Kortlistene til Bokbloggerprisen 2013 er klare!

Da er de endelige nominasjonslistene til bokbloggernes helt egne pris omsider offentliggjorte.

Bøkene som kom gjennom nåløyet er disse:

Skjermbilde

Såh.. Er jeg fornøyd? Eh, nei. Ikke sånn veldig. Det vil si, for «Åpen klasse» er jeg så absolutt det. Min fremste prisfavoritt har hele veien vært Urd, så jeg syns det er stor stas at den er med videre! De andre to bøkene på denne lista har også fått meget solid omtale, så det er bøker jeg gleder meg til å få lest selv i samlesingen utover våren.

Men så var det romanene, da. Jeg er uendelig skuffet over at Helga Flatland ikke ble med videre med sin Det finnes ingen helhet. Det er en roman jeg syns er langt sterkere enn Ravatns, både i språk, tematikk og innhold. Dessuten heiet jeg veldig på Gaute Heivolls Over det kinesiske hav som jeg har i hylla og uansett skal få lest – og som jeg har veldig trua på. Det har jeg derimot i langt mindre grad til Jacobsen, som jeg syns bare har vært sånn middels tidligere. Jaja. You can’t always get what you want, for å sitere rockens bestefedre. Wassmo blir nok bra, da. Hun skriver liksom aldri dårlig, men i den ypperste litterære klassen befinner hun seg jo heller ikke nødvendigvis. Er jeg sur og negativ og gretten nå? Kanskje litt. Men dette var mine helt subjektive, umiddelbare refleksjoner, så bær over med meg. Jeg tror uansett dette blir bra, altså! Som sagt er nominasjonen i den åpne klassen så sterke at jeg vil si de oppveier det langt mindre spenstige utvalget av bøker på romanlista. Og samlesing blir uansett stas!

Hva syns dere om listene? Yay or nay?

 

Og nominasjonene gikk til…

Nynorsken, såklart! 2013 var nok et år for lyrikken mer enn romanen, og da er det kanskje ikke så rart at mine to hovednominasjoner gikk til en sterk, poetisk roman og en av de vakreste diktsamlingene jeg har lest noen sinne? Og selvsagt er begge bøkene på nydelig nynorsk. Basert på de øvrige nominasjonene mine også vil jeg påstå at vestlandet bidro særdeles godt til litteraturåret 2013. Eller så er jeg bare biased, som det heter. Uansett – disse åtte bøkene valgte jeg å nominere til bokbloggernes helt egne, aller første litteraturpris:

bokbloggerprisnominasjoner2013

 

1) Årets norske roman

 

songfuglen_prisvinner

1. Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (Samlaget):

En sterk, foruroligende, intens og merkelig leseopplevelse – men alt det mener jeg på en særdeles positiv måte. Definitivt den romanen som sitter best igjen i leseminnet mitt fra fjoråret. Leikvoll er mindre grotesk i denne boken enn det jeg tidligere har lest av ham og kommer vel antakelig så nær en slags happy ending som han noen gang vil komme – selv om den slett ikke er særlig happy. Det kler han.

 

 

 

 

2. Bergeners av Tomas Espedal (Gyldendal): bergeners_cover

Jeg kan ikke noe for det; jeg er totalt Espedal-fan. Så når mannen skriver bok inspirert av mektige James Joyces Dubliners og legger mye av handlingen til hjartebyen min Bergen og alle de vidunderlige menneskene han omgir seg med der, så er det klart man smelter. Og språket! Herregud, språket. Mesterlig.

 

 

 

 

 

det_fins_ingen_helhet_cover

3. Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug):

Avslutningen på Flatlands knallgode og gripende trilogi om bygda som mistet tre unge gutter i Afghanistan skuffet ikke – selv om jeg må innrømme at de to første var enda hakket bedre. Men romanen fortjener så absolutt pallplassering i denne nomineringen, altså; Flatland er en mester i subtile menneskeobservasjoner og hun skriver prikkfritt og engasjerende.

 

 

 

 

4. Vareopptelling av Erlend Loe (Cappelen Damm): vareopptelling-front

Dette var rett og slett fjorårets morsomste bok. Sjelden ler jeg høyt av bøker, men denne tragikomiske historien om en avdanket lyriker det renner totalt over for fikk gliset fram mer enn én gang. Loes skrivestil – som jeg ikke alltid har vært overbegeistret for – fungerer veldig fint for denne fortellingen. Det nøkterne språket understreker de absurde handlingene, og det blir lite annet enn fornøyelig.

 

 

 

fugletribunalet_cover

5. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget):

Jeg var veldig spent på denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg syns Ravatn er hysterisk morsom i avisessayene sine, men har ikke lest den første romanen hennes. Uansett – til tross for det noe klisjéfylte plottet, grep historien tak i meg umiddelbart, og jeg endte opp med å virkelig like boka. Det er noen fiffige grep her, så selv om jeg fortsatt foretrekker den galgenhumoristiske, selvironiske essayisten Ravatn har jeg sans for henne som romanforfatter også.

 

 

 

2) Åpen klasse

1. Urd av Ruth Lillegraven (Tiden): URD_cover

Dette er etter min ydmyke mening fjorårets aller beste utgivelse. Denne diktsamlingen.. ja, den er så god at jeg må ty til forslitte fraser og klisjeer; den traff meg midt i hjertet. Og der ligger den jaggu enda. Språket og historien og Seselja – det er så vakkert og godt alt sammen. Jeg har allerede lest boka tre ganger, og det blir mange flere gjenlesninger fremover. Lillegraven er rett og slett utnevnt til ny dikterheltinne, og jeg har som mål å få lest alt hun gir ut.

 

 

 

 

den_engelske_hagen_cover2. Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg (Gyldendal):

Godt, dels uforståelig og gjennomført – Bergsvågs stil er umiskjennelig, og jeg liker den. Så også her. En diktsamling av denne mannen hører selvsagt hjemme på en slik liste, selv om jeg alltid får litt problemer med å argumentere for nøyaktig hvorfor. Han bare treffer med dette språket sitt, disse sære sammenstillingene. Og ekte originalitet skal man ikke kimse av.

 

 

 

 

 

3. Ordbok for underklassen av Arne Klyve & Jon Severud (Spartacus):ordbok_cover

En gang nerd, alltid nerd – både hva gjelder språk og politikk. Så når det utgis en bok som kritiserer newspeeken til høyresiden, treffer den åpenbart blink hos meg. Denne boka er både politisk verktøy og underholdning, og den er også temmelig festlig til tider – tenk det! Sakprosaen fortjener dessuten virkelig en plass på nominasjonslisten til en hvilken som helst litteraturpris. Så da blir det slik.

 

 

 

 

Det var det jeg hadde å tilby! Overraskende mange menn sett i lys av mine typiske litterære preferanser, men kjønnsbalanse får være underordnet i akkurat denne sammenhengen. (Får nesten vondt av å skrive det, men dog.) Nå er det bare å vente i åndeløs spenning på shortlisten, og så stemme på favorittene der. Og snart, SNART, gir vi bokbloggerne ut vår aller første pris. Det er så stas!

 

Urd; ord i hjartet

urd-omslag

Ruth Lillegraven er herved inkludert i min ytterst snevre krets av favorittpoeter. For Urd (Tiden, 2013)den traff meg dypt i bygdejentehjertet, akkurat slik Mona Vetrhus gjorde med sin Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld. Men er det nok til å si at samlingen er god? Det er jo bare min subjektive opplevelse av tematikken som gjør at den rører meg så dypt. Min lesning og mine assosiasjoner. Sammenfallet med min egen livshistorie og det kjente som nesten bestandig føles ektere enn det ukjente. Og var det bare det Urd hadde å tilby; gjenkjennelse, sentimentalitet, minner – hadde det ikke holdt. Heldigvis er det ikke det. Lillegraven byr her på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser og en helt imponerende obervasjonsevne. For blondestoff ser jo vitterlig ut som juliskodde!

Det er Seselja og Cecilie diktene dreier seg om, og de forteller til sammen en hel historie, en slags slektsfortelling – eller som forlaget selv beskriver det; «tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde, og om døden som vitjar.»

Seselja var «faster til alle og likevel ikkje til nokon», en enslig syerske som levde for alle andre. Cecilie er sisteleddet i Sjur-slekta og er kvinnen som har flyttet bort fra hjemsted og gård. Nå skal Seseljas gamle hus bli hennes, og det fletter livene deres sammen.

urd2

Det er del 2, «Soga om Seselja» som er diktsamlingens aller sterkeste del etter min mening. Her fortelles et helt liv i løpet av 23 dikt, og ingenting mangler enda så få ord vi får lese. Livet som diktes frem er at av disse kvinnelivene som historien overså, men som inneholdt mer sorg, kjærlighet og mening enn hva mange av borgerskapets store sønner kunne fremvise. Det beveger. Og ettermælet til Seselja fikk bli mer enn en gjengrodd gravstein.

Jeg syns Lines skildring av Seselja er så nydelig og presis i hennes anmeldelse av Urd at jeg velger å bruke hennes ord:

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Dere har kanskje gjettet at jeg er temmelig begeistret allerede. Men begeistring uten begrunnelse er ikke mye verdt, så hva er det jeg mener er styrkene her? Jo. Lillegraven er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; her er glitrende god gjenbruk av kjente ordtak, barnerim og uttrykk: «gjennom tynne gardiner skal månen lyse / sin kjærleik over oss» og «så mykje / hadde vi, så mykje / har vi, så mykje / får vi«, nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«, og syrinen, katten og ukebladene som gjennomgangstema og som velfungerende symbolikk. (Kanskje blir syrinsymbolikken i overkant tydelig, men Lillegraven lar det aldri gå klisjé i den, heldigvis.) Hele samlingen virker så gjennomarbeidet, så velkomponert. Kanskje rent bortsett fra samlingas svakest parti, nemlig del 4 om tida på observasjonsposten der Cecilie tilbringer ventetiden på at tvillingene hennes skal fødes. Disse diktene henger ikke riktig like godt sammen som de andre; de blir på en måte for spesifikke og står som regel heller ikke fullt så sterkt på egen hånd. Blir disse diktene kanskje for nære dikterens eget liv? Jeg syns rett og slett Lillegraven er desidert  best når hun distanserer seg fra samtid og lar fantasien og fortellertalentet rå.

Og hvor god er hun? Jeg har plukket noen favorittbiter som jeg bare er nødt til å dele med dere:

urd-sitat

Jeg elsker det!

skjelv

på handa, i

røysta og i knea

men har framleis

fjell i blikket

(Om Cecilies bestefar, side16)

far har morgonsol i

andletet, bekkelåttlatter

og salmebok med gullblad

(Om Seseljas far når odelsgutten fødes, side 29)

bror ballblom

ligg i syrinseng

med salmeboka

under haka, og

huda hans er

så blå

(…)

mor

sit ved

vindauga

og er blitt

til mold

(Om tapet av Seseljas bror, side 38)

 

Jeg kom inn på det innledningsvis i anmeldelsen, dette med at jeg finner mye ressonans og likhetstrekk med eget liv og historie her. Selvsagt forsterker det inntrykket diktene gir meg. Her er noen veldig klare eksempler på disse:

den tredje vesle johannes bror

dette er han vi har venta på

dette er han som skal ha

garden

(Lillebroren min heter også Johannes, og hvem vet – kanskje skal han en gang ha gården hjemme?)

men heile vegen

over fjellet kan eg

høyre formødrene

kvifor blir

du ikkje her

kviskrar

dei

desse høge

breiskuldra

kvinnene som

alle var førtifem

då dei fekk siste

ungen

(Dette er formødrene mine. Besta, bestemor, oldemødrene mine.. Sterke arbeidsjern av noen kvinnfolk, som dreiv hus og hjem og gard, som måtte klare seg sjøl når mennene deres døde på havet. De var høye, kraftige, breiskuldra. Og jeg ser akkurat ut som dem.)

Sånn helt på tampen må jeg også få rose Exil design for kanskje høstens beste omslag og illustrasjoner. Godt gjort.

Så. Alle eselørene, alle understrekingene, det faktum at jeg har lest favorittdiktene mine 4-5 ganger allerede; dette blir ei bok jeg kommer til å ha med meg lenge. Ei jeg tar frem og nyter, minnes og røres av for all fremtid.

Samlingen har jeg fått som leseeksemplar fra Tiden forlag – tusen takk!

Trøstepremie?

I kveld hadde jeg alle gode intensjoner om å få skrevet om vakreste Urd. Men i likhet med Line – eller Gudinnen, som hun fra nå av kun referes til som – har jeg problemer med å få det til. Sånn blir det jo gjerne med bøker som beveger – man vil liksom gi dem rettferd, og det krever en skarp hjerne og ikke minst penn (les: Mac). Ingen av delene var visst særlig tilstedeværende i kveld, så da får dere heller en side fra diktsamlinga som plaster på såret så lenge. Og så kan vi jo håpe på at inspirasjonen blomstrer til helga. (Særlig.)

Advarsel: Jeg grein helt ærlig av dette diktet. Mutters alene og helt uten å være flau over det en gang.

urd-dikt