KAMILLA vokser & trives!

kamilla-anmeldelse

Sist jeg møtte KAMILLA var hun nyfødt, og allerede inne hos psykologen. Denne gangen befinner hun seg i dyrenes verden, og det dyriske kler henne. Andre utgave av litteraturtidsskriftet KAMILLA er allerede tøffere, mer samstemt og sikrere på seg selv. Redaksjonen er godt på vei til å finne sin egen stemme og dette er et konsept jeg mener har sin rettmessige plass i litteratur-Norge. Men før superlativene tar over, må jeg understreke at jeg altså selv er bidragsyter denne gangen, så objektiviteten er vel long gone. Vær snill å ha det i bakhodet videre i lesningen, så har jeg om ikke annet et snev av integritet igjen. Kremt.

KAMILLA er et litteraturtidsskrift som publiserer skjønnlitterære tekster, som først og fremst skal være et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, men som også tar med bidrag fra mer etablerte skribenter som en slags lokkemat. KAMILLA skal komme ut fire ganger i året, og redaksjonen består av tekstforfatter- og litteraturstudenter, hovedsaklig fra Westerdals.

Bidragsyterne er altså en fin blanding av blodferske, pur unge, eldre, erfarne og etablerte skribenter og forfattere:

kamilla#2-innhold

Som sist varierer selvsagt kvaliteten på tekstene – noe annet er ikke å forvente når erfaringsnivået er så enormt ulikt hos de ulike bidragsyterne. Men jeg syns bidragene denne gangen jevnt over holder bra kvalitet. De fortjener plassen sin på hver sin måte og utfyller hverandre ganske godt.

At fire av tekstene denne gangen er på engelsk, er jeg litt usikker på om jeg er helt overbegeistret for. I seg selv er tekstene gode, særlig superkule «Manimal» av Ross Bodenmann, som har en rytme og et vokabular som minner mest om en intellektuell raplåt. Sterkt og bra. Jeg er faktisk aller mest usikker på Edy Poppys dikt, som jeg ikke helt ser hvordan passer inn i tematikken, men fint er det jo – ikke minst opplest av forfatterinnen selv på slippfesten.

Det er åpenbart talent i selve KAMILLA-redaksjonen også; David Sviland (redaktør) har skrevet ned en jordnær og ettertenksom prat med bestefaren sin om dyr som nyttevesen og inntektskilde. Thomas Espeviks gudelek med fiskesnøret og Ole Kristian Årdals intense overlevelsesjakt er begge minneverdige korttekster – og avslutningssetningen hos Årdal gir gåsehud. Men min absolutte favoritt er uten tvil Nora Kristina Eides «Alarmer». Jeg ble fullstendig overveldet over den da hun leste et utdrag fra den på slippfesten, og det var umulig å la være å le høyt over absurditeten, det grafiske språket, den svarte humoren og de fullstendig herlige, vemmelige skildringene hennes. Bare les dette:

Alle hadde brukt tannkosten min. Kjente og ukjente gap hadde kveilet seg rundt dem i 19 år. Først var det bare nærmeste familie og kanskje en tremenning jeg ikke hadde møtt siden jeg ble døpt, men etter hvert ble det flere. Kjærester og bestevenner, romkamerater på konfirmasjonsleir, leirskole, skoleturer, klasseturer, hytteturer, sydenturer. Kaffegjester som hadde lange tråder med spekeskinke mellom fortennene, venner av foreldrene mine som hadde bodd utenlands i ti år, naboer og gateselgere og halvnakne jenter som sovnet på hjemmefestene mine, alle hadde på et tidspunkt brukt tannkosten min.

Det beste med denne teksten er at den er så befriende lite pretensiøs. For det er jo ikke helt uvanlig at unge skribenter som studerer skriving noen ganger kan få en hang til å være litt mer – la oss kalle det spesielle – enn de kanskje helt har grunnlag for. Den innvendingen kan nok rettes mot et par av de andre bidragene her. Men Eides tekst er så særegen; så uredd i den merkelige og naivistiske tematikken samtidig med at historien fortelles med et knallstøtt språk. Imponerende, rett og slett. Jeg håper hun fortsetter å skrive i denne absurde stilen, for det er nok av oss unge kvinnelige skrivende som lett henfaller til melankoli og romantikk. Motvekt trengs definitivt.

Andre gode bidrag er «177985-E» av Suzanne Berget; en dypt bevegende historie som går rett i kjernen på dyreetikk og spørsmålet om dyr også har en form for sjel. Novellen til Tore Renberg om insektet Preben er både underholdende, morsom og også tankevekkende på noe av det samme viset som Bergets tekst. Og Linn Skåbers «Ut og stjæle hunder» er bare utrolig fornøyelig. Skåber er så absolutt en habil skribent.

KAMILLA vokser seg stadig til. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

(KAMILLA kan kjøpes på Bislett bok og Nordli i Universitetsgata her i Oslo, og skal også være mulig å få tak i i Stavanger og Bergen, så vidt jeg har skjønt. Spør redaksjonen på Facebooksiden deres.)

Kamilla & dyret (& meg!!)

Kamilla#2

Vakre Kamilla nr. 2

Jeg har blitt publisert for første gang!! Vel, skjønnlitterært da. Har vært på trykk med eksamensessayet mitt i nynorsk og et utall lesebrev, selvsagt. Men dette er noe helt, helt annet. Jeg kan late som jeg ikke er stolt, men jeg er det, altså. Jeg står tross alt på trykk sammen med bl.a. Edy Poppy, Linn Skåber og Tore Renberg. Og for noen med så latterlig lav selvtillit som meg, tillater jeg meg å kjenne på den følelsen og riktig kose meg med den litt til. Tenk.

I går kveld ble nemlig andre utgave av litteraturtidsskriftet Kamilla sluppet på sjarmerende Torggata Frukt og Tobakk, og jeg og Åsne var der i et lokale stappfullt av hipstere i tidlig tjueåra. Fine mennesker, det. De er akkurat passe lissom-blaserte, akkurat passe fulle av tro på seg selv og akkurat passe barnslig-pretensiøse. Akkurat slik jeg husker at jeg selv var som purung litteraturstudent, det ene året før jeg ble snusfornuftig statsviter. Så jeg og Åsne – de to halvnysingle frøknene som nærmer seg tredve – trakk om ikke annet opp snittalderen og kanskje livsvisdommen bittelitt. Men talent, det var det helt åpenbart der inne.

kamillaslipp2

Edy Poppy leser.

Men nøyaktig hva er det jeg har skrevet, sier du? Jo, her skal du se. Det er denne vesle historien her:

kamilla_hoggorm

HOGGORM

Bror min skaut ein gong ein hoggorm på grasplenen vår.

Det var ein sumar full av orm. Dei kraup ned frå berget oppom husa der dei låg og solte seg i lyngen. Brune, tørre skinn låg på gardsplassen der kor bilar og traktorar hadde køyrt dei i hel.

Men nett denne ormen, denne dagen, var sprell levande. Det var katta som fann han. Vi såg ho leika med noko i det mørkegrøne, kalde graset som vaks under bjørkene på den øvste plenen og tenkte det var ei mus. Men brått hogg det katta leikte med attende så ho skvatt til og hoppa unna. Hoggorm. Det mest heslege vi visste om, og det skumlaste vi hadde vunne å erfare så langt i dei korte liva våre.

Bror min tok affære. Han sprang inn og henta salonggeværet sitt. Han må ha vore omkring elleve-tolv år, og på den tida var han uslåeleg i konkurranseskyting. På eit eller anna sett – eg hugsar ikkje lenger korleis – greide vi å fange ormen. Bror min nølte ikkje eit sekund. Han sette geværmunninga mot hovudet på det kravlande vesenet og trekte av. Kruttsmellet ljoma og kula fòr gjennom skallen på ormen før ho bora seg ned i jorda under. Men ormen døydde ikkje med det same. Han kraup sakte rundt med sundskoten skalle og fresa medan han blødde stygt.

Igjen visste veslebror råd. Hagesaksa vart henta. Den svære som mamma brukte til å kutte ned småtre og kraftig ugras i blomsterbeda og på ekrene. Og eg hugsar enno lyden. Hagesaksa som lukka seg kring dyret og knaste sund den lange ormeryggraden, som sakte skar seg gjennom det seige skinnet til hoggormhovudet låg for seg sjølv, heilt skilt frå den framleis buktande kroppen.

Vi leikte ikkje meir på plenen den sumaren.

——

Jeg er alltid usikker på om jeg greier å formidle dobbeltheten, lagene, atmosfæren eller underteksten i det jeg skriver. Men Ole Kristian Årdal, bidragsyter og redaksjonsmedlem i Kamilla, skjønte i alle fall nøyaktig hva jeg ville skrive frem da han sendte meg tilbakemelding på teksten og sa de gjerne ville ha den med i tidsskriftet:

Det er ein fin tekst med godt språk. Ei forteljing om born som handlar intuitivt, utan å heilt vite kvifor. Alle kjenner seg vel igjen med at dei på ein eller annan måte har mishandla dyr i løpet av barndomen. Dei tar bort den ubehagelige ormen, men ubehaget blir likevel verande. Du evner å skape ei uhyggeleg stemning gjennom teksten.

Jeg tror kanskje følelsen av at noen forstår akkurat hva det er jeg har prøvd å skrive, er enda finere enn selve følelsen av å bli valgt ut til å bidra. Er det sånn forfattere kjenner seg når noen har skrevet den helt riktige anmeldelsen av boka deres? Bare at for dem er det sånn omtrent ganger tusen som følge av alt strevet de har vært gjennom? Jeg tror kanskje det. Hjertebank gir det i alle fall. Så takk.

Omtale og anmeldelse av de andre tekstene kommer om kort tid!