Sorry seems to be the hardest word

Fjorårets Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en av tre kandidater til kategorien «Årets roman» i kåringen av Bokbloggerprisen 2014. Var det fortjent? Tja.

Unnskyld

For å starte med en slags konklusjon; dette er en bok som biter seg fast i deg – og det varer en stund. Det er det slettes ikke alle bøker som gjør, så for det skal Høyer ha honnør. Å lese de tre første sidene gjorde at jeg la bort boka, og venta. Lenge. Først når romanen ble en av finalistene til Bokbloggerprisen, tok jeg den frem igjen. Tvang meg til å lese videre. Ganske snart var jeg sugd inn i dette klaustrofobiske forholdet som er bokens omdreiningspunkt. Kjæresteboblen, der «det finnes ikke noe deg og meg».

Bilde2

Den unge kvinnelige hovedpersonen i boka møter Sebastian ved havet en sommerdag. De blir kjærester samme dag og da de går av bussen på vei hjem den dagen forlover de seg med en fisketråd Sebastian har tvinnet til en ring. Denne ringen får en sentral plass i fortellingen videre og jeg leser den som et slags symbol på selve forholdet. Ubrytelig, uvanlig og sterkt – samtidig som den er ubehagelig, påtrengende og alltid sterkt tilstedeværende. Smertefull, men umulig å ta av. Til det betyr den alt for mye. Til slutt er ringen absorbert i hovedpersonens kropp, i ringfingeren der blodåren går «rett til hjertet».

Paret flytter sammen nesten umiddelbart, planlegger bryllup og en seiltur rundt jorda. Skaffer seg hund. Vedder om stadig rarere ting. De er intenst lykkelige; Sebastian som kan så mye og hovedpersonen som elsker så høyt. Men alt er ikke som det skal være. De har bl.a. begge et utfordrende forhold til familien sin, men Sebastians foreldre er åpenbart dysfunksjonelle. Det er også mye i det Sebastian forteller som ikke stemmer helt med virkeligheten.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, siden det vil ødelegge leseropplevelsen for de av dere som har planer om å lese boken. Men jeg kan si at jeg stadig satt med en stadig stigende uro, en klam følelse av ubehag og at dette umulig kunne ende godt. Når man i tillegg får servert tema som barnemishandling, selvmordsmetoder, en detaljert beskrivelse av hvordan en hummer kokes levende samt maltrakterte hovdyr, er det lett å fastslå at dette ikke er noen feel-good-roman akkurat.

Bilde3

Handlingen grep meg. Jeg leste boka i små porsjoner på t-banen til jobb hver dag, og tok meg selv i å tenke mye på den utenom disse lesestundene. Det jeg tenkte mest på, og som sant og si friket meg litt ut, er hvor lite du egentlig vet om et annet menneske, selv din aller nærmeste, den du elsker og har tenkt å dele resten av livet med. Det er lett å lyve, lett å skjule. Foruroligende lett, faktisk. Og hvor lett er det egentlig å holde på kjærligheten når tilliten er borte? Når den du trodde du kjente i virkeligheten er noe helt annet? Dette er en problemstilling de fleste av oss antakelig kommer borti i en eller annen form i løpet av livet. Det er allment, og slik sett et godt tema for en roman.

Så hva er det som gjør at jeg er usikker på om Unnskyld fortjener plassen som en av de beste tre romanene fra 2014? Det er hovedsakelig på grunn av to ting: Det første er språket og skrivestilen, det andre er karakterenes troverdighet.

Språklig sett er dette nemlig etter min mening en nokså ujevn roman. Høyer har en særpreget skrivestil som jeg personlig ikke var overbegeistret for. Slike ting er jo gjerne en smakssak, så det skal jeg ikke holde for hardt mot henne. Men denne hangen til gjentagelser, detaljerte beskrivelser og lange utbroderinger, gjør at handlingsløpet forsinkes og av og til også forstyrres. Samtidig underbygger det også noe av den klaustrofobiske følelsen i boka, noe som tyder på at det kanskje er en helt bevisst strategi fra Høyers side. Det funker noen ganger – andre ganger ikke. I tillegg virker det som om Høyer forsøker å være så  nyskapende i uttrykksform at det mest av alt virker påtatt. Men igjen – dette er smak og behag. Jeg har alltid likt et nedtonet romanspråk og slik er det ikke her.

Til sist; troverdigheten. Ved flere anledninger hadde jeg mest lyst til å skrike til hovedpersonen, riste litt vett inn i henne eller få henne til å se det som jeg «så». Er det egentlig mulig å være så grenseløst naiv som denne jenta er i starten? Riktignok er hun bare så vidt begynt på tjueåra, men at hun ikke stiller spørsmålstegn ved noe som helst i Sebastians liv, er litt vanskelig å tro på. Etter hvert blir hun jo også mistenksom, men det tar jaggu lang nok tid. Høyer prøver for så vidt å forklare godtroenheten hennes; hovedpersonen beskriver jo ofte Sebastians evner til å forklare, dekke over, berolige og ufarliggjøre. Hun kaller det ordkappen hans, som svøper dem begge inn i den trygge boblen deres.

Bilde4

Jeg kan til en viss grad kjøpe den, men jenta må jo ha visst. Innerst inne må man vel forstå at noe ikke er som det skal? Eller.. Kanskje jeg egentlig bare prøver å fornekte at alle har potensial til å bli så blind. Kanskje. Uansett blir hovedpersonen til tider litt irriterende for meg. Hun blir for svak, for avhengig. Og Sebastian selv blir nesten en karikatur, han er så full av seg selv, så sikker på egen fortreffelighet. Og så er det bare et skall. Et skal som knuses når han endelig må ta stilling til fortiden sin, til virkeligheten. Jeg skulle ønske han var litt mer.. vanlig. Jeg sliter med å få sympati for karakteren, fordi han bare får være enten uovervinnelig eller et vrak. Jeg tipper Høyers mål er at han skal være utilgjengelig og vanskelig å komme inn under huden på for oss lesere nettopp fordi hovedpersonen sliter med det samme. Men han er egentlig ikke så vanskelig å forstå seg på. Jeg hadde en god anelse om hva det var som hadde skjedd med han og hva han skjulte lenge før det ble avslørt i boka. Så det er denne litt ekstreme dualiteten jeg ikke får helt til å tro på og som gjør Sebastian til en mindre relevant romankarakter enn han ellers kunne vært.

For å oppsummere: Dette ble for min del en litt ubehagelig, men definitivt engasjerende, leseopplevelse. Jeg kommer til å huske boka og den har åpenbart en god del kvaliteter. Likevel blir den for ujevn til å bli en klar favoritt her i gården. Og Bokbloggerprisen 2014 – den mener jeg nok bør gå til en av de andre romanene.

(Her kan du lese hva resten av bokbloggerne syns om boka.)

Vinter & vår i litteraturens navn

Det er sjelden jeg blir så glad for å finne ei bok i postkassa at jeg kommer med et begeistret utrop, men da pakken fra Gyldendal med Ingvild H. Rishøis splitter nye Vinternoveller kom, ble det et aldri så lite «HURRA!» nede i oppgangen her. Og se så fin den er!

vinternoveller

Nå er altså litteraturåret 2014 så definitivt i gang, og som før er jeg ekstra spent på årets debutanter. Da er det jo utrolig praktisk at Aftenposten har laget en super oversikt over alle som debuterer med sin aller første bok nå i vår. Her er det mye lovende, men de jeg er aller mest spente på er disse:

 

– Cecilie Cottis Østreng: Om hvor langt det er til Ullern (dikt, Tiden)

– Øyvind Egeland: Mørk dans (roman, Oktober)

– Elin Åsbakk Lind: En fremmed jeg kjenner (noveller, Kvalshaug)

– Erik Engblad: Dønninger (roman, Aschehoug)

– Kristin Lind: Utid (noveller, Cappelen Damm)

– Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas: Mannen er vakker fra livet og opp (dikt, Flamme)

– Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim (dikt, Samlaget)

– Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (dikt, Cappelen Damm)

 

Joa, jeg holder meg innafor de typiske preferansene mine, ser jeg. Men jeg er definitivt også åpen for overraskelser, så om dere har andre favoritter dere har trua på av disse fine debutantene, syns jeg dere skal skrive det under her i kommentarfeltet. Sant? Takk! Og så må dere ha ei aldeles strålende helg!

Og nominasjonene gikk til…

Nynorsken, såklart! 2013 var nok et år for lyrikken mer enn romanen, og da er det kanskje ikke så rart at mine to hovednominasjoner gikk til en sterk, poetisk roman og en av de vakreste diktsamlingene jeg har lest noen sinne? Og selvsagt er begge bøkene på nydelig nynorsk. Basert på de øvrige nominasjonene mine også vil jeg påstå at vestlandet bidro særdeles godt til litteraturåret 2013. Eller så er jeg bare biased, som det heter. Uansett – disse åtte bøkene valgte jeg å nominere til bokbloggernes helt egne, aller første litteraturpris:

bokbloggerprisnominasjoner2013

 

1) Årets norske roman

 

songfuglen_prisvinner

1. Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (Samlaget):

En sterk, foruroligende, intens og merkelig leseopplevelse – men alt det mener jeg på en særdeles positiv måte. Definitivt den romanen som sitter best igjen i leseminnet mitt fra fjoråret. Leikvoll er mindre grotesk i denne boken enn det jeg tidligere har lest av ham og kommer vel antakelig så nær en slags happy ending som han noen gang vil komme – selv om den slett ikke er særlig happy. Det kler han.

 

 

 

 

2. Bergeners av Tomas Espedal (Gyldendal): bergeners_cover

Jeg kan ikke noe for det; jeg er totalt Espedal-fan. Så når mannen skriver bok inspirert av mektige James Joyces Dubliners og legger mye av handlingen til hjartebyen min Bergen og alle de vidunderlige menneskene han omgir seg med der, så er det klart man smelter. Og språket! Herregud, språket. Mesterlig.

 

 

 

 

 

det_fins_ingen_helhet_cover

3. Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug):

Avslutningen på Flatlands knallgode og gripende trilogi om bygda som mistet tre unge gutter i Afghanistan skuffet ikke – selv om jeg må innrømme at de to første var enda hakket bedre. Men romanen fortjener så absolutt pallplassering i denne nomineringen, altså; Flatland er en mester i subtile menneskeobservasjoner og hun skriver prikkfritt og engasjerende.

 

 

 

 

4. Vareopptelling av Erlend Loe (Cappelen Damm): vareopptelling-front

Dette var rett og slett fjorårets morsomste bok. Sjelden ler jeg høyt av bøker, men denne tragikomiske historien om en avdanket lyriker det renner totalt over for fikk gliset fram mer enn én gang. Loes skrivestil – som jeg ikke alltid har vært overbegeistret for – fungerer veldig fint for denne fortellingen. Det nøkterne språket understreker de absurde handlingene, og det blir lite annet enn fornøyelig.

 

 

 

fugletribunalet_cover

5. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget):

Jeg var veldig spent på denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg syns Ravatn er hysterisk morsom i avisessayene sine, men har ikke lest den første romanen hennes. Uansett – til tross for det noe klisjéfylte plottet, grep historien tak i meg umiddelbart, og jeg endte opp med å virkelig like boka. Det er noen fiffige grep her, så selv om jeg fortsatt foretrekker den galgenhumoristiske, selvironiske essayisten Ravatn har jeg sans for henne som romanforfatter også.

 

 

 

2) Åpen klasse

1. Urd av Ruth Lillegraven (Tiden): URD_cover

Dette er etter min ydmyke mening fjorårets aller beste utgivelse. Denne diktsamlingen.. ja, den er så god at jeg må ty til forslitte fraser og klisjeer; den traff meg midt i hjertet. Og der ligger den jaggu enda. Språket og historien og Seselja – det er så vakkert og godt alt sammen. Jeg har allerede lest boka tre ganger, og det blir mange flere gjenlesninger fremover. Lillegraven er rett og slett utnevnt til ny dikterheltinne, og jeg har som mål å få lest alt hun gir ut.

 

 

 

 

den_engelske_hagen_cover2. Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg (Gyldendal):

Godt, dels uforståelig og gjennomført – Bergsvågs stil er umiskjennelig, og jeg liker den. Så også her. En diktsamling av denne mannen hører selvsagt hjemme på en slik liste, selv om jeg alltid får litt problemer med å argumentere for nøyaktig hvorfor. Han bare treffer med dette språket sitt, disse sære sammenstillingene. Og ekte originalitet skal man ikke kimse av.

 

 

 

 

 

3. Ordbok for underklassen av Arne Klyve & Jon Severud (Spartacus):ordbok_cover

En gang nerd, alltid nerd – både hva gjelder språk og politikk. Så når det utgis en bok som kritiserer newspeeken til høyresiden, treffer den åpenbart blink hos meg. Denne boka er både politisk verktøy og underholdning, og den er også temmelig festlig til tider – tenk det! Sakprosaen fortjener dessuten virkelig en plass på nominasjonslisten til en hvilken som helst litteraturpris. Så da blir det slik.

 

 

 

 

Det var det jeg hadde å tilby! Overraskende mange menn sett i lys av mine typiske litterære preferanser, men kjønnsbalanse får være underordnet i akkurat denne sammenhengen. (Får nesten vondt av å skrive det, men dog.) Nå er det bare å vente i åndeløs spenning på shortlisten, og så stemme på favorittene der. Og snart, SNART, gir vi bokbloggerne ut vår aller første pris. Det er så stas!

 

Urd; ord i hjartet

urd-omslag

Ruth Lillegraven er herved inkludert i min ytterst snevre krets av favorittpoeter. For Urd (Tiden, 2013)den traff meg dypt i bygdejentehjertet, akkurat slik Mona Vetrhus gjorde med sin Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld. Men er det nok til å si at samlingen er god? Det er jo bare min subjektive opplevelse av tematikken som gjør at den rører meg så dypt. Min lesning og mine assosiasjoner. Sammenfallet med min egen livshistorie og det kjente som nesten bestandig føles ektere enn det ukjente. Og var det bare det Urd hadde å tilby; gjenkjennelse, sentimentalitet, minner – hadde det ikke holdt. Heldigvis er det ikke det. Lillegraven byr her på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser og en helt imponerende obervasjonsevne. For blondestoff ser jo vitterlig ut som juliskodde!

Det er Seselja og Cecilie diktene dreier seg om, og de forteller til sammen en hel historie, en slags slektsfortelling – eller som forlaget selv beskriver det; «tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde, og om døden som vitjar.»

Seselja var «faster til alle og likevel ikkje til nokon», en enslig syerske som levde for alle andre. Cecilie er sisteleddet i Sjur-slekta og er kvinnen som har flyttet bort fra hjemsted og gård. Nå skal Seseljas gamle hus bli hennes, og det fletter livene deres sammen.

urd2

Det er del 2, «Soga om Seselja» som er diktsamlingens aller sterkeste del etter min mening. Her fortelles et helt liv i løpet av 23 dikt, og ingenting mangler enda så få ord vi får lese. Livet som diktes frem er at av disse kvinnelivene som historien overså, men som inneholdt mer sorg, kjærlighet og mening enn hva mange av borgerskapets store sønner kunne fremvise. Det beveger. Og ettermælet til Seselja fikk bli mer enn en gjengrodd gravstein.

Jeg syns Lines skildring av Seselja er så nydelig og presis i hennes anmeldelse av Urd at jeg velger å bruke hennes ord:

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Dere har kanskje gjettet at jeg er temmelig begeistret allerede. Men begeistring uten begrunnelse er ikke mye verdt, så hva er det jeg mener er styrkene her? Jo. Lillegraven er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; her er glitrende god gjenbruk av kjente ordtak, barnerim og uttrykk: «gjennom tynne gardiner skal månen lyse / sin kjærleik over oss» og «så mykje / hadde vi, så mykje / har vi, så mykje / får vi«, nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«, og syrinen, katten og ukebladene som gjennomgangstema og som velfungerende symbolikk. (Kanskje blir syrinsymbolikken i overkant tydelig, men Lillegraven lar det aldri gå klisjé i den, heldigvis.) Hele samlingen virker så gjennomarbeidet, så velkomponert. Kanskje rent bortsett fra samlingas svakest parti, nemlig del 4 om tida på observasjonsposten der Cecilie tilbringer ventetiden på at tvillingene hennes skal fødes. Disse diktene henger ikke riktig like godt sammen som de andre; de blir på en måte for spesifikke og står som regel heller ikke fullt så sterkt på egen hånd. Blir disse diktene kanskje for nære dikterens eget liv? Jeg syns rett og slett Lillegraven er desidert  best når hun distanserer seg fra samtid og lar fantasien og fortellertalentet rå.

Og hvor god er hun? Jeg har plukket noen favorittbiter som jeg bare er nødt til å dele med dere:

urd-sitat

Jeg elsker det!

skjelv

på handa, i

røysta og i knea

men har framleis

fjell i blikket

(Om Cecilies bestefar, side16)

far har morgonsol i

andletet, bekkelåttlatter

og salmebok med gullblad

(Om Seseljas far når odelsgutten fødes, side 29)

bror ballblom

ligg i syrinseng

med salmeboka

under haka, og

huda hans er

så blå

(…)

mor

sit ved

vindauga

og er blitt

til mold

(Om tapet av Seseljas bror, side 38)

 

Jeg kom inn på det innledningsvis i anmeldelsen, dette med at jeg finner mye ressonans og likhetstrekk med eget liv og historie her. Selvsagt forsterker det inntrykket diktene gir meg. Her er noen veldig klare eksempler på disse:

den tredje vesle johannes bror

dette er han vi har venta på

dette er han som skal ha

garden

(Lillebroren min heter også Johannes, og hvem vet – kanskje skal han en gang ha gården hjemme?)

men heile vegen

over fjellet kan eg

høyre formødrene

kvifor blir

du ikkje her

kviskrar

dei

desse høge

breiskuldra

kvinnene som

alle var førtifem

då dei fekk siste

ungen

(Dette er formødrene mine. Besta, bestemor, oldemødrene mine.. Sterke arbeidsjern av noen kvinnfolk, som dreiv hus og hjem og gard, som måtte klare seg sjøl når mennene deres døde på havet. De var høye, kraftige, breiskuldra. Og jeg ser akkurat ut som dem.)

Sånn helt på tampen må jeg også få rose Exil design for kanskje høstens beste omslag og illustrasjoner. Godt gjort.

Så. Alle eselørene, alle understrekingene, det faktum at jeg har lest favorittdiktene mine 4-5 ganger allerede; dette blir ei bok jeg kommer til å ha med meg lenge. Ei jeg tar frem og nyter, minnes og røres av for all fremtid.

Samlingen har jeg fått som leseeksemplar fra Tiden forlag – tusen takk!