Lettbeint, men likandes Linde

nujævlarforside2

Boka med en av landets kuleste titler ble (omsider) lest ferdig for noen uker siden, og selv om jeg egentlig ikke har tid, kommer en kjapp omtale nuh. Det er liksom på tide!

Heidi Lindes Nu, jävlar (Gyldendal, 2011) ble en ganske stor hit da den kom ut for et par år siden. Og den ser jeg! Linde er en god historieforteller – men jeg syns kanskje ikke hun er en like stødig skribent heler tida, faktisk. For hovedinntrykket jeg sitter igjen med av denne romanen er at den er litt ujevn.

nujævlar_bakside

Boka har altså fire hovedpersoner; Terese, Kevin, Lydia og Jessica. Problemet mitt er at jeg egentlig bare falt for to av dem, nemlig Kevin og Jessica. Disse to opplever jeg har mest dybde, og henholdsvis mest troverdig sjarm og gripende bakgrunn. Et annet grep jeg ikke helt fikk fatt i poenget med, er prologen i starten. Den legger an en forventning som egentlig aldri blir innfridd etter min mening, og boka hadde fungert helt fint uten. Den virker rett og slett litt malplassert.

Men altså – karakterene:

Vi blir først kjent med Terese, en noe desillusjonert småbarnsmor som prøver å finne mening og glede i familiehverdagen. Og dette åpningskapittelet strevde jeg faktisk litt med å komme meg gjennom. Jeg syns det ble utrolig mye trivialiteter, og enda verre; dårlig språk. Halvsideslange setninger om muffinsoppvarming i mikroen kan jeg strengt tatt styre meg for. Etter hvert tar det seg heldigvis opp, og også Tereses historie fenger lenger ute i boka – selv om jeg aldri faller helt for henne.

Så er det Lydia, moren til Jessica. Hun er enke og nokså ensom – med unntak av Sonja, da. Og ja, Sonja er ingen ringere enn dronninga sjøl. Jeg syns dette ble for søkt til å ta det på alvor, om jeg skal være fullstendig ærlig. Og selv om jeg skjønner at Sonja i realiteten er et fantasifoster, klarte jeg ikke ta noen av dem seriøst – og dermed kommer jeg aldri under huden på Lydia. Hun blir en parodisk figur for meg, som jeg i langt større grad får empati for gjennom Jessicas historie.

Nestemann ut er Kevin. Han er avdanka fotballstjerne, jobber på bensinstasjonen og er for alltid forelska i Jessica som han var sammen med i sin ungdom. Kevin er en fin fyr. Tilsynelatende enkel på utsida, men en som skjønner mer enn de fleste. Kanskje har han tapt mye. Kanskje er han litt feig. Men han vet å finne glede i det hverdagslige – og i et smil som gnistrer over en halvliter på puben. Jeg liker dessuten alle musikkreferansene, og bokas definitivt stiligste kapitteltittel kommer fra Metallica:

nujævlar_sitat

Og så er det Jessica. Definitivt min favorittkarakter. Flotte, usikre, triste Jessica, med menn som forbruksvare etter å ha tapt de viktigste av dem på forferdelig vis. Fortellingene om henne og faren er så nære, fine og sterke, og kapitlene om dem er bokas desidert sterkeste, både innholdsmessig og språklig. Sakken, den håpløse drukkenbolten av en pappa, får en alliert i dattera si. Det er de to mot røkla. Men nærhet mellom far og datter kan også misforståes, og vi som leser får vondt langt inn i hjertet av avstanden som tvinger seg frem mellom disse to. Godt gjort.

Oppsummert er dette en underholdende og til tider også givende bok. Linde har noen glitrende hverdagsobservasjoner, hun har åpenbart mye empati og fortellerglede. Språklig sett er jeg derimot ikke helt imponert, med unntak av de fine, små teaterdialogene med Jessica og faren, og den småsnertne Hedda Gabler-referansen på side 206. Jeg kjenner at Linde kanskje ikke blir en kjempefavoritt hos meg, men flink er hun – og jeg leser antakelig mer av henne. Og skal du lese noe relativt lettbeint, er dette i alle fall milelangt bedre enn oversatt chick-lit.