Fugletribunalet – helt fin, helt enkelt

fugletribunalet-front Som den observante – og antakelig også blinde, bortreiste og beduggete – leser har fått med seg, er det en real omtaletørke her på denne såkalte bokbloggen min. Jeg har ikke noen unnskyldning å tilby en gang. Det har bare kjørt seg helt fast, liksom. Jeg er for rastløs til å sette meg ned og skrive, vet ikke hvor jeg skal starte, samt har en fin miks av skyhøye forventningskrav til meg selv som kulminerer i et ønske om perfeksjon noe i nærheten av Bernhard Ellefske dimensjoner. Det sier seg selv at den terskelen der er nokså drøy å driste seg over. Nåja. Jeg bestemte meg for å safe litt, da. Jeg beklager det på forhånd, folkens; dette blir en helt midt på treet anmeldelse. Sorry, Agnes. Kall meg gjerne udugelig pysefeminist som ikke tør å bryne meg på vestlandsgutteklubben grei (les: Espedal, Bergsvåg og Leikvoll), for jeg gjør det selv. Jeg skjemmes litt, egentlig. Men sånn får det bli! Jeg er svak. Jeg beklager. Og du er fortsatt helten min, altså. Selv om jeg ikke ble fullstendig blown away av romanen din.

Sånn omtrent slik som dette går handlingen:

fugletribunalet-bakAllerede der skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. VELDIG skeptisk. For dette er da vitterlig et nokså banalt plott, er det ikke? Og litt lite troverdig også, om man skal være helt ærlig? Heldigvis blir ikke historien fullt så forutsigbar som jeg fryktet. Den gamle butikkdama, en trebåt og norrøn mytologi sørger for det. Og slutten overrasket litt. Tror jeg. Eller.. Nja, jo. Stemninga i boka antyder hele veien avslutningen på et vis, men dette ser jeg først i retrospekt. Så det er jo relativt kløktig.

Dessuten liker jeg det nøkterne språket til Ravatn; det er gjenkjennbart og så definitivt hennes som jeg kjenner det fra avissidene. Hun skriver all dialog som sammenhengende tekst også. Det er jeg veldig glad i, har jeg merket meg. Jeg liker helst å skrive slik selv også. Det blir mindre.. liksom-realistisk, på et vis. Som om man godtar premisset om at dette rent faktisk er litteratur, det er ikke en samtale – og så understreker man det. I alle fall: Det funker her også. Noen riktig så fine skildringer av den uunngåelige romansen med Bagge er det også inni her:

fugletribunalet-sitatSærlig formuleringen “for glad til å gråte og for trist til å smile på same tid” er fin, syns jeg. Den treffer. Sånn har jeg ofte hatt det. Hårfint unna klisjéfella selvsagt, men jeg syns Ravatn lander på rette sida. Dessuten er det faktisk dønn vanskelig å skrive om kjærligheten uten å nærme seg klisjeene. Det er nå tross alt det temaet det har blitt skrevet mest om i verdenshistorien. Originalitet blir ikke det enkleste da.

Det er noen fiffige finheter i denne romanen. Den er underholdende, og siden jeg strengt tatt hadde såpass lave forventninger til den, ble jeg faktisk positivt overrasket. Bagge er sær skrue, men for all del interessant. Man lurer virkelig på hva pokker det er han driver med til tider. Leseren blir ofte like satt ut som Allis. Hovedpersonen selv klarer jeg for øvrig ikke på noen som helst slags måte å se for meg som noe annet enn en ren Agnes Ravatn-kopi, noe som ødelegger litt av innlevelsen. Men det får jeg ta på min egen kappe, antakelig. Alt i alt ender jeg liksom opp med å syns at boka er fin. Ikke genial, ikke fantastisk, ikke dårlig. Fin. Helt fin, liksom. Derav tittelen.

Så. Konklusjonen er altså følgende; jeg er langt mer fan av Ravatn som essayist, avisspaltist og samfunnsdebattant enn som romanforfatter. Men på de områdene er jeg til gjengjeld blodfan, særlig etter at hun publiserte denne kronikken om prostitusjon i Dagbladet på lørdag. Det er en vanskelig debatt dette med om prostitusjon for det første er greit eller moralsk problematisk i seg selv, og dernest om hvorvidt sexkjøpsloven er en bra ordning eller ikke. Ravatn gir her det nærmeste jeg personlig har kommet til en fasit på mitt eget ståsted, i alle fall. All mulig ære til henne for det. Kan du ikke heller skrive en bok om dette da, Agnes? Takk!