Og nominasjonene gikk til…

Nynorsken, såklart! 2013 var nok et år for lyrikken mer enn romanen, og da er det kanskje ikke så rart at mine to hovednominasjoner gikk til en sterk, poetisk roman og en av de vakreste diktsamlingene jeg har lest noen sinne? Og selvsagt er begge bøkene på nydelig nynorsk. Basert på de øvrige nominasjonene mine også vil jeg påstå at vestlandet bidro særdeles godt til litteraturåret 2013. Eller så er jeg bare biased, som det heter. Uansett – disse åtte bøkene valgte jeg å nominere til bokbloggernes helt egne, aller første litteraturpris:

bokbloggerprisnominasjoner2013

 

1) Årets norske roman

 

songfuglen_prisvinner

1. Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (Samlaget):

En sterk, foruroligende, intens og merkelig leseopplevelse – men alt det mener jeg på en særdeles positiv måte. Definitivt den romanen som sitter best igjen i leseminnet mitt fra fjoråret. Leikvoll er mindre grotesk i denne boken enn det jeg tidligere har lest av ham og kommer vel antakelig så nær en slags happy ending som han noen gang vil komme – selv om den slett ikke er særlig happy. Det kler han.

 

 

 

 

2. Bergeners av Tomas Espedal (Gyldendal): bergeners_cover

Jeg kan ikke noe for det; jeg er totalt Espedal-fan. Så når mannen skriver bok inspirert av mektige James Joyces Dubliners og legger mye av handlingen til hjartebyen min Bergen og alle de vidunderlige menneskene han omgir seg med der, så er det klart man smelter. Og språket! Herregud, språket. Mesterlig.

 

 

 

 

 

det_fins_ingen_helhet_cover

3. Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug):

Avslutningen på Flatlands knallgode og gripende trilogi om bygda som mistet tre unge gutter i Afghanistan skuffet ikke – selv om jeg må innrømme at de to første var enda hakket bedre. Men romanen fortjener så absolutt pallplassering i denne nomineringen, altså; Flatland er en mester i subtile menneskeobservasjoner og hun skriver prikkfritt og engasjerende.

 

 

 

 

4. Vareopptelling av Erlend Loe (Cappelen Damm): vareopptelling-front

Dette var rett og slett fjorårets morsomste bok. Sjelden ler jeg høyt av bøker, men denne tragikomiske historien om en avdanket lyriker det renner totalt over for fikk gliset fram mer enn én gang. Loes skrivestil – som jeg ikke alltid har vært overbegeistret for – fungerer veldig fint for denne fortellingen. Det nøkterne språket understreker de absurde handlingene, og det blir lite annet enn fornøyelig.

 

 

 

fugletribunalet_cover

5. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget):

Jeg var veldig spent på denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg syns Ravatn er hysterisk morsom i avisessayene sine, men har ikke lest den første romanen hennes. Uansett – til tross for det noe klisjéfylte plottet, grep historien tak i meg umiddelbart, og jeg endte opp med å virkelig like boka. Det er noen fiffige grep her, så selv om jeg fortsatt foretrekker den galgenhumoristiske, selvironiske essayisten Ravatn har jeg sans for henne som romanforfatter også.

 

 

 

2) Åpen klasse

1. Urd av Ruth Lillegraven (Tiden): URD_cover

Dette er etter min ydmyke mening fjorårets aller beste utgivelse. Denne diktsamlingen.. ja, den er så god at jeg må ty til forslitte fraser og klisjeer; den traff meg midt i hjertet. Og der ligger den jaggu enda. Språket og historien og Seselja – det er så vakkert og godt alt sammen. Jeg har allerede lest boka tre ganger, og det blir mange flere gjenlesninger fremover. Lillegraven er rett og slett utnevnt til ny dikterheltinne, og jeg har som mål å få lest alt hun gir ut.

 

 

 

 

den_engelske_hagen_cover2. Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg (Gyldendal):

Godt, dels uforståelig og gjennomført – Bergsvågs stil er umiskjennelig, og jeg liker den. Så også her. En diktsamling av denne mannen hører selvsagt hjemme på en slik liste, selv om jeg alltid får litt problemer med å argumentere for nøyaktig hvorfor. Han bare treffer med dette språket sitt, disse sære sammenstillingene. Og ekte originalitet skal man ikke kimse av.

 

 

 

 

 

3. Ordbok for underklassen av Arne Klyve & Jon Severud (Spartacus):ordbok_cover

En gang nerd, alltid nerd – både hva gjelder språk og politikk. Så når det utgis en bok som kritiserer newspeeken til høyresiden, treffer den åpenbart blink hos meg. Denne boka er både politisk verktøy og underholdning, og den er også temmelig festlig til tider – tenk det! Sakprosaen fortjener dessuten virkelig en plass på nominasjonslisten til en hvilken som helst litteraturpris. Så da blir det slik.

 

 

 

 

Det var det jeg hadde å tilby! Overraskende mange menn sett i lys av mine typiske litterære preferanser, men kjønnsbalanse får være underordnet i akkurat denne sammenhengen. (Får nesten vondt av å skrive det, men dog.) Nå er det bare å vente i åndeløs spenning på shortlisten, og så stemme på favorittene der. Og snart, SNART, gir vi bokbloggerne ut vår aller første pris. Det er så stas!

 

Kulturuke

Søndag? Hæ? Hvor ble denne uka av, egentlig?

Tja, den ble vel i stor grad brukt på Oslos kulturliv. Og det må jo være veldig greit, eller hva?

Først ut, på onsdag, var det en kveld i det bergenske tegn på Litteraturhuset, hvor til og med været spilte på lag. Helt riktig – det regnet. Sånn foruten å skrattle høyt av alt det vidunderlige den godeste herr Espedal får seg til å si, et Bergenssavn så sterkt at jeg nesten døde litt inni meg samt vannvittig fine hilsninger til hovedpersonen fra gjængen i Bærgen (Holcks ble en personlig favoritt), gikk jeg også derfra med nok en diktsamling av Henning H. Bergsvåg. Men altså.. Turte jeg faktisk å snakke med disse menneskene, særlig da nevnte Bergsvåg som jeg til alt overmål er Facebook-venn med og alt. Niks. Ble starstrucked ut av en annen verden, faktisk. Disse menneskene er jo heltene mine. De er liksom ikke helt virkelig, mer som noen slags litterære halvguder. En stakkars bokbloggerinne mister både munn og mæle stilt ovenfor slike, så da får jeg bare håpe at jeg tar meg sammen og kanskje får til å om ikke annet si hei ved neste korsvei. Kanskje.

Espedal&gjengen

Fra venstre: Erlend O. Nødtvedt, Henning H. Bergsvåg, Cesilie Holck, hovedpersonen Tomas Espedal selv og litteraturviter Cathrine Strøm.

Torsdag var det tid for et gjensyn med aller flinkeste, flotteste, vakreste Melissa Horn på Sentrum Scene. Konserten var to timer med frysninger, tårer og hjertebank. Sånn var det. Den dama synger alt det jeg noensinne har følt.

melissahorn_sentrumscene

Magiske Melissa!

På fredag spiste jeg middag med et par venninner før det ble bursdagsfeiring på Oslo Mekaniske, så var det lørdag med Julie-besøk, Nikolai-visitt og film, og så var det plutselig i dag. Og det var den uka.

Hvordan var deres?

Hjemme i bacholerettepad’en igjen

Tyrkia, altså. Fine greier!

Kort oppsummert:

  • 3 bøker lest (Leikvoll: ferdig, Espedal og Oksanen: nesten ferdig)
  • 2-3 frierier tilbudt
  • 70 millioner myggstikk rikere
  • 1 nyanse mørkere hvitfarge på kroppen
  • 10 kilo tyngre grunnet ustyrtelig god mat og flere tonn med Toblerone
  • 1 stk. tyrkisk odelsgutt/servitør gjennomsjarmert av
2013-10-14 12.55.18

Favorittposisjonen i ferien – selvsagt inkludert bok.

Men nå er man altså tilbake i minusgrader, jobben og kvardagslivet forøvrig, så nå er det ingen bloggunnasluntring her mer! På onsdag har jeg og Line tenkt oss på en litterær date med Bergens ypperste forfatterfiff på Litteraturhuset, så før den tid skal Bergeners være utlest og jeg bør også helst ha fått lest den andre diktsamlingen av Henning H. Bergsvåg jeg har i hylla. Hårete mål kanskje, men med pledd og kaffe går det meste!