Det var en gang en kvinne

Det var en gang en kvinne. Tror jeg, i alle fall.

I dag er kvinner i reklamen, kjendismagasinene, musikkvideoene, pornoen og annen populærkultur redusert til kroppsdeler, og i beste fall summen av disse. Spørsmål som “hva er din beste kroppsdel” eller “hvilken del av kroppen din er du mest fornøyd med” er gjengangere i kvinneintervjuer av lettere kaliber, og både slankemiddelindustrien, damebladene og treningskjedene gir deg instruksjoner på hvordan du kan få flatere mage, tynnere lår og mer spretten rumpe. I dagens Dagsavisen skriver min feministhelt Marta Breen om alle nyordene som kommer med dette oppsplittede kroppsfokuset. Du vil vel verken ha flaggermus, kameltå eller muffinsmage, vil du vel?

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.  (Photo: www.drgvg.com)

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.
(Photo: www.drgvg.com)

Min favorittkroppsdel er hjernen min. Selv om den kan være innmari teit noen ganger og innbille seg helt håpløse ting, er den som regel solid, kjapp og oppvakt. Velformulert. Reflektert. Den elsker å ta til seg ny lærdom og systematiserer, fortolker og analyserer i vilden sky. Jeg er sykt glad i hjernen min, faktisk. Men hvis jeg hadde valget; ville jeg byttet ut min yndlingsdel mot at en annen del av kroppen min hadde vært bedre? Større pupper, smalere midje, eller et betydelig thigh gap, for eksempel? På gode dager (som i dag) vil jeg selvsagt ikke det. Jeg mener, come on – hvor grunn kan man bli? Problemet er de kjipe dagene. De dagene jeg blir trist av mitt eget speilbilde og vemmes av at kroppen min trenger mat. De dagene jeg syns alle andre jenter – og da mener jeg praktisk talt ALLE – er penere enn meg og at samfunnet ser ut til å verdsette looks over brains hele tida. De dagene skulle jeg glatt byttet bort den flinke hjernen min mot en tynnere kropp.

For det er ikke måte på hvor detaljert jeg da går gjennom alt som er feil med kroppen min på disse dagene. Feilen er at de fleste delene av meg er for store. Jeg har for store hender og føtter. Arbeidsnever med tjukke fingre og krøkkete plattføtter som aldri vil kunne kalles elegante. Og så er det ryggen min, da. Tro meg; dressjakkene til eksen min var for trange for meg. Det er et helvete å finne figursydde kjoler. Dessuten er magen selvsagt aaaltfor tjukk. Noe annet skulle tatt seg ut. Og lårene! Herregud, lårene. Jeg orker ikke en gang snakke om lårene mine. Tja, hva mer er det? Jo, jeg har en slags dobbelthake som ikke er helt dobbelthake, men i alle fall helt feil. Og så er jeg åpenbart altfor høy. Ingen menn liker damer som er høyere enn seg selv, sant? Nesen min er også for stor, huden håpløs og virkelig; før jeg begynte å nappe øyenbrynene mine som fjortis så jeg konstant sinna ut, så svære og buskete var de. Det er i grunnen bare to ting som ikke er for stort eller for tjukt på meg, og det er nettopp de delene som burde vært det; henholdsvis puppene og håret mitt. Nevnte jeg at jeg får lett arr og har for tydelige blodårer? Og at rumpa mi er for flat og hoftene for smale i forhold til resten?

Der. Dette går altså gjennom hodet på en særdeles oppegående kvinne på snart 30 år med mastergrad, god jobb, fast inntekt, verv, masse samfunnsengasjement, fin leilighet, bokhyller stappfulle av bøker, en drøss med supre venner, en fin familie og stort sett de fleste muligheter en tilværelse i trygge, privilegerte og (rimelig) likestilte Norge kan tilby. Det er så inni hampen idiotisk og patetisk at jeg burde skammet meg. Og det gjør jeg jo også. Problemet er at dette ikke bare gjelder meg. Jeg kan peke på en vilkårlig dame på gata, og hun vil kjapt ramse opp en rekke deler av kroppen sin hun er misfornøyd med. For vi ser hele tiden perfeksjon rundt oss. Vi får hele tiden servert hva som er feil kropp og hva som er fasiten – og ikke minst hvordan vi bør gå frem for å komme dit selv. For vi kvinner er ikke bra nok som vi er.

Tenk om vi kunne samle oss om å kollektivt gi faen. Be reklamebransjen, media, pornoindustrien, skjønnhetsindustrien og motebransjen drite i å peke på alle kroppsdelene våre som liksom ikke stemmer med idealet, og å brukt all den tiden vi bruker på å se oss i speilet mens vi grundig studerer hvilke deler av kroppen som er OK og hvilke vi må fikse på, all den tiden vi bruker på å bekymre oss for vekt og utseende og hvordan vi skal kle oss for å skjule og fremheve, all den energien vi bruker på å tenke dårlig om oss selv – tenk om vi hadde brukt den på å tenke, mene og ytre i stedet? Følgene ville vært fantastiske – og det både for kvinner og menn og samfunnet som sådan. En befolkning av individer (for ja, jeg er klar over at kroppspress også fins for menn, selv om jeg ikke er med på at det er like sterkt tilstedeværende som for kvinners del) som er trygge på seg selv og verdsetter sin egen kropp for det den skal brukes til, ikke hvordan den ser ut, ville for eksempel trolig skapt mer generell livsglede, minsket risikoen for mentale problemer, senket sykefraværet, økt den demokratiske deltakelsen i samfunnet, utryddet spiseforstyrrelser – ja, listen kan antakelig gjøres temmelig lang.

Så hva sier dere, medkvinner? Er dere med? Ja, jeg vet det er sykt vanskelig. Men jeg prøver om dere prøver.

God helg.

 

Fant denne videoen i dag (24.02.14), og den passer jo temmelig bra inn med budskapet i denne bloggposten – så sjekk den gjerne ut: