Teşekkür Tyrkia – om å finne tilbake til noe man ikke visste man hadde savnet

Visst var jeg i Alanya i oktober, men da jeg var tilbake nå i november kunne jeg like så godt besøkt en helt annen by. Å være der som turist og å være der som gjest – som venn – i et tyrkisk hjem, var to fullstendig ulike opplevelser. Og takk gudene jeg ikke tror på for det. Denne gangen traff jeg virkeligheten. Og selv om den kan være tøff, er sannheten alltid bedre enn illusjonen. Og helt vanlige hverdags-Tyrkia – det falt jeg så utrolig for.

2013-11-16 16.03.17

Når turistene er dratt, tar lokale fiskere over stranden.

La oss starte med begynnelsen: Første gang jeg besøkte nettopp Alanya og Tyrkia var da jeg var rundt 15. Hele familien Golmen dro på sin aller første felles sydenferie, og møtet var så nytt og rart og fremmed at jeg nesten har glemt alt. Jeg husker Kleopatra-stranda, jeg husker båtturen med klippevandring og stupinga så høyt oppefra at jeg var livredd lenge etterpå. Men ellers? Lite. Jo, te! Te i glass. Chai, som jeg nå har lært at det heter. Vi fikk det i alle butikker vi besøkte. Og jeg husket at alle var så fascinert av det lyse håret mitt. Fremmede menn ropte etter meg på gaten, og servitører tok på det uten å spørre. Det var bare sært. Og så minnes jeg så vidt minaretene; de fjerne bønneropene fra skurrende høytalere over hele byen. Religionen var alltid tilstedeværende.

2013-11-13 15.22.23

En av Alanyas mange moskeer i fjellsiden over byen.

Min neste utenlandstur var semesteret mitt på Bali høsten 2003. Jeg ble godt kjent med det vakre, fattige, eksotiske Indonesia, med den normalt sett så fredelige blandingen av hinduer og muslimer. Men året før vi dro, sprengte islamistiske terrorister et halvt kvartal midt inne i Kuta. Terrormålet var turister, og rundt 200 utlendinger – men også lokale – omkom. Vi fikk med oss årsmarkeringen for hendelsen, og overvar avdukingen av et svært minnemonument midt i det bortsprengte, tomme området inne i det travle, trange sentrum. Det var sterkt. Og jeg innså at man aldri kommer til å være helt trygg noe sted i verden – selv ikke et sted som ser ut som den tradisjonelle visjonen vår av paradiset med sine kritthvite strender og turkise hav. Samtidig visste jeg at vi aldri må skremmes fra å reise ut og oppleve.

I årene som kom, holdt jeg meg mest i Norge og Europa for øvrig. Studiene tok mesteparten av tiden min, sammen med politikk og annet frivillig arbeid. Men så skulle plutselig min daværende kjæreste reise avgårde til Jordan. Han studerte arabisk og Midt-Østen, og var fascinert av hele regionens kultur, religion og ikke minst historie. Nå skulle han jobbe et halvt år på den norske ambassaden i Amman, og selvsagt måtte jeg besøke han. Dette var i 2007; jeg var 23 år gammel og jeg dro helt mutters alene til Jordan. Det gikk fullstendig fint, selvsagt gjorde det det. Men jeg innrømmer at jeg var litt nervøs. Men Magnus ventet på meg da jeg kom ut av flyplassen, vi dro hjem til hans leilighet i et helt vanlig boligstrøk i Amman og jeg gjorde meg klar til to uker som hjemmeværende “kone” i varme, støvete Midt-Østen. For gift måtte vi være utad – noe annet var fullstendig usømmelig. Livet i Amman var rolig, spennende og stort sett uproblematisk; i sentrum var de fleste relativt sekulære, mange hadde studert i Vesten og flere hadde greit med penger. På landsbygda var det annerledes, selvsagt. Mer tradisjonelt, fattigsligere. Men også slående, overveldende vakkert, som i steinbyen Petra og på strendene ved Dødehavet. Det virkelig ekte Midt-Østen følte jeg likevel at jeg først traff da vi dro til Syria i fem dager. Vi bodde i Damaskus, men reiste litt rundt i landet, blant annet til Homs. Vi ble kjent med en ung mann på vår egen alder, som vi drakk te med og dro på tur med. Jeg vet ikke en gang om han lever lenger i dag. Det jeg vet er at den storslagne Umayyade-moskeen er skadet av bomber og at utrolige Krak des Chevaliers er plyndret i den pågående borgerkrigen, krigen som har ødelagt det Syria jeg en gang fikk være så heldig å møte. Men det var ikke noe lett møte; jeg måtte dekke meg til, ble aldri snakket direkte til og opplevde noen ubehagelig opplevelser i de trange gatene i Souk Al Hamidiyeh. Men ingenting overskygget fascinasjonen, og de magiske øyeblikkene hvor vi spiste nydelig libanesisk mat, drakk arabisk kaffe og røykte shisha under stjernehimmelen. Likevel glemte jeg jo etter hvert bort denne kulturen. Midt-Østen ble igjen et sted på nyhetene, et sted med konflikt, streng religion og uroligheter.

Det var med dette bakteppet jeg kom tilbake til Tyrkia og Alanya nå i oktober. Jeg husket bare at ‘su’ betydde vann og at Tyrkia har den ambivalente rollen som skjæringspunktet mellom vesten og østen. Sekulære muslimer som lever rimelig vestlig. Jeg tenkte ikke så mye på det, jeg skulle på strand- og avslapningsferie med foreldrene mine. Komme meg litt etter en tøff tid. Og slik ble det. Sola varmet, stranda gnistret og vannet slo blått innover land med kritthvite skumtopper. Vi spiste ute hver dag, jeg flørtet med de rimelig pågående kelnerne og så ikke så mye annet enn det som lå mellom hotellet og stranda. Rundt meg ble det snakket norsk, svensk, dansk og tysk. Til og med tyrkerne snakket disse språkene. Så skjedde det definerende; jeg traff Muzaffer og jeg ble kjent med han. Han var annerledes. Eldstesønnen av sju søsken, som forsørget foreldrene sine på hjemgården og søsknene sine som studerte. Vi holdt kontakten og han ville jeg skulle komme ned igjen, bo hos han og søstra, bli bedre kjent. Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Smått tåpelig? Åja. Men likevel sa magefølelsen min at dette var riktig på et vis. Så jeg gadd ikke gi fordommene plass, eller alle ideene om hva som er riktig eller ikke å gjøre, og dro.

2013-11-13 08.50.07

Utsikt fra leiligheten til Zaffer og Fatma.

Zaffer var like kjekk som jeg husket ham, men mye lavere. Det gjorde ikke noe. Han hentet meg i lånt bil og tok meg med til mitt midlertidige feriehjem – en stor og moderne treroms i sentrum, 10 minutter unna stranda og havet. Vi gikk ned til kompisens restaurant, der Zaffer hadde levert noe lammekjøtt vi fikk tilberedt og servert til lunsj. Så drakk vi chai – teen vi skulle slurpe i oss så uendelig mange glass av i løpet av denne uka. Fatma, verdens søteste og snilleste lillesøster på 19, kom og møtte oss etter at hun var ferdig på universitetet. Hun snakker ikke engelsk. Jeg snakket ikke tyrkisk. Så det første hun satte i gang med, var å lære meg tyrkisk. Jeg var en villig elev, og da uka var omme hadde vi vårt helt egne språk laget av enkel tyrkisk, enkel engelsk og en hel masse kroppsspråk. Det var så utrolig moro.

På handleturen etter middagen, etter at jeg også hadde fått treffe bror Yunus på 25 som er utdannet historielærer – men uten å få jobb i et land med svært høy arbeidsledighet, hadde jeg allerede lært meg at ‘git’ betyr gå bort og ‘gel’ betyr kom hit. Hun hadde ramset opp navnet på alle de sju søsknene og sagt at jeg var beautiful – ‘güzel’. Det som er sant er at hun er nydelig.

2013-11-13 14.19.13

Chai, chai, chai – aldri nok chai!

Jeg og Fatma tilbrakte mye tid sammen. Zaffer skulle ha fri den uka jeg var der, men fordi noen av de andre kelnerne plutselig dro bort, måtte han jobbe likevel. Heldigvis bare om kveldene, men likevel. Han jobber bare for tips. Bruker han to timer på et bord, og de ikke tipser, har han jobbet to timer gratis. Dårlig med minstelønn i Tyrkia, nemlig. Likevel har han jobbet seg opp fra praktisk talt ingenting, tjener nå ganske greit og har hatt råd til å kjøpe egen leilighet med alt av møbler og fasiliteter. Det er han stolt av – og med rette. Mens jeg var der kjøpte han seg iPhone, som jeg lærte ham å bruke. Han hadde aldri eid en så dyr telefon før.

2013-11-13 14.19.26

“I love technology!”

Slik ble det til at hver dag startet med felles frokost Fatma hadde laget til oss alle tre; omelett, ost, oliven, oppkuttet tomat, avocado og agurk – ‘salatalık’ – fra hjemgården. Ferskt brød, ‘ekmek’, som Fatma hadde syklet ned til brødfabrikken og kjøpt, og så chai, da. Fatmas chai var den beste av alle literne med te jeg drakk mens jeg var der. Det var Fatma som stelte huset, nemlig. Jeg prøvde å få hjelpe henne, men nei – jeg var gjest. Hun skulle gjøre alt, og spratt opp ved hvert minste vink fra storebroren eller en antydning til ønske fra meg. Jeg takket henne sikkert tusen ganger. Hun blåste det vekk.

Vi spiste frokosten vår, så tyrkiske nyheter, snakket tyrkisk og engelsk og lo når Zaffer begynte å synge. Så dro Fatma på skolen, og jeg og Zaffer hadde formiddagen fri sammen. Vi kjørte scooter opp i byfjellene og gjennom travle bygater, traff vennene hans; diskuterte turisme, religion og politikk. Vi spiste lunsj, drakk masse kaffe og chai. Lekte kjærester og betrodde oss til hverandre om forholdene våre som ganske nylig hadde endt på hvert sitt vis. Sola skinte, men stranda fikk stort sett ligge i fred. Det var for kaldt for dem til å bade nå, og jeg ville leve som mine gjestfrie verter. En halv dag ble det uansett – på en strand deilig tom for støyende turister.

2013-11-16 16.00.54

Alanyas nydelige ‘deniz’.

Turistene, ja. Det var jo nettopp det jeg var bare en måned tidligere. Denne gangen var de fremmede for meg, jeg kjente at de irriterte meg. De fleste prøvde ikke å lære seg språket, enda flere av dem hadde leiligheter der de bodde halve året. De holdt seg for seg selv, i en slags kolonier. Som norske turister på chartertur måneden før kunne vi se NRK på TV-en og lese fersktrykket VG på stranda. Solsengutleieren sa “heia Norge” og lurte på hvor i midt-Norge vi var fra. Hvorfor er det greit at norske turister lager seg egne kolonier som overhodet ikke integrerer seg eller deltar i det tyrkiske samfunnet, mens man fordømmer det faktum at innvandrere her til lands foretrekker å bosette seg på østkanten i Oslo hvor de har andre med felles språk, kultur og religion? For en utrolig dobbeltmoralisme. Og jeg kjente jo selv på savnet om å kunne uttrykke meg skikkelig på mitt eget språk. Kjente på ensomheten ved å ikke forstå de rundt meg, prøve hardt å tolke situasjoner uten å vite om jeg klarte det. Jeg skjønner behovet for samhold. Jeg skjemtes litt over mine landsmenn. Jeg sa det høyt. Og jeg spurte Zaffer; blir du aldri lei turistene? Som du må servere og varte opp, som har full kontroll på om du i det hele tatt får lønn eller ikke? – Nei, svarte han. – Eller.. jeg blir jo sliten. Men jeg er glad for at de er her. Men jeg er også glad du ikke er helt som de fleste av dem.

2013-11-13 15.25.03

Scooteren som fikk meg til å føle meg som en 16-åring igjen.

Jeg må fortelle litt om familien Karabulut også. Jeg er så glad for å ha fått lov til å bli kjent med dem. Far ‘baba’ og mor ‘anne’ driver en gård, med to kyr og kilometervis med drivhus fulle av grønnsaker. Jeg fikk bli med ut til dem den siste dagen min i Alanya, til småbyen Gazipaşa. Jeg innrømmer glatt at jeg ble utrolig overrasket når vi kom fram; for dette var noe helt annet enn byen. Huset var av sementblokker, og hadde tre etasjer: I den første var det fjøs for kyrne, i den andre bodde familien, og den tredje etasjen sto fortsatt tom. Zaffer fortalte at de hadde bygd den ekstra etasjen og uteplattingen en god del år tidligere, da de hadde litt bedre råd. Nå som faren var syk – han har epilepsi og har nylig hatt slag som lammet halve kroppen hans, som han nå trener opp igjen – hadde de ikke hatt råd til å fortsette byggingen. Nå skal Zaffer gjøre det for dem. Faren trenger et ordentlig bad, og vinduer og dører som kan lukkes mot vintervinden. Doet i dag er et hull i gulvet med doring man skal stå på. Døra er en gammel gardin. Jeg har ingen bilder herfra, for Zaffer sa han skammet seg over å ikke ha gitt familien sin et bedre sted å bo. Jeg sa han allerede gjorde alt han kunne. Han er tross alt sønn, ikke far. Han takket. Så ned. Var ikke helt overbevist.

Da jeg kom dit, var det første jeg gjorde å fortelle at jeg også var fra gård og at jeg kunne melke. De lo godt. Men jeg sprang ned og hilste på kyrne – Fatma ble så lei seg for at jeg fikk kumøkk på de hvite Conversene mine, “som er ekte og alt”, men jeg sa de hadde hatt møkk på seg før. Foreldrene trodde fortsatt ikke på at jeg var gårdsjente, ingen i rike Norge er vel det. Så jeg viste dem bilder av gården, av dyra. Fra da av tror jeg at jeg var godkjent. Moren var nydelig, alle søsknene ligner sånn på henne. Særlig yngstemann, lillebror Ali. ‘Anne’ serverte en utrolig god vegetargryte av egenproduserte grønnsaker, og jeg spiste godt og skrøt av maten. Først etter at jeg, Zaffer, Yunus og faren hadde spist opp, så jeg at verken Fatma eller moren hadde spist noe som helst. Jeg håper de hadde gjort det på forhånd mens de tilberedte maten, men jeg er slett ikke sikker. Resten av dagen viste Fatma og guttene meg gården, vi spise herlige, svære granatepler rett fra trærne og jeg prøvde å fange de halvville kattungene som holdt til rundt huset. Da vi dro, ble faren med. Han måtte på sykehuset neste dag, Zaffer skulle ta ham med. Vi besøkte også den nest eldste broren og den unge kona hans på veien hjem. Antakelig et ganske typisk ungt par, som bodde i en liten, slitt blokkleilighet i utkanten av byen. Doet der var også bare en doring i gulvet man sto på. Men TV-en var stor, og det var plass til oss alle i stua. Vi drakk tyrkisk kaffe og chai. Pratet og lo. Så på nyheter. Jeg fikk vite at hele familien er sosialister. De likte ikke den nye, religiøse statsministeren. Familien er sekulære, har nok med hverdagsliv og prioriterer sjelden bønn. De tyrkiske ordene sprang frem og tilbake i rommet mellom denne sammensveisede familien. Jeg skjønte nesten ingenting, men det gjorde ikke noe; jeg bare var der. Var en del av deres fellesskap. Levde.

2013-11-13 20.22.55

Søteste Fatma og Ali!

Dere har nok skjønt til nå at denne uka rørte meg dypt. Og jeg skjønte at dette var noe jeg hadde savnet så lenge uten å ha visst om det helt selv; jeg hadde savnet en annen kultur, jeg hadde savnet Midt-Østen, jeg hadde savnet å reise, leve på annet vis, bli kjent med helt vanlige mennesker fra et fremmed land, lære et nytt språk. Jeg hadde savnet familiesamholdet, ansvarsfølelsen, respekten. Jeg fant alt dette i Tyrkia denne gangen. Jeg ble betatt og vil allerede tilbake. Savner alt det tyrkiske. Samtidig ble jeg enda mer takknemlig for at jeg bor i dette trygge landet med en velferdsstat som alltid stiller opp, med sikkerhetsnett og høy standard på alt. Og jeg ble gjenforelsket i Oslo – men det er østkanten, miljøet her på Grünerløkka, mangfoldet og Karpe Diem-Oslo jeg falt for igjen. Jeg er så glad jeg hver dag lever i den såkalte multikulturen. Liker miksen av kultur, språk og religioner. Blir enda mer sikker på mitt ståsted som ateist, men vil at alle skal få tro på akkurat det de vil og få lov til å praktisere sin egen religion. Og kampviljen mot alt som lukter av rasisme, fremmedfrykt og rett ut islamofobi brenner sterkere enn noen gang. For nå er det personlig. Så utrolig personlig.