forstå bedre hvem morderen er og hvor han kommer fra – og mer av motivene bak de bestialske drapene. Men resten av politiet er uenig i vinklingen, og fra toppen settes en ny etterforskningsleder inn. Nå må Jeremias og Dharrie, flankert av gamle Samuelsen, kjøre sitt eget løp.

Etter hvert oppdager Jeremias at han ikke bare etterforsker saken, han er også en del av den selv. Jeremias’ far, politihelten, viser seg å ha sine svin på skogen. Det blir etterhvert klart at Atterdag har en agenda. Og det har også ”Mannen med ljåen”…

Saken fremstår som et puslespill, og for hver brikke som faller på plass blir saken mer og mer personlig for Jeremias. Til slutt er han fanget i et kappløp med tiden, og et spill som kan koste ham alt.

“Det er lys i bua,” hvisket han intenst. “Jeg tar ham ut.” Jeremias hørte Dharrie ta i en dør etterfulgt av seigpint knirking. Han brant etter å rope en ny advarsel, men samtidig var han redd for å distrahere ham eller avsløre ham. Før Jeremias fikk tatt en avgjørelse, lød et forbauset rop som ble avbrutt av et bløtt dunk. “Dharrie!” Jeremias grep om radioen med begge hender. Alt han hørte, var tung pusting blandet med et virvar av lyder. Så ble alt stille. Selv den statiske sprakingen var død.

Og hva er dommen? Jo:

Dette er god krim. Ordentlig god krim.

Pettersen er åpenbart skrivekyndig, vi blir godt kjent og får sympati med både Jeremias og Dharrie, og jeg liker de parallelle historiene som sakte, men sikkert nøstes opp i boka. Her er det tjukt med referanser, både religiøse, historiske og kulturelle, og det er tydelig at forfatteren er en belest mann. Noen ganger blir det kanskje litt i overkant av lignelsene, men det funker for det meste glimrende.

Jeg liker sånne gåter hvor leseren får hint og informasjonsbiter man selv kan tolke og sette sammen til teorier. Jeg var sikker på at jeg visste hvem morderen var mer enn en gang. Men slik var det jo så klart ikke. Denne krimhistorien overrasker helt til det siste, og den siste dagen jeg satt og leste klarte jeg knapt legge fra meg boka. Jeg bet nesten negler, bladde og leste så fort jeg kunne. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk!

En eller to krimklisjeer for mye skal jeg innrømme at det er her, men det er fullt tilgivelig i en debut. Og krim er jo sjangerlitteratur; noen tøffaspolitimenn, pene, blonde damer og problemer på privaten må man jo ha med. Det som derimot fungerer ypperlig, er karakteroppbyggingen av Jeremias, og han settes i denne boka som en krimhelt som kan gjøre både en og fem comeback – minst. Her er det bare å vente på fortsettelsen, med andre ord. Og ikke minst: kred for å la en av hovedpersonene være noe annet enn en etnisk norsk nordmann, for en gangs skyld. Det har jeg kun opplevd i én krimbok før; Tigers egen Mr. Mike.

Det eneste som hindrer meg fra å gi denne krimromanen toppkarakter (selv om jeg som den observante leser har fått med seg verken ruller terningen eller deler ut karakterer i mine anmeldelser), er faktisk bare én eneste ting. Jeg skulle ønske vi fikk noen flere turer inn i morderens hode. Det kommer noen glimt i løpet av historien, men da jeg var ferdig hadde jeg en aldri så liten “var det alt?”-følelse når det kom til skurken sjøl. Han hadde blitt bygd opp så til de grader gjennom fortellingen at jeg nesten ble litt snytt av å ikke bli mer kjent med ham. Da hadde han faktisk blitt en enda frykteligere figur. Nå ble han mer som en tegneserieskurk; en slik som blir så fjern for leseren at han nærmest blir ufarliggjort. Nå er det for så vidt en grunn til at selve morderen ikke nødvendigvis trenger å spille selve hovedrollen i saken altså, men en anelse mer innsikt og kjennskap til karakteren hadde ikke vært dumt.

Når det er sagt; akkurat dette var i grunn det eneste jeg hadde å sette fingeren på. Jeg er ingen krimfan sånn til vanlig, men denne boka slukte jeg rått og den var enormt spennende. Er du glad i krim, er det ikke tvil om at dette er en av høstens must haves.

Kos deg.

En comeback-favoritt, for fremtidig leseglede

Denne uka gjør jeg en vri på Bokelskerinnens Fremtidige favoritter-spalte, og relanserer en bok jeg har lest masse – men ikke på omtrent 17 år. Før nå. Det blir rett og slett en slags comeback-favoritt.

For i går ble jeg glad, da. Superglad! For hva dumpet ned i postkassen min etter at jeg hadde gjort et gullfunn på finn? Jo – min ultimate favorittbok fra barndommen; SOLDREPEREN!

Mette og Philip Newth – Soldreperen

Denne boka elsket jeg og lillebroren min, og vi lånte den annenhver uke på det vesle skolebiblioteket vårt. Men så ble man jo eldre, og begynte å lese TL-klubbøker og Jordens Barn-serien. Ja, og så Hamsun da. Uansett – årene gikk, og først da jeg skulle skrive Hvem er jeg-innlegget mitt her for en stund tilbake, kom jeg på min gamle barnefavoritt. Hurra for google, når det eneste jeg husket om boka var at den var gul, foregikk på et slags slott og handlet om en som skulle drepe sola. Voila; der kom tittelen opp, og voila x 2, der var boka til salgs for 40,- på finn.no.

For boka – selve boka med stor B – fra min barndom, var selvsagt Soldreperen, skrevet av Philip Newth, illustrert av Mette Newth og utgitt på Tiden i 1985.

Boka handler om den onde baron Grip, som bor i det dystre slottet Gloom. Han planlegger å ta makten fra sola selv, og slik bli enehersker og Mørkets herre. Men det fins heldigvis krefter som vil stoppe baronen. Så derfor lander det plutselig en kveld en drage, nærmere bestemt dragen Ronson, på verandaen til Lena og Lenni. Tvillingene blir med sin nye venn for å kjempe mot baron Grips skumle planer. De begir seg inn i baronens slott, vel vitende om at det lurer farer for dem overalt. Men som de trøster seg med; alt skal jo liksom ende godt i eventyr da…

Jeg trenger vel ikke si at dette var sitrende spennende for to nesten like gamle søsken på samme alder som hovedpersonene, og som selvsagt lekte de var Lena og Lenni som kjempet mot den farlige baronen og sprang rundt i det skumle slottet sånn omtrent hver dag etter dette.

Så – jeg gleder meg veldig til å lese denne på nytt nå! Jeg skjønner jo at magien fra barndommen ikke kommer til å være der, og at det som var skummelt og ufattelig spennende da man var barn som regel ikke er riktig så mindblowing når man nærmer seg tredve. Men. Nå har jeg boka. Og moro tror jeg det blir.

Og det jeg gleder meg aller, aller mest til, er selvsagt å en dag kunne gi mine egne barn den samme vidunderlige leseopplevelsen jeg fikk da mamma og pappa leste denne boka for oss. Kanskje er dette en fremtidig favoritt også for dem?

 

Ventebok: Den som blunker er redd for døden

Tirsdag er Beathes Boken på vent-dag. Så også her!

I dag venter jeg på Knud Romers bok Den som blunker er redd for døden. Den står egentlig i samboerens boksamling, men altså.. Alt hans er mitt, og vice versa. Hvertfall når det kommer til bøker, da. Heh.

Knud Romer – Den som blunker er redd for døden

Boka kom ut på norsk i 2007, og er egentlig ei dansk bok. Og – noe som jeg fant hysterisk morsomt – forfatter Knud Romer er prikk lik den gale, forfyllede, irske bokhandleren Bernhard Black i Black Books, kanskje tidenes beste britiske komiserie. Og det sier litt, når det kommer fra frøken England-elsker i det meste som har med kultur og underholdning å gjøre. Virkelig folkens; sjekk den ut!

Men til boka! På baksida av den står det følgende:

‘Den som blunker er redd for døden’ er en skarp og vond – men også varm og morsom – skildring av det å bli utpekt som outsider. Den handler også om å lære å leve med sin egen fortid. Og komme seg videre…

Hørt mye bra om denne romanen, også fra dere andre bokbloggerne, så denne får med glede bli min nye t-banebok når jeg er ferdig med Syndefall. Perfekt veskestørrelse har den også. Kan man be om mer?

Sol, søndag, smakebit – og perfekt te

Dere husker den fine, lysegrønn tekanna mi, sant? I dag rommer den perfekt te. Og det er ikke noe å kimse av, tenk. Perfekt te er en sann hverdagsglede. Og dessuten nokså vanskelig å oppnå når man som meg er av det anglofile slaget og foretrekker kullsvart te med melk og sukker i. Blandingsforholdet i en ny tekanne må da nødvendigvis finnes ut av ved hjelp av prøving og feiling. Men hurra! Nå satt den.

Nå var det kanskje ikke te jeg skulle skrive om, da. Jeg skulle gi dere en smakebit. Ikke på teen, men på ei bok. Ei krimbok, til alt overmål, jeg som sjelden leser denslags. Men når redaktørmannen kommer hjem med leseeksemplar, og forteller at dette er den nye Jo Nesbø, så må man jo gi det en sjangs. So I did. Og jeg er faktisk ganske så oppslukt! Tenk det. Spennende saker, dette.

Tittelen er Syndefall, forfatteren er Paal Pettersen og dette er debuten hans som krimforfatter.

Boken handler om en seriemorder som hjemsøker Oslo, og som kjapt får tilnavnet “Mannen med ljåen” pga. sine avrettingsmetoder. I tillegg til de groteske drapene, har han en annen signatur; han skriver bibelsitater i ofrenes blod. Det blir opp til etterforskerparet Jeremias Jensen og Dharrie Maharaj  å løse den utfordrende bibelske gåten denne saken blir. Og det er jo selvsagt ikke helt enkelt…

Paal Pettersen – Syndefall

Her er smakebiten!

“Hun ser ut som hun sover fortsatt,” svarte Jeremias stille. Rødfargen var fortsatt i kinnene, og det var ingen ytre tegn som tydet på at hun var død. Først da Jeremias fikk øye på en rød flekk på madrassen, delvis skjult av kroppens vridning, innså han at Ida Myhre ikke ville våkne igjen. Uten et ord gikk han til den andre senga, en knapp meter unna. Jeremias nølte med å løfte dyna, vel vitende om synet som ville møte ham under den. En liten jente stirret stivt fordi ham, hun lå på ryggen og måtte ha vært våken da det hele skjedde. Hun hadde et dypt sår i brystet, en rød dråpe hadde rent fra munnviken og ned langs den melkehvite huden. Mest av alt lignet hun en liten dukke.