KAMILLA vokser & trives!

kamilla-anmeldelse

Sist jeg møtte KAMILLA var hun nyfødt, og allerede inne hos psykologen. Denne gangen befinner hun seg i dyrenes verden, og det dyriske kler henne. Andre utgave av litteraturtidsskriftet KAMILLA er allerede tøffere, mer samstemt og sikrere på seg selv. Redaksjonen er godt på vei til å finne sin egen stemme og dette er et konsept jeg mener har sin rettmessige plass i litteratur-Norge. Men før superlativene tar over, må jeg understreke at jeg altså selv er bidragsyter denne gangen, så objektiviteten er vel long gone. Vær snill å ha det i bakhodet videre i lesningen, så har jeg om ikke annet et snev av integritet igjen. Kremt.

KAMILLA er et litteraturtidsskrift som publiserer skjønnlitterære tekster, som først og fremst skal være et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, men som også tar med bidrag fra mer etablerte skribenter som en slags lokkemat. KAMILLA skal komme ut fire ganger i året, og redaksjonen består av tekstforfatter- og litteraturstudenter, hovedsaklig fra Westerdals.

Bidragsyterne er altså en fin blanding av blodferske, pur unge, eldre, erfarne og etablerte skribenter og forfattere:

kamilla#2-innhold

Som sist varierer selvsagt kvaliteten på tekstene – noe annet er ikke å forvente når erfaringsnivået er så enormt ulikt hos de ulike bidragsyterne. Men jeg syns bidragene denne gangen jevnt over holder bra kvalitet. De fortjener plassen sin på hver sin måte og utfyller hverandre ganske godt.

At fire av tekstene denne gangen er på engelsk, er jeg litt usikker på om jeg er helt overbegeistret for. I seg selv er tekstene gode, særlig superkule “Manimal” av Ross Bodenmann, som har en rytme og et vokabular som minner mest om en intellektuell raplåt. Sterkt og bra. Jeg er faktisk aller mest usikker på Edy Poppys dikt, som jeg ikke helt ser hvordan passer inn i tematikken, men fint er det jo – ikke minst opplest av forfatterinnen selv på slippfesten.

Det er åpenbart talent i selve KAMILLA-redaksjonen også; David Sviland (redaktør) har skrevet ned en jordnær og ettertenksom prat med bestefaren sin om dyr som nyttevesen og inntektskilde. Thomas Espeviks gudelek med fiskesnøret og Ole Kristian Årdals intense overlevelsesjakt er begge minneverdige korttekster – og avslutningssetningen hos Årdal gir gåsehud. Men min absolutte favoritt er uten tvil Nora Kristina Eides “Alarmer”. Jeg ble fullstendig overveldet over den da hun leste et utdrag fra den på slippfesten, og det var umulig å la være å le høyt over absurditeten, det grafiske språket, den svarte humoren og de fullstendig herlige, vemmelige skildringene hennes. Bare les dette:

Alle hadde brukt tannkosten min. Kjente og ukjente gap hadde kveilet seg rundt dem i 19 år. Først var det bare nærmeste familie og kanskje en tremenning jeg ikke hadde møtt siden jeg ble døpt, men etter hvert ble det flere. Kjærester og bestevenner, romkamerater på konfirmasjonsleir, leirskole, skoleturer, klasseturer, hytteturer, sydenturer. Kaffegjester som hadde lange tråder med spekeskinke mellom fortennene, venner av foreldrene mine som hadde bodd utenlands i ti år, naboer og gateselgere og halvnakne jenter som sovnet på hjemmefestene mine, alle hadde på et tidspunkt brukt tannkosten min.

Det beste med denne teksten er at den er så befriende lite pretensiøs. For det er jo ikke helt uvanlig at unge skribenter som studerer skriving noen ganger kan få en hang til å være litt mer – la oss kalle det spesielle – enn de kanskje helt har grunnlag for. Den innvendingen kan nok rettes mot et par av de andre bidragene her. Men Eides tekst er så særegen; så uredd i den merkelige og naivistiske tematikken samtidig med at historien fortelles med et knallstøtt språk. Imponerende, rett og slett. Jeg håper hun fortsetter å skrive i denne absurde stilen, for det er nok av oss unge kvinnelige skrivende som lett henfaller til melankoli og romantikk. Motvekt trengs definitivt.

Andre gode bidrag er “177985-E” av Suzanne Berget; en dypt bevegende historie som går rett i kjernen på dyreetikk og spørsmålet om dyr også har en form for sjel. Novellen til Tore Renberg om insektet Preben er både underholdende, morsom og også tankevekkende på noe av det samme viset som Bergets tekst. Og Linn Skåbers “Ut og stjæle hunder” er bare utrolig fornøyelig. Skåber er så absolutt en habil skribent.

KAMILLA vokser seg stadig til. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

(KAMILLA kan kjøpes på Bislett bok og Nordli i Universitetsgata her i Oslo, og skal også være mulig å få tak i i Stavanger og Bergen, så vidt jeg har skjønt. Spør redaksjonen på Facebooksiden deres.)