Nominering til Bokbloggerprisen 2015

Godt nyttår, alle sammen!

Det er blitt 2016 og jeg har som vanlig som nyttårsforsett å skrive mer – og det inkluderer også bloggen. Jeg starter friskt med min bittelille nominasjonsliste til den gjeve Bokbloggerprisen, som skal gå til forfatterne av de bøkene landets bokbloggere mener er fjorårets beste i kategoriene «Årets norske roman» og «Åpen klasse».

Mine nominasjoner er:

1) Årets norske roman

Iversen, Kristina Leganger – I ringane (Samlaget)

2) Åpen klasse

1. Gundersen, Eirin – Du er menneske nå (Gyldendal, min omtale her)
2. Breen, Marta, Schultz, Madeleine og Jordahl, Jenny – F-ordet, 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest)

 

(Og hva gjelder sannsynligheten for at nyttårsforsettet oppfylles, velger jeg glatt å overse det faktum at årets forsetter stort sett er en kopiert liste fra i fjor hvor 2015 er erstattet av 2016…)

 

Basso har funnet ly

2015-03-10 18.07.43Aina Basso kom i fjor ut med sin fjerde roman Finne ly (Samlaget, 2014) og er en av de nominerte i romankategorien til Bokbloggerprisen 2014. I likhet med Fange 59. Taterpige. som jeg leste da den kom ut i 2010, er dette en roman om romanifolket, kanskje bedre kjent som taterne. Jeg har et spesielt forhold til historien til dette folket som før var et kjent syn ute på veiene eller langs leia. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvor det kommer fra, men romanifolket har alltid fascinert meg. Da jeg var tenåring ble interessen kraftig styrket etter å ha lest Britt Karin Larsens fantastiske trilogi om tatergutten Elias’ liv gjennom 1900-tallet. Det er også historien om hvordan de reisende forsvant, hvordan de sakte, men sikkert ble assimilert inn i det norske samfunnet – ofte på grufullt vis.

IMG_7884

I Bassos bok er romanifolket fortsatt på veien. Hanna har rømt fra tukthuset, og tar tjeneste hos en enkemann og de to sønnene hans, Harald og Johannes. Fortellerstemmen veksler mellom å tilhøre Hanna og Johannes, og det er også disse to som utgjør romanens hovedkarakterer. Følelsene som gror mellom dem utgjør omdreiningspunktet for hovedhistorien, men leseren får også kjennskap til fortiden deres og sentrale hendelser fra livene som har ledet dem begge dit de er nå. Man blir slik kjent med dem litt etter litt, forstår handlingene deres og motivene for valgene de tar. Basso gir her er et idealeksempel på hvordan man skildrer romanpersoner slik at de føles ekte og levende for leseren, noe som igjen gjør at man engasjerer seg i hvordan det går med dem og dermed i selve fortellingen. Skiftingen av synsvinkel sørger for at man ikke mister oppmerksomheten og i noen partier får man også innsyn i samme situasjon sett fra begges ståsted. Dette tydeliggjør relasjonen mellom Hanna og Johannes og skaper troverdighet og dybde til fortellingen.

IMG_7886

De får riktignok verken lang tid i romanens virkelighet eller sider i boka å utvikle forholdet sitt på, for Harald, odelsguten, har også sett seg ut Hanna. Han legger seg etter henne, ødelegger for Johannes slik han alltid har gjort det: «No gjer han det igjen. Alltid må han kome mellom, alltid må han ta frå meg det som er mitt.»

Så kommer taterne til skogen. Det er da spenningskurven for alvor stiger i boka. Brødrene finne sammen om en felles fiende, og Hanna må velge mellom tryggheten på gården og lojaliteten til sitt eget folk. I et crescendo av ild, skog og flukt tar både Johannes og Hanna skjebnevalg. Det er kanskje drama verdig en kioskroman eller actionfilm – men heldigvis så uendelig mye bedre skrevet fram. Det blir aldri urealistisk. Til tross for drømmeaktige sekvenser og forderdelige handlinger, beholder historien alltid troverdigheten sin. Akkurat det er kanskje ikke så rart, all den tid Basso tross alt er historiker av yrke og kjenner den perioden hun skriver om. Men det som bidrar ytterligere til denne følelsen, er at man helt til sist i boka får vite at Hanna faktisk var en reell person og at Basso har hatt et helt reelt – om enn nokså beskjedent – utgangspunkt å dikte fram et liv fra.

IMG_7883

Basso skriver fantastisk. Romanen er solid bygd opp, både hva gjelder karakterer og handling. Dette er skriving som er både kunst og godt håndtverk og man kan tydelig lese at teksten er gjennomarbeidet og finpusset. Korte scener som spenne over to-tre sider skaper ikke bare driv i fortellingen, det gjør også at språket fortettes og forenkles. Akkurat slik jeg liker det. Skrivestilen er enkel og nedpå, men likevel full av tilstedeværelse, mening og fine skildringer. Det blir nesten poesi av hverdagsskildringene. Symbolikken er også fremtredende, særlig har ekornene en sentral rolle i fortellingen. De er et tegn på lykke for de reisende, men jeg leser det også som en metafor for Hanna selv. Det at Johannes f.eks. tar seg av en hjelpeløs ekornunge, som han senere vrir halse om på fordi Harald tar det, forteller oss at følelsene Johannes har for Hanna også har en dystrere side ved seg. Tegn og symboler var viktige for romanifolket, og det gir romanen en ekstra dimensjon at Basso også gir dem en så stor plass i fortellingen sin. I det hele tatt er dette en roman hvor språket helt tydelig er komponert for at historien skal fortelles godt, samtidig som det i seg selv er velformulert og vakkert. Det er bare å la seg imponere – jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive like bra som Aina Basso.

Jeg kan herved erklære at jeg har funnet min favorittroman til Bokbloggerprisen 2014.

 

(For flere omtaler av boka, trykk her.)

 

Om kvelden kjem dikta til sin rett

ToraSeljebø_frontJeg tror Tora Seljebøs debutsamling (Samlaget, 2014) av vare, vakre dikt bør leses slik jeg gjorde det; sent om kvelden, i halvmørket, med tente lys og stillhet som selskap. Det hjelper sikkert å komme fra omtrent samme sted som forfatteren også, kjenne gården, naturen, skogen og dyra på kroppen slik hun gjør.

Eller kanskje trengs ikke noe av dette.

Jeg ble i alle fall betatt av disse diktene. Korte, små tekstbiter, ikke mer enn et avsnitt på hver side. Men med nerve og en rolig, repetativ rytme som driver leseren jevnt videre – akkurat som vinden gjennom den svaiende rugåkeren det fortelles om i diktene.

Jeg skal gi dere noen smakebiter:

seljebø1 seljebø3

seljebø2Dette er den aller fineste setningen i samlingen for meg: «eit tre som veks aleine er sterkare enn det som står tett til andre». Lurer nesten litt på å adoptere det som et slags livsmantra.

Det er ellers mange fine skildringer i løpet av de 54 små sidene i Om kvelden blir namna ropa heim. Seljebøs språk levendegjør barndomsminner for meg. Lukten av heggen om sommeren, lyden av vind gjennom høyt gras. Et sted skriver Seljebø «det er eg som er dikta», og det syns jeg oppsummerer denne samlingen; diktene, naturen og kroppen er ett. Språket er sanselig og tilstedeværende, bildene blir så tydelige og levende for meg, til tross for at ordbruken som fremkaller dem er nærmest minimalistisk og nøktern.

Og det er jo akkurat dette som er noe av det vakreste med poesien; å formidle så mye med så få ord.

Også omslagsdesignerne fra Exil design må få litt ros her på tampen; dette er en nesten ubegripelig vakker bok, som jeg har tenkt å sette så den synes i hylla. Samlaget er forøvrig svært flinke med bokomslagene sine generelt.

Tora Seljebø har etter min mening lyktes godt med sin diktdebut. Rom for forbedringer er det alltid i et første verk, men dette er en dikter jeg gleder meg til å lese mer av.

Fugletribunalet – helt fin, helt enkelt

fugletribunalet-front Som den observante – og antakelig også blinde, bortreiste og beduggete – leser har fått med seg, er det en real omtaletørke her på denne såkalte bokbloggen min. Jeg har ikke noen unnskyldning å tilby en gang. Det har bare kjørt seg helt fast, liksom. Jeg er for rastløs til å sette meg ned og skrive, vet ikke hvor jeg skal starte, samt har en fin miks av skyhøye forventningskrav til meg selv som kulminerer i et ønske om perfeksjon noe i nærheten av Bernhard Ellefske dimensjoner. Det sier seg selv at den terskelen der er nokså drøy å driste seg over. Nåja. Jeg bestemte meg for å safe litt, da. Jeg beklager det på forhånd, folkens; dette blir en helt midt på treet anmeldelse. Sorry, Agnes. Kall meg gjerne udugelig pysefeminist som ikke tør å bryne meg på vestlandsgutteklubben grei (les: Espedal, Bergsvåg og Leikvoll), for jeg gjør det selv. Jeg skjemmes litt, egentlig. Men sånn får det bli! Jeg er svak. Jeg beklager. Og du er fortsatt helten min, altså. Selv om jeg ikke ble fullstendig blown away av romanen din.

Sånn omtrent slik som dette går handlingen:

fugletribunalet-bakAllerede der skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. VELDIG skeptisk. For dette er da vitterlig et nokså banalt plott, er det ikke? Og litt lite troverdig også, om man skal være helt ærlig? Heldigvis blir ikke historien fullt så forutsigbar som jeg fryktet. Den gamle butikkdama, en trebåt og norrøn mytologi sørger for det. Og slutten overrasket litt. Tror jeg. Eller.. Nja, jo. Stemninga i boka antyder hele veien avslutningen på et vis, men dette ser jeg først i retrospekt. Så det er jo relativt kløktig.

Dessuten liker jeg det nøkterne språket til Ravatn; det er gjenkjennbart og så definitivt hennes som jeg kjenner det fra avissidene. Hun skriver all dialog som sammenhengende tekst også. Det er jeg veldig glad i, har jeg merket meg. Jeg liker helst å skrive slik selv også. Det blir mindre.. liksom-realistisk, på et vis. Som om man godtar premisset om at dette rent faktisk er litteratur, det er ikke en samtale – og så understreker man det. I alle fall: Det funker her også. Noen riktig så fine skildringer av den uunngåelige romansen med Bagge er det også inni her:

fugletribunalet-sitatSærlig formuleringen «for glad til å gråte og for trist til å smile på same tid» er fin, syns jeg. Den treffer. Sånn har jeg ofte hatt det. Hårfint unna klisjéfella selvsagt, men jeg syns Ravatn lander på rette sida. Dessuten er det faktisk dønn vanskelig å skrive om kjærligheten uten å nærme seg klisjeene. Det er nå tross alt det temaet det har blitt skrevet mest om i verdenshistorien. Originalitet blir ikke det enkleste da.

Det er noen fiffige finheter i denne romanen. Den er underholdende, og siden jeg strengt tatt hadde såpass lave forventninger til den, ble jeg faktisk positivt overrasket. Bagge er sær skrue, men for all del interessant. Man lurer virkelig på hva pokker det er han driver med til tider. Leseren blir ofte like satt ut som Allis. Hovedpersonen selv klarer jeg for øvrig ikke på noen som helst slags måte å se for meg som noe annet enn en ren Agnes Ravatn-kopi, noe som ødelegger litt av innlevelsen. Men det får jeg ta på min egen kappe, antakelig. Alt i alt ender jeg liksom opp med å syns at boka er fin. Ikke genial, ikke fantastisk, ikke dårlig. Fin. Helt fin, liksom. Derav tittelen.

Så. Konklusjonen er altså følgende; jeg er langt mer fan av Ravatn som essayist, avisspaltist og samfunnsdebattant enn som romanforfatter. Men på de områdene er jeg til gjengjeld blodfan, særlig etter at hun publiserte denne kronikken om prostitusjon i Dagbladet på lørdag. Det er en vanskelig debatt dette med om prostitusjon for det første er greit eller moralsk problematisk i seg selv, og dernest om hvorvidt sexkjøpsloven er en bra ordning eller ikke. Ravatn gir her det nærmeste jeg personlig har kommet til en fasit på mitt eget ståsted, i alle fall. All mulig ære til henne for det. Kan du ikke heller skrive en bok om dette da, Agnes? Takk!

Vinter & vår i litteraturens navn

Det er sjelden jeg blir så glad for å finne ei bok i postkassa at jeg kommer med et begeistret utrop, men da pakken fra Gyldendal med Ingvild H. Rishøis splitter nye Vinternoveller kom, ble det et aldri så lite «HURRA!» nede i oppgangen her. Og se så fin den er!

vinternoveller

Nå er altså litteraturåret 2014 så definitivt i gang, og som før er jeg ekstra spent på årets debutanter. Da er det jo utrolig praktisk at Aftenposten har laget en super oversikt over alle som debuterer med sin aller første bok nå i vår. Her er det mye lovende, men de jeg er aller mest spente på er disse:

 

– Cecilie Cottis Østreng: Om hvor langt det er til Ullern (dikt, Tiden)

– Øyvind Egeland: Mørk dans (roman, Oktober)

– Elin Åsbakk Lind: En fremmed jeg kjenner (noveller, Kvalshaug)

– Erik Engblad: Dønninger (roman, Aschehoug)

– Kristin Lind: Utid (noveller, Cappelen Damm)

– Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas: Mannen er vakker fra livet og opp (dikt, Flamme)

– Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim (dikt, Samlaget)

– Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (dikt, Cappelen Damm)

 

Joa, jeg holder meg innafor de typiske preferansene mine, ser jeg. Men jeg er definitivt også åpen for overraskelser, så om dere har andre favoritter dere har trua på av disse fine debutantene, syns jeg dere skal skrive det under her i kommentarfeltet. Sant? Takk! Og så må dere ha ei aldeles strålende helg!

Og nominasjonene gikk til…

Nynorsken, såklart! 2013 var nok et år for lyrikken mer enn romanen, og da er det kanskje ikke så rart at mine to hovednominasjoner gikk til en sterk, poetisk roman og en av de vakreste diktsamlingene jeg har lest noen sinne? Og selvsagt er begge bøkene på nydelig nynorsk. Basert på de øvrige nominasjonene mine også vil jeg påstå at vestlandet bidro særdeles godt til litteraturåret 2013. Eller så er jeg bare biased, som det heter. Uansett – disse åtte bøkene valgte jeg å nominere til bokbloggernes helt egne, aller første litteraturpris:

bokbloggerprisnominasjoner2013

 

1) Årets norske roman

 

songfuglen_prisvinner

1. Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (Samlaget):

En sterk, foruroligende, intens og merkelig leseopplevelse – men alt det mener jeg på en særdeles positiv måte. Definitivt den romanen som sitter best igjen i leseminnet mitt fra fjoråret. Leikvoll er mindre grotesk i denne boken enn det jeg tidligere har lest av ham og kommer vel antakelig så nær en slags happy ending som han noen gang vil komme – selv om den slett ikke er særlig happy. Det kler han.

 

 

 

 

2. Bergeners av Tomas Espedal (Gyldendal): bergeners_cover

Jeg kan ikke noe for det; jeg er totalt Espedal-fan. Så når mannen skriver bok inspirert av mektige James Joyces Dubliners og legger mye av handlingen til hjartebyen min Bergen og alle de vidunderlige menneskene han omgir seg med der, så er det klart man smelter. Og språket! Herregud, språket. Mesterlig.

 

 

 

 

 

det_fins_ingen_helhet_cover

3. Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug):

Avslutningen på Flatlands knallgode og gripende trilogi om bygda som mistet tre unge gutter i Afghanistan skuffet ikke – selv om jeg må innrømme at de to første var enda hakket bedre. Men romanen fortjener så absolutt pallplassering i denne nomineringen, altså; Flatland er en mester i subtile menneskeobservasjoner og hun skriver prikkfritt og engasjerende.

 

 

 

 

4. Vareopptelling av Erlend Loe (Cappelen Damm): vareopptelling-front

Dette var rett og slett fjorårets morsomste bok. Sjelden ler jeg høyt av bøker, men denne tragikomiske historien om en avdanket lyriker det renner totalt over for fikk gliset fram mer enn én gang. Loes skrivestil – som jeg ikke alltid har vært overbegeistret for – fungerer veldig fint for denne fortellingen. Det nøkterne språket understreker de absurde handlingene, og det blir lite annet enn fornøyelig.

 

 

 

fugletribunalet_cover

5. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget):

Jeg var veldig spent på denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg syns Ravatn er hysterisk morsom i avisessayene sine, men har ikke lest den første romanen hennes. Uansett – til tross for det noe klisjéfylte plottet, grep historien tak i meg umiddelbart, og jeg endte opp med å virkelig like boka. Det er noen fiffige grep her, så selv om jeg fortsatt foretrekker den galgenhumoristiske, selvironiske essayisten Ravatn har jeg sans for henne som romanforfatter også.

 

 

 

2) Åpen klasse

1. Urd av Ruth Lillegraven (Tiden): URD_cover

Dette er etter min ydmyke mening fjorårets aller beste utgivelse. Denne diktsamlingen.. ja, den er så god at jeg må ty til forslitte fraser og klisjeer; den traff meg midt i hjertet. Og der ligger den jaggu enda. Språket og historien og Seselja – det er så vakkert og godt alt sammen. Jeg har allerede lest boka tre ganger, og det blir mange flere gjenlesninger fremover. Lillegraven er rett og slett utnevnt til ny dikterheltinne, og jeg har som mål å få lest alt hun gir ut.

 

 

 

 

den_engelske_hagen_cover2. Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg (Gyldendal):

Godt, dels uforståelig og gjennomført – Bergsvågs stil er umiskjennelig, og jeg liker den. Så også her. En diktsamling av denne mannen hører selvsagt hjemme på en slik liste, selv om jeg alltid får litt problemer med å argumentere for nøyaktig hvorfor. Han bare treffer med dette språket sitt, disse sære sammenstillingene. Og ekte originalitet skal man ikke kimse av.

 

 

 

 

 

3. Ordbok for underklassen av Arne Klyve & Jon Severud (Spartacus):ordbok_cover

En gang nerd, alltid nerd – både hva gjelder språk og politikk. Så når det utgis en bok som kritiserer newspeeken til høyresiden, treffer den åpenbart blink hos meg. Denne boka er både politisk verktøy og underholdning, og den er også temmelig festlig til tider – tenk det! Sakprosaen fortjener dessuten virkelig en plass på nominasjonslisten til en hvilken som helst litteraturpris. Så da blir det slik.

 

 

 

 

Det var det jeg hadde å tilby! Overraskende mange menn sett i lys av mine typiske litterære preferanser, men kjønnsbalanse får være underordnet i akkurat denne sammenhengen. (Får nesten vondt av å skrive det, men dog.) Nå er det bare å vente i åndeløs spenning på shortlisten, og så stemme på favorittene der. Og snart, SNART, gir vi bokbloggerne ut vår aller første pris. Det er så stas!