Nominering til Bokbloggerprisen 2015

Godt nyttår, alle sammen!

Det er blitt 2016 og jeg har som vanlig som nyttårsforsett å skrive mer – og det inkluderer også bloggen. Jeg starter friskt med min bittelille nominasjonsliste til den gjeve Bokbloggerprisen, som skal gå til forfatterne av de bøkene landets bokbloggere mener er fjorårets beste i kategoriene «Årets norske roman» og «Åpen klasse».

Mine nominasjoner er:

1) Årets norske roman

Iversen, Kristina Leganger – I ringane (Samlaget)

2) Åpen klasse

1. Gundersen, Eirin – Du er menneske nå (Gyldendal, min omtale her)
2. Breen, Marta, Schultz, Madeleine og Jordahl, Jenny – F-ordet, 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest)

 

(Og hva gjelder sannsynligheten for at nyttårsforsettet oppfylles, velger jeg glatt å overse det faktum at årets forsetter stort sett er en kopiert liste fra i fjor hvor 2015 er erstattet av 2016…)

 

Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.

 

Hver morgen har jeg krøpet opp fra dypet

Aller først en oppdatering: Jeg har ligget fullstendig utslått av influensa med kjip hoste og påfølgende halsbetennelse i omtrent to uker nå. DET er kjedelig, det. Når man i tillegg har hatt for mye feber til å greie å lese noe særlig, mest av alt har både sett ut som og følt seg som en zombie OG våren har sprunget ut i full blomst på utsida av vinduene, kan dere tenke dere at desperasjonen har vært nær. Redningen har blitt Twin Peaks-maraton på macen, litervis med te og trøstemeldinger fra Face og overseas.

Uansett – heldigvis klarte jeg innimellom å få lest litt, og FOR ei bok jeg fikk lest! Den er så bra at jeg må skrive om den sånn helt spontant nå med en gang, og så får heller omtalekø være omtalekø. Jeg tror at om jeg i det hele tatt skal få skrevet noe her inne, må jeg gjøre det av lystprinsippet. Til de som syns dette er helt uoverkommelig grusomt (jeg mistenker dette er en marginal gruppe), kan jeg trøste dere med at fellesomtale av Marta Breens Født feminist og Gail Dines’ Pornland er neeeesten helt ferdig, og at et hederlig forsøk på bokessay om vestlandets store sønner Leikvoll og Espedals siste verker også er in the making. Sånn. Da – til anmeldelsen!

hvermorgen_frontJeg vil herved komme med en offentlig beklagelse. Jeg skulle lest denne boken i fjor og jeg skulle nominert den til Bokbloggerprisen. Og den skulle ha vunnet. Dette er den desidert beste boka jeg leste av fjorårets titler, og jeg burde tatt meg sammen og lest den allerede i høst etter at Bokmerker skrev om den. Jeg vet jo at de damene vet hva de snakker om. Vel, slik gikk det ikke. Men nå har jeg lest og nå skal jeg skrive og i alle fall spre ordet om denne kløktige debutromanen fra talentfulle Frøydis Sollid Simonsen.

Før jeg skriver så mye, vil jeg først bare vise dere hva jeg mener når det er ordet «kløktig» jeg bruker for å beskrive Simonsens grep i denne boka. For bare se her – det er til å måpe av beundring av (noe jeg faktisk gjorde flere ganger i løpet av lesinga):

hvermorgen3

Sjelden har jeg lært så mye fakta av å lese en så kort roman. Vage minner fra biologitimene blomstrer opp gjennom lesningen, men det er som metaforer og symbolikk all denne kunnskapen Simonsen tilbyr oss virkelig er mesterlig brukt. Eksempelet over er et av de ypperste. På de stort sett en siders lange kapitlene er det alltid en helt klar forbindelse mellom start og slutt, selv om assosiasjoner og fysiske hendelser har bragt oss langt vekk fra utgangspunktet. Jeg sitter hele tiden og tenker «wow, enn at hun tenkte ut det» eller «oj, enn å se akkurat den sammenhengen». Jeg blir sykt imponert, rett og slett. Denne dama er dyktig. Hvert kapittel blir som et lite drops, der de ulike smakene trer frem litt etter litt, for å så å smelte sammen til en helhet som overgår delene hver for seg. Æsj, jeg ser at dette blir et litt svevende og lite konkret formulert poeng fra min side. Dere må nok rett og slett bare lese og oppleve effekten selv. Som for eksempel i utdraget under:

hvermorgen1

Men denne boken er kanskje aller mest en kjærlighetsfortelling, rett og slett. Kjærligheten slik den oppleves helt konkret og fysisk av kroppen, men også som poesi og metafysikk. Kjærligheten som en del av naturen og vitenskapen, men likevel noe som går utover det. Eksemplene under viser hvordan følelsene hele tiden knyttes til naturen, til det biologiske, men at de frigjør seg fra det fysiske – blodet bærer med seg bildet av jeg-personens kjære, men blodet bruser ikke på ordentlig. Det kjennes bare slik.

hvermorgen2

hvermorgen4

Alt henger sammen med alt, sier vi ofte. Simonsen viser oss hvor sant det er. Alle er vi en del av naturen, alle består vi av de samme bestanddelene, de samme grunnstoffene. Vi kommer fra samme opprinnelse, vi vil bli til det samme når vi en dag er borte. Skadedyrene i veggen, varmen fra en annen kropp, den fysiske smerten når ting tar slutt. Men at alt henger sammen og kan forklares med fakta, gjør det ikke nødvendigvis noe enklere å forstå verken verden eller hverandre. Det er det budskapet jeg først og fremst sitter igjen med etter å ha lest denne velskrevne romanen.

Fantastiske «Fugl»

Hurra for bokbloggerpris og samlesninger, for hvis ikke er det temmelig lite sannsynlig at jeg hadde fått fatt i denne perlen av en bok. Som singel kvinne kun måneder unna tredveåra, er det jaggu sjelden jeg leser barnebøker nemlig. Åpenbart har jeg gått glipp av noe. Lisa Aisatos Fugl er intet mindre enn et lite mesterverk, som skal spares pent på til jeg eventuelt får egne knøtt å lese den for.

fugl_forside

Boka handler om ei jente som vil bli fugl. Rett og slett. Og her skal jeg aller, aller først komme med litt feministisk vinklet ros; for dette er overhodet ingen prinsessejente. Aisatos illustrasjoner er absurde og naturtro på samme tid. Jenta er ikke først og fremst ei jente, men et barn. Hun har bustete hår og bulkete mage, hun barberer av seg håret og går i posete underbukser. Bare dette i seg selv gir Aisato og boka hennes en hel bøtte med plusspoeng, i disse kjønnsegrerte barnemarkedstidene der alt er enten rosa eller blått, prinsesser eller hodeskaller. Så takk, Lisa Aisato, for at du viser et barn som er barn, ikke kjønn.

fugl_slutt

Men altså. Hovedpersonen har et eneste, inderlig ønske, og det er å få bli en fugl og få fly avgårde med de andre trekkfuglene når høsten kommer. Nå er det bare det at det er temmelig vanskelig å bli en annen art enn det du er født som. En klar parallell til det universelle ønsket de fleste av oss har om å bli noe annet – noe bedre – enn det vi er her altså. Sterkere enn dette generelle ønsket er videre følelsen av å være fremmed i sitt eget miljø, og egentlig innerst inne føle at man hører til et helt annet sted, fordi man f.eks. er født med opplevelsen av å ha feil farge, feil kjønn eller feil seksualitet. Aisato klarer på elegant vis å skape en allegori som tar opp denne tematikken på en måte som barn umiddelbart kan fatte. Derfor er dette en viktig barnebok. fugl_1

Hvordan det går med jentas høyeste ønske, skal jeg ikke si noe om, men jeg tror dette bildet sier noe om hva som kan være mulig om man bare ønsker det sterkt nok – i alle fall i den fantastiske verdenen som er litteraturens:

fugl_3Fugl er en nydelig bok, både i bilder og innhold. Aisato er en vanvittig dyktig illustratør, og jeg vil gjerne se mer av arbeidene hennes. Dette er rett og slett kunst, kunst som er like givende for oss voksne som barna boka er ment for. Og jammen er dette en særdeles verdig kandidat til Bokbloggerprisen 2013. Godt jobba, alle dere som sørget for at denne ble med på nominasjonslista!

Vinter & vår i litteraturens navn

Det er sjelden jeg blir så glad for å finne ei bok i postkassa at jeg kommer med et begeistret utrop, men da pakken fra Gyldendal med Ingvild H. Rishøis splitter nye Vinternoveller kom, ble det et aldri så lite «HURRA!» nede i oppgangen her. Og se så fin den er!

vinternoveller

Nå er altså litteraturåret 2014 så definitivt i gang, og som før er jeg ekstra spent på årets debutanter. Da er det jo utrolig praktisk at Aftenposten har laget en super oversikt over alle som debuterer med sin aller første bok nå i vår. Her er det mye lovende, men de jeg er aller mest spente på er disse:

 

– Cecilie Cottis Østreng: Om hvor langt det er til Ullern (dikt, Tiden)

– Øyvind Egeland: Mørk dans (roman, Oktober)

– Elin Åsbakk Lind: En fremmed jeg kjenner (noveller, Kvalshaug)

– Erik Engblad: Dønninger (roman, Aschehoug)

– Kristin Lind: Utid (noveller, Cappelen Damm)

– Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas: Mannen er vakker fra livet og opp (dikt, Flamme)

– Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim (dikt, Samlaget)

– Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (dikt, Cappelen Damm)

 

Joa, jeg holder meg innafor de typiske preferansene mine, ser jeg. Men jeg er definitivt også åpen for overraskelser, så om dere har andre favoritter dere har trua på av disse fine debutantene, syns jeg dere skal skrive det under her i kommentarfeltet. Sant? Takk! Og så må dere ha ei aldeles strålende helg!

Lesemål, sa du?

Nei, sånt driver jeg ikke med. Jeg leser etter innfallsmetoden, og med det mener jeg at jeg leser nyutgivelser, gaver, uleste bøker fra bokhyllene, anbefalinger, bøker på salg, skatter fra Tronsmo, bloggutfordringer og samlesninger og ellers bare det jeg får lyst til der og da. Jeg blir stressa av tanken på å skulle prestere på dette feltet her også, og strever strengt tatt hardt nok i hverdagen med å leve opp til mine egne knallharde krav. Lesing og blogging er kos. Det er en hobbby. Det er et sted kreativiteten og innfallene skal få dominere.

Men et eneste lesemål for 2014 har jeg faktisk satt meg. Jeg skal lese første bind av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Jeg kan rett og slett ikke la være å prøve meg på den, bokelsker i snart tredve år som jeg er. (TREDVE! JEG BLIR TREDVE I ÅR! ANGST! <– Dette er Karen som har startet tredveårskrisa ni måneder før hun må. Skjønner dere det med egne stressende krav, eller? Jeez.) Så nå har jeg lånt meg boka fra super-Guros rikholdige kjellerstuebibliotek, og skal snarest sette i gang med denne klassikeren. Jeg gleder meg faktisk, for pålitelige kilder hevder den er morsom. Jaggu!

påsporet_proust

Så følg med. Snart triller det proustske sitater ut av meg som perler på en snor så jeg imponerer vettet av enhver kvasipretensiøs litteraturstudentkjekkas. (Som jeg er blitt for gammel for uansett. Uææ! Tretti! *besvimer litt*)

Ha en fin søndagskveld da, folket der ute. Og i morra kommer nominasjonslisten til Bokbloggerprisen! Spent!

 

Og nominasjonene gikk til…

Nynorsken, såklart! 2013 var nok et år for lyrikken mer enn romanen, og da er det kanskje ikke så rart at mine to hovednominasjoner gikk til en sterk, poetisk roman og en av de vakreste diktsamlingene jeg har lest noen sinne? Og selvsagt er begge bøkene på nydelig nynorsk. Basert på de øvrige nominasjonene mine også vil jeg påstå at vestlandet bidro særdeles godt til litteraturåret 2013. Eller så er jeg bare biased, som det heter. Uansett – disse åtte bøkene valgte jeg å nominere til bokbloggernes helt egne, aller første litteraturpris:

bokbloggerprisnominasjoner2013

 

1) Årets norske roman

 

songfuglen_prisvinner

1. Songfuglen av Jan Roar Leikvoll (Samlaget):

En sterk, foruroligende, intens og merkelig leseopplevelse – men alt det mener jeg på en særdeles positiv måte. Definitivt den romanen som sitter best igjen i leseminnet mitt fra fjoråret. Leikvoll er mindre grotesk i denne boken enn det jeg tidligere har lest av ham og kommer vel antakelig så nær en slags happy ending som han noen gang vil komme – selv om den slett ikke er særlig happy. Det kler han.

 

 

 

 

2. Bergeners av Tomas Espedal (Gyldendal): bergeners_cover

Jeg kan ikke noe for det; jeg er totalt Espedal-fan. Så når mannen skriver bok inspirert av mektige James Joyces Dubliners og legger mye av handlingen til hjartebyen min Bergen og alle de vidunderlige menneskene han omgir seg med der, så er det klart man smelter. Og språket! Herregud, språket. Mesterlig.

 

 

 

 

 

det_fins_ingen_helhet_cover

3. Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug):

Avslutningen på Flatlands knallgode og gripende trilogi om bygda som mistet tre unge gutter i Afghanistan skuffet ikke – selv om jeg må innrømme at de to første var enda hakket bedre. Men romanen fortjener så absolutt pallplassering i denne nomineringen, altså; Flatland er en mester i subtile menneskeobservasjoner og hun skriver prikkfritt og engasjerende.

 

 

 

 

4. Vareopptelling av Erlend Loe (Cappelen Damm): vareopptelling-front

Dette var rett og slett fjorårets morsomste bok. Sjelden ler jeg høyt av bøker, men denne tragikomiske historien om en avdanket lyriker det renner totalt over for fikk gliset fram mer enn én gang. Loes skrivestil – som jeg ikke alltid har vært overbegeistret for – fungerer veldig fint for denne fortellingen. Det nøkterne språket understreker de absurde handlingene, og det blir lite annet enn fornøyelig.

 

 

 

fugletribunalet_cover

5. Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget):

Jeg var veldig spent på denne boka før jeg begynte å lese den. Jeg syns Ravatn er hysterisk morsom i avisessayene sine, men har ikke lest den første romanen hennes. Uansett – til tross for det noe klisjéfylte plottet, grep historien tak i meg umiddelbart, og jeg endte opp med å virkelig like boka. Det er noen fiffige grep her, så selv om jeg fortsatt foretrekker den galgenhumoristiske, selvironiske essayisten Ravatn har jeg sans for henne som romanforfatter også.

 

 

 

2) Åpen klasse

1. Urd av Ruth Lillegraven (Tiden): URD_cover

Dette er etter min ydmyke mening fjorårets aller beste utgivelse. Denne diktsamlingen.. ja, den er så god at jeg må ty til forslitte fraser og klisjeer; den traff meg midt i hjertet. Og der ligger den jaggu enda. Språket og historien og Seselja – det er så vakkert og godt alt sammen. Jeg har allerede lest boka tre ganger, og det blir mange flere gjenlesninger fremover. Lillegraven er rett og slett utnevnt til ny dikterheltinne, og jeg har som mål å få lest alt hun gir ut.

 

 

 

 

den_engelske_hagen_cover2. Den engelske hagen av Henning H. Bergsvåg (Gyldendal):

Godt, dels uforståelig og gjennomført – Bergsvågs stil er umiskjennelig, og jeg liker den. Så også her. En diktsamling av denne mannen hører selvsagt hjemme på en slik liste, selv om jeg alltid får litt problemer med å argumentere for nøyaktig hvorfor. Han bare treffer med dette språket sitt, disse sære sammenstillingene. Og ekte originalitet skal man ikke kimse av.

 

 

 

 

 

3. Ordbok for underklassen av Arne Klyve & Jon Severud (Spartacus):ordbok_cover

En gang nerd, alltid nerd – både hva gjelder språk og politikk. Så når det utgis en bok som kritiserer newspeeken til høyresiden, treffer den åpenbart blink hos meg. Denne boka er både politisk verktøy og underholdning, og den er også temmelig festlig til tider – tenk det! Sakprosaen fortjener dessuten virkelig en plass på nominasjonslisten til en hvilken som helst litteraturpris. Så da blir det slik.

 

 

 

 

Det var det jeg hadde å tilby! Overraskende mange menn sett i lys av mine typiske litterære preferanser, men kjønnsbalanse får være underordnet i akkurat denne sammenhengen. (Får nesten vondt av å skrive det, men dog.) Nå er det bare å vente i åndeløs spenning på shortlisten, og så stemme på favorittene der. Og snart, SNART, gir vi bokbloggerne ut vår aller første pris. Det er så stas!

 

Lettbeint, men likandes Linde

nujævlarforside2

Boka med en av landets kuleste titler ble (omsider) lest ferdig for noen uker siden, og selv om jeg egentlig ikke har tid, kommer en kjapp omtale nuh. Det er liksom på tide!

Heidi Lindes Nu, jävlar (Gyldendal, 2011) ble en ganske stor hit da den kom ut for et par år siden. Og den ser jeg! Linde er en god historieforteller – men jeg syns kanskje ikke hun er en like stødig skribent heler tida, faktisk. For hovedinntrykket jeg sitter igjen med av denne romanen er at den er litt ujevn.

nujævlar_bakside

Boka har altså fire hovedpersoner; Terese, Kevin, Lydia og Jessica. Problemet mitt er at jeg egentlig bare falt for to av dem, nemlig Kevin og Jessica. Disse to opplever jeg har mest dybde, og henholdsvis mest troverdig sjarm og gripende bakgrunn. Et annet grep jeg ikke helt fikk fatt i poenget med, er prologen i starten. Den legger an en forventning som egentlig aldri blir innfridd etter min mening, og boka hadde fungert helt fint uten. Den virker rett og slett litt malplassert.

Men altså – karakterene:

Vi blir først kjent med Terese, en noe desillusjonert småbarnsmor som prøver å finne mening og glede i familiehverdagen. Og dette åpningskapittelet strevde jeg faktisk litt med å komme meg gjennom. Jeg syns det ble utrolig mye trivialiteter, og enda verre; dårlig språk. Halvsideslange setninger om muffinsoppvarming i mikroen kan jeg strengt tatt styre meg for. Etter hvert tar det seg heldigvis opp, og også Tereses historie fenger lenger ute i boka – selv om jeg aldri faller helt for henne.

Så er det Lydia, moren til Jessica. Hun er enke og nokså ensom – med unntak av Sonja, da. Og ja, Sonja er ingen ringere enn dronninga sjøl. Jeg syns dette ble for søkt til å ta det på alvor, om jeg skal være fullstendig ærlig. Og selv om jeg skjønner at Sonja i realiteten er et fantasifoster, klarte jeg ikke ta noen av dem seriøst – og dermed kommer jeg aldri under huden på Lydia. Hun blir en parodisk figur for meg, som jeg i langt større grad får empati for gjennom Jessicas historie.

Nestemann ut er Kevin. Han er avdanka fotballstjerne, jobber på bensinstasjonen og er for alltid forelska i Jessica som han var sammen med i sin ungdom. Kevin er en fin fyr. Tilsynelatende enkel på utsida, men en som skjønner mer enn de fleste. Kanskje har han tapt mye. Kanskje er han litt feig. Men han vet å finne glede i det hverdagslige – og i et smil som gnistrer over en halvliter på puben. Jeg liker dessuten alle musikkreferansene, og bokas definitivt stiligste kapitteltittel kommer fra Metallica:

nujævlar_sitat

Og så er det Jessica. Definitivt min favorittkarakter. Flotte, usikre, triste Jessica, med menn som forbruksvare etter å ha tapt de viktigste av dem på forferdelig vis. Fortellingene om henne og faren er så nære, fine og sterke, og kapitlene om dem er bokas desidert sterkeste, både innholdsmessig og språklig. Sakken, den håpløse drukkenbolten av en pappa, får en alliert i dattera si. Det er de to mot røkla. Men nærhet mellom far og datter kan også misforståes, og vi som leser får vondt langt inn i hjertet av avstanden som tvinger seg frem mellom disse to. Godt gjort.

Oppsummert er dette en underholdende og til tider også givende bok. Linde har noen glitrende hverdagsobservasjoner, hun har åpenbart mye empati og fortellerglede. Språklig sett er jeg derimot ikke helt imponert, med unntak av de fine, små teaterdialogene med Jessica og faren, og den småsnertne Hedda Gabler-referansen på side 206. Jeg kjenner at Linde kanskje ikke blir en kjempefavoritt hos meg, men flink er hun – og jeg leser antakelig mer av henne. Og skal du lese noe relativt lettbeint, er dette i alle fall milelangt bedre enn oversatt chick-lit.