Bok = festival og poesi

Dere har vel fått med dere at Oslo bokfestival står for døren? Som jeg gleder meg! Spesielt siden det i år skal arrangeres Bokbloggertreff på lørdagen. Håper så mange av dere fine bokbloggere som mulig kommer – det blir veldig, veldig stas!

Ellers slår jeg til med en ny bokryggpoesi, og lover dyrt og hellig å komme med en bokanmeldelse i morgen. Helt sant. Kors på halsen. (Må bare lese ferdig det siste kapittelet først.)

Trettentimersdag & hjemkomstglede

Puh. Dette ble litt av en dag.

Jeg har vært på jobbreise, og besøkt ei superflink og trivelig dame oppe i Levanger som jeg er personalleder for (1 av 12), og derfor startet jeg arbeidsdagen allerede klokka 06.00 i dag tidlig og kom hjem litt over sju på kvelden. En smule sliten, kan man si. Men det var en hyggelig tur, altså!

Da jeg så endelig kom hjem ventet en hysterisk glad pus og en savnende samboer, som til alt overmål hadde vært på jobbreise i Trøndelagen selv fra i går til i dag. Vi misset en date på Værnes med knappe halvannen time.. Jaja. Tiger har nemlig – som seg hør og bør for en redaktør – vært på boklanseringen av Anny Koksæthers Død i hver dråpe, som ble holdt i Trondheim hvor Anny kommer fra. Denne litt originale krimmen har jeg faktisk vært hobbykonsulent på i vinter, etter at jeg var ferdig med masteroppgava mi og før jeg begynte i jobben, så den kan dere jo veldig gjerne sjekke ut!

Men ja. En trettentimers arbeidsdag syns jeg kvalifiserer til et litt lettbent blogginnlegg i dag. Ikkeno’ bokanmeldelse (men det kommer trolig en i morra – i hvert fall ganske snart!) og ikkeno’ egen tekst denne gangen med andre ord.

Som trøst får dere dette usannsynlig søte bildet av Lilly Lesepus. Ingen dårlig trøst heller, vil jeg påstå. Enjoy!

Av snegleslim gror det ingenting

Det regnet igjen, og brunsneglene lå og spiste hverandre levende på asfalten. Hvitt slim rant fra sneglelikene, og blandet seg med sølevannet.

– Hvordan har du det?

– Herregud, for et tåpelig spørsmål. Hva tror du, da? Helt jævlig. Tror du jeg plutselig har det bra, sånn helt uten videre? Du er så sykt naiv. Jeg skjønner ikke at du gidder en gang.

– Jeg prøver i hvert fall.

– Prøv et annet sted. Alle de andre har gitt meg opp. Gjør det du også. Det er enklere for oss begge.

Hun hørte skrittene forsvinne, skosåler som moste sølevann og snegleslim. De forsto jo ikke. Ikke noen av dem. Det var så ufattelig enkelt, likevel skjønte de ikke. Skjønte ikke at alt var et skuespill. Bedre? Herregud. Så lettlurte. Til og med psykologen, og han skulle liksom vite slikt. Man ble ikke bedre av dette. Man tok ikke på bandasje, og lot såret gro. Såret væsket og verket, lukket seg litt, for så å revne opp igjen. Kanskje skar hun det opp hvis ikke. Hele veien; en total selvutslettelse, et sakte selvmord. Bedre? Virkelig? Det var så absurd at hun kunne ledd, om hun husket hvordan man gjorde det.

Hvorfor var det absolutt ingen som klarte å kikke bak masken? Ikke en gang de nærmeste, ikke de hun hadde kjent hele livet. De var som unger foran tryllekunstneren hele gjengen. Så intenst godtroende. Så fulle av barnslig, idiotisk håp. Hun hadde kikket oppi hatten. Den var tom. Det var bare tomhet. Kunne de virkelig ikke se det? Se meningsløsheten, at alt – uansett – bare kom til å gå til helvete? Alle er alene. Alle må klare seg selv. Det fins ingen mening. Alle er ensomme og alle skal dø. Noen var bare så ufattelig uheldige at de skjønte det for tidlig.

Men hva med kjærligheten, hadde de spurt henne. Vet du ikke hvor mange som er glade i deg? Vel. Hvor var de nå da? Hvor var de alle sammen når hun ikke gjorde sitt ytterste for å holde dem der? Borte. Hele gjengen. Ga noen lyd fra seg? Nei. Klarte de si annet enn tomme klisjeer? Nei. De hadde nok med sitt. Alle har alltid det. Nok med sitt. Empati er et annet ord for svakhet, for utnyttelse. Hun hadde mistet dem alle, da hun selv ikke lenger klarte å gi. Hva sier det om vennskap, om familie, om kjærlighet? Bare tomme løfter og skuffelser alt sammen. Hva godt gjorde kjærligheten når den man var aller mest glad i var den man uansett bare ville svikte, miste, bli frastjålet. Det var uunngåelig, og den smerten var så total, og så unødvendig, at det beste var å stenge ned systemet og sette seg selv i en nummen hvilemodus. Stikke av før det var for sent.

Tenk at de trodde hun var bedre. Herregud. Hun tråkket ihjel sneglene i det hun sakte ruslet tilbake til leiligheten. Der ventet pillene. Og det var mange av dem. Mer enn nok, tenkte hun, og smilte for første gang på så altfor, altfor lenge.

Søndagssmakebit

Se der var det søndag igjen, denne sære dagen hvor det er lov å spise frokost klokka ett, spise sjokolade til resten av frokostkaffen og slange seg på sofaen med katten. Alt dette mens man har mandagen murrende i bakhodet. Mandager kan være helt okei de, altså. Bare jeg som skal ha en litt utfordrende uke på jobb nå, og surmuler litt. Sorry for det.

Men nå! Til smakebiten!

Jeg leser jo som vanlig to-tre bøker samtidig, men jeg velger å gi dere medbloggere & lesere av Maris Flukten fra virkeligheten en liten morsomhet fra Caitlin Morans Kunsten å være kvinne i dag.

Denne boka er virkelig morsom, altså. Det er befriende å lese litt glad hverdagsfeminisme innimellom all seriøsiteten i det jeg vanligvis leser om emnet. Nå skal det sies at jeg ikke alltid er 100% enig i det Moran forfekter i denne boka, og hun har en tendens til å overdrive på grensen til det irriterende – for ikke å snakke om en voldsom hang til å skrive med STORE BOKSTAVER. Likevel storkoser jeg meg med å lese om livet og erfaringene hennes, og de herlig sterke meningene hun har om mangt og mange. Som f.eks. her på side 226:

Alle brylluper koker på en måte ned til at man oppfører seg som Michael Jackson på sitt sprøeste: spiller berømthet for én vanvittig kostbar dag. Og vi vet jo hvorfor berømtheter har aper som kjæledyr og idiotiske sko og Elefantmannens skjelett og et tivoli og gitarformede svømmebasseng. DET ER FORDI DE ER I FERD MED Å DØ INNVENDIG. DE STIRRET RETT INN I TOMHETEN. De har et kort øyeblikk sett sin egen ultimate, støvfnuggaktige betydning i et endeløst univers, og reagert med å ansette noen som kan ta seg av sugerørene til brusen. Vi ser alle med stor medlidenhet på disse stakkars ødelagte idiotene.

Sånn kan det jo også sies. Og med det ønsker jeg dere alle en fin søndag, med masse sjokolade & kjærlighet.

Sentrumsdag i by’n

Advarsel: Dette er et innlegg om trivialiteter fra livet mitt. Klikk deg heller videre om du er ute etter noe med mer substans. Hvis du derimot vil se en søt katt, er du på heeelt riktig sted.

I dag gjorde vi noe vi sjelden gjør en lørdag – mest fordi det er alvorlig risikosport. Vi dro ned til tjukkeste sentrum (f.o.m. Oslo S, t.o.m. Nationaltheatret sånn grovt sagt) og dro på shopping. Vi og ca. resten av verden. Men det ble jo en veldig kjekk dag, altså.

Samboeren kjøpte seg Mac, nesten en ny klokke og en burgunder dress fra – åjadda – Tiger of Sweden. Kuleste dressen jeg har sett. Helt ærlig! (Og ja, noen har fått forskudd på boka si. Vi pleier liksom ikke storme ut og shoppe datamaskiner & dresser sånn til vanlig.)

Selv plukket jeg med meg et blomstrete skjørt og en superfin kjole på Indiska. Og da syntes jeg at jeg virkelig hadde slått på stortromma. Oh well. De var fine, da!

Etter handlinga spiste vi indisk og drakk kaffe, og så dro vi hjem. Her ventet pusen, både leke- og kosesyk. Så nå har vi lekt & kost & sett film. Lørdagen sin, det.

(Og ja, jeg lover å komme med et bokinnlegg igjen i morgen!)

Fredagspoesi med noko attåt

Fredager er ikke bare fredagstaco, helgas første pils og helgegodt. Det er også bokryggpoesi. Både hos Metaingrid og på Facebook-siden Bokryggpoesi. Vel, sistnevnte er stort sett veldig klar for bokryggpoesi når det skal være, så der oppfordrer jeg alle til å slå seg løs! Har jeg forresten nevnt ordet ‘bokryggpoesi’ mange nok ganger nå? Skriver det én gang til, jeg, så er jeg sikker på at alle har fått det med seg: BOKRYGGPOESI. Eventuelt: I <3 Bokryggpoesi

Sånn. Det får holde. Nå til diktet:

Kunsten å være kvinne / det annet kjønn / ulikhetens pris

Og siden vi først er i det feministiske hjørnet (som jeg vel stort sett alltid er i, om jeg skal være helt ærlig), så kan jeg jo dele en rimelig viktig huskelapp til de få der ute som fortsatt ikke er helt sikker på hvor skylden for en voldtekt skal plasseres. Det er nokså enkelt å unngå voldtekt, nemlig. Bare se her:

Og med det ønsker jeg alle dere fine kvinner & menn der ute en riktig god helg!

 

Høstvind

Lyden av vinden utenfor huset høres så godt der hjemme. Stillheten utenom er total. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen udefinerbar, evig bakgrunnsdur som her i byen.

Vinder røsker av og til tak i hushjørnet der hvor rommet mitt ligger. Lyden er trøstende og foruroligende på samme tid. Når det stormer skikkelig, rister veggene. Rommet dirrer. Det stikker i magen, men sjelen roer seg. Vinden, det store huset. Det har alltid vært her. Blåser bestandig her ute ved kysten. Vinden vekket Besta på det samme rommet som jeg har nå. Vinden suste mamma i søvn etter å ha båret rundt på den kolikkurolige broren min.

Selv sovner jeg best til lyden av regn. Harde dråper mot ruta, taktfast drypping ned på vinduskarmen, sildringen fra takrennene. Jeg sov godt i Bergen. Men vinden er ingen dårlig erstatning. Jeg liker å rømme unna stormen. Være varm i kulden. Beskyttet fra mørket ute. Føle meg trygg under dyna mi. Nå har jeg ikke hatt regn og vind til å bysse meg i søvn på lenge. Stormen flyttet inn i hodet mitt. Og da går det ikke an å rømme.

Interiør & outfits…

… skrives det fint lite om på min blogg. I dag skal jeg gjøre et hederlig unntak. Om enn på min måte da, såklart.

Først ut; de fantastisk fine skjerfene jeg nettopp kjøpte hos flinke Ingrid Riddervold Design. Hun lager nydelige ting ved hjelp av gjenbruk, og disse skjerfene som jeg bestilte er sydd av et gammelt dynetrekk og en blondegardin. Herlig!

Dessuten har jeg i lang tid tenkt å lage noe morsomt på bloggen ut av alle uglene i leiligheta. Her er resultatet. I alle fall foreløpig. (For det var kanskje likeså mye en test av det nye collage-programmet mitt på iPhonen.)

Jeg har virkelig uglemani, altså. Det begynte liksom så uskyldig med en forkjærlighet for natur inn i interiøret, med saueskinn, dyremotiver på puter og sengetøy, veggklokke i tre formet som et rådyr, samt masse planter og kongler til pynt. Så kjøpte jeg et uglebilde på Ikea og et par hvite salt-og pepperbøsser i ugleform hos Kremmerhuset. Derfra har det i grunn bare fortsatt.

Jeg er litt usikker på hvordan dette skal gå til slutt. Antakelig kommer samboeren til sette foten ned. Eventuelt får jeg satse på et ugleinspirert barnerom. For jeg innser jo at noe av denne uglepynten egentlig er en smule barnslig i uttrykket.

Men altså; jeg blir glad av dem. Derfor har jeg dem. Kan ha stilig, voksen & moden interiørstil når vi flytter inn i et hus. Kanskje. Eller så bare kjører jeg på med fargene mine og driter i hva andre syns. Kanskje helst det.

Samler du på noe?

Tirsdagstanker

Det er tirsdagskveld, sinnasnekkeren er sett og teen er fylt på kanna. Kattungen springer spinnvill rundt på stuegulvet, og samboeren er ute og jogger. Og jeg, jeg skal blogge. Helst om noe interessant. Me får sjå.

Vanligvis er jeg jo med på Beathes “Boken på vent” på tirsdager, men akkurat i dag har jeg i grunn så mange bøker på vent og så mange til lesing at jeg heller sparer det til neste uke. Ja, og så ble det litt skiplinger i prioriteringslista i går, da. Jeg var nemlig innom herlige Tronsmo, og plukket med meg en bok jeg faktisk har lest om på mange av bloggene deres som jeg følger. Det er Caitlin Morans Kunsten å være kvinne. Og virkelig; tusen takk for det tipset! Jeg har ikke kommet lenger enn til andre kapittel enda, men jeg liker det jeg har lest til nå. Ekte, vittig & viktig. Kommer selvsagt til å skrive en anmeldelse av den når jeg er ferdig, som seg hør og bør. Frem til da har den fått status som t-banebok.

Lilly liker også Caitlin, tenk. Funker veldig fint som hodestøtte.

 Når lukka er eit katteblikk

Og lukta av ei nyslått eng

Når gleda kjem som småe stikk

Og eg får sove i di seng

Når smerta kjem og bit seg fast

Og tårar trillar stilt og sårt

Når tvilen bit så ondt og kvasst

Og eg har mista tru på vårt

Når smilet ditt kan varme meg

Og lukta av deg gjer meg trygg

Når eg og du er to i lag

Og eg har gløymd at eg er stygg

Når alt som trengs er her og no

Og kjærteikn frå ein kattefot

Når vi er vi og eg har ro

Og endeleg har slege rot

Syndefall – en neglebiter av en krim

Paal Pettersen debuterer denne høsten på Juritzen forlag med krimromanen Syndefall, og samboeren har vært redaktøren hans. Dette sier jeg fordi dere da kan anklage meg for å være litt partisk (noe jeg ikke kommer til å være) og fordi jeg dermed naturlig nok har fått boka gratis fra forlaget, og jo kan tenkes å være påvirket av nettopp det (noe jeg ikke er). Men da var det i alle fall sagt.

Jeg leste leseeksemplaret i forrige uke, og i dag fikk jeg boka i hardbackversjon. Den kommer i butikken den 22. august, og – *spoiler alert* – da er det bare å gå og kjøpe den. Virkelig.

Men nå: Til omtalen.

Paal Pettersen – Syndefall

Handlingen foregår sånn omtrent slik:

Tett oppunder jul blir Oslo hjemsøkt av en seriemorder som ikke eksisterer – på papiret i alle fall. Han får raskt tilnavnet “Mannen med ljåen” i media som følge av sin avrettingsmetode, og politiet prioriterer saken på topp.

Ansvaret for etterforskningen går til den ambisiøse etterforskeren Jeremias Jensen, som prøver å leve opp til sin beryktede politifar. Sammen med sin indiske kollega, Dharrie Maharaj, setter han i gang med å prøve å løse saken. Det blir ikke lett. Politiet har få spor å gå etter. Men gjerningsmannen har skrevet bibelsitater i blodet på åstedene. Disse må analyseres, og til det får Jeremias hjelp av den gamle psykologiprofessoren Roman Atterdag, en gammel venn av familien. Til tross for advarsler og pålegg fra ledelsen om å ikke samarbeide med Atterdag, som ble sparket ut av politiet på grunn av kriminelle handlinger, klarer Jeremias med hans hjelp å forstå bedre hvem morderen er og hvor han kommer fra – og mer av motivene bak de bestialske drapene. Men resten av politiet er uenig i vinklingen, og fra toppen settes en ny etterforskningsleder inn. Nå må Jeremias og Dharrie, flankert av gamle Samuelsen, kjøre sitt eget løp.

Etter hvert oppdager Jeremias at han ikke bare etterforsker saken, han er også en del av den selv. Jeremias’ far, politihelten, viser seg å ha sine svin på skogen. Det blir etterhvert klart at Atterdag har en agenda. Og det har også ”Mannen med ljåen”…

Saken fremstår som et puslespill, og for hver brikke som faller på plass blir saken mer og mer personlig for Jeremias. Til slutt er han fanget i et kappløp med tiden, og et spill som kan koste ham alt.

“Det er lys i bua,” hvisket han intenst. “Jeg tar ham ut.” Jeremias hørte Dharrie ta i en dør etterfulgt av seigpint knirking. Han brant etter å rope en ny advarsel, men samtidig var han redd for å distrahere ham eller avsløre ham. Før Jeremias fikk tatt en avgjørelse, lød et forbauset rop som ble avbrutt av et bløtt dunk. “Dharrie!” Jeremias grep om radioen med begge hender. Alt han hørte, var tung pusting blandet med et virvar av lyder. Så ble alt stille. Selv den statiske sprakingen var død.

Og hva er dommen? Jo:

Dette er god krim. Ordentlig god krim.

Pettersen er åpenbart skrivekyndig, vi blir godt kjent og får sympati med både Jeremias og Dharrie, og jeg liker de parallelle historiene som sakte, men sikkert nøstes opp i boka. Her er det tjukt med referanser, både religiøse, historiske og kulturelle, og det er tydelig at forfatteren er en belest mann. Noen ganger blir det kanskje litt i overkant av lignelsene, men det funker for det meste glimrende.

Jeg liker sånne gåter hvor leseren får hint og informasjonsbiter man selv kan tolke og sette sammen til teorier. Jeg var sikker på at jeg visste hvem morderen var mer enn en gang. Men slik var det jo så klart ikke. Denne krimhistorien overrasker helt til det siste, og den siste dagen jeg satt og leste klarte jeg knapt legge fra meg boka. Jeg bet nesten negler, bladde og leste så fort jeg kunne. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk!

En eller to krimklisjeer for mye skal jeg innrømme at det er her, men det er fullt tilgivelig i en debut. Og krim er jo sjangerlitteratur; noen tøffaspolitimenn, pene, blonde damer og problemer på privaten må man jo ha med. Det som derimot fungerer ypperlig, er karakteroppbyggingen av Jeremias, og han settes i denne boka som en krimhelt som kan gjøre både en og fem comeback – minst. Her er det bare å vente på fortsettelsen, med andre ord. Og ikke minst: kred for å la en av hovedpersonene være noe annet enn en etnisk norsk nordmann, for en gangs skyld. Det har jeg kun opplevd i én krimbok før; Tigers egen Mr. Mike.

Det eneste som hindrer meg fra å gi denne krimromanen toppkarakter (selv om jeg som den observante leser har fått med seg verken ruller terningen eller deler ut karakterer i mine anmeldelser), er faktisk bare én eneste ting. Jeg skulle ønske vi fikk noen flere turer inn i morderens hode. Det kommer noen glimt i løpet av historien, men da jeg var ferdig hadde jeg en aldri så liten “var det alt?”-følelse når det kom til skurken sjøl. Han hadde blitt bygd opp så til de grader gjennom fortellingen at jeg nesten ble litt snytt av å ikke bli mer kjent med ham. Da hadde han faktisk blitt en enda frykteligere figur. Nå ble han mer som en tegneserieskurk; en slik som blir så fjern for leseren at han nærmest blir ufarliggjort. Nå er det for så vidt en grunn til at selve morderen ikke nødvendigvis trenger å spille selve hovedrollen i saken altså, men en anelse mer innsikt og kjennskap til karakteren hadde ikke vært dumt.

Når det er sagt; akkurat dette var i grunn det eneste jeg hadde å sette fingeren på. Jeg er ingen krimfan sånn til vanlig, men denne boka slukte jeg rått og den var enormt spennende. Er du glad i krim, er det ikke tvil om at dette er en av høstens must haves.

Kos deg.