Første innlegg som fast Maddam-skribent er herved publisert!

red-jenny

Jenny Jordahl i «Livet blant dyrene» er heller ikke særlig fan av «flink pike-syndromet».

Der tar jeg et oppgjør med flink pike-begrepet (litt på samme måte som jeg gjør i den selvironiske bloggtittelen min) og dere kan lese den her.

Håper for øvrig dere stikker innom Maddam med jevne mellomrom og følger med på hva de andre utrolig bra damene der skriver om også!

 

Offisielt MadDam-dame!

Jeg skal bli fast skribent i verdens beste feministiske bloggkollektiv: MadDam!

Jeg er så stolt og fornøyd over å bli en del av denne gjengen at jeg rett og slett må feire det med denne videoen av fantastiske Justin Trudeau, sosialisthjerteknuseren og feministpappaen som Canada er så heldig å ha som statsminister:

Feminisme på fremvekst

Det regner på Nordmøre, så da blir det tid til litt politisk virksomhet i stedet – ikke så dumt det heller!

Jeg er som dere vet en svært engasjert feminist. På debattsidene til Dagsavisen, Nye Meninger, er det i dag et betimelig og godt innlegg om hvorvidt Norge også trenger et eget feministisk parti a la Feministisk Initiativ i Sverige. Oda Faremo Lindholm som har skrevet innlegget, avslutter med en kritisk oppfordring til mitt eget parti SV, som jeg mener er helt på sin plass:

At det i det hele tatt prates om å etablere et feministparti i Norge betyr likevel at det eksisterer et politisk vakuum. Selv SV, som har definert seg selv som et feministisk parti, evner ikke å tilfredsstille mange unge, nye feminister. Det partiet som i tilstrekkelig grad klarer å spisse sin feministiske profil vil derfor ha mye å vinne i tida framover.

For som Lindholm også skriver; feministbegrepet er verdiløst om det kun reduseres til et honnørord. Dette skriver også kvinnesaks- og SV-veteran Torild Skard om i Klassekampen i går. Som aktiv SV-feminist er dette dessverre noe jeg kjenner igjen. Ja, vi har vedtatt at vi er et feministisk parti, men som ellers i livet; action speaks louder than words. Vi ser at kvinnesak ofte taper prioriteringskampen både når det kommer til programarbeid og ikke minst valget av toppkandidater til listene. Det er rett og slett ikke bra nok. Vi må jaggu også utvikle og gjennomføre ny, solid, feministisk politikk som treffer den unge generasjonen feminister som nå ser ut til å våkne og ville engasjere seg. Det er dette en gjeng av oss unge kvinner i Oslo SV nå har tenkt å få til. Vi har startet opp Kvinnegruppa i Oslo SV som har til formål å være «et forum for kvinner som vil jobbe med utvikling av synstemkritisk og venstreradikal feminisme for verden, Norge og Oslo. Vi vil også sette feminisme og kvinnekamp på dagsorden i Oslo SV og skolere og dyktiggjøre kvinner i partiet.» Det er et helt utrolig spennende arbeid som vi bare så vidt har begynt på – og vi trenger definitivt flere som er villige til å bidra. Just saying! Heh.

Men hvem er så alle disse unge kvinnene som har utviklet en feministisk bevissthet man ikke har sett maken til på flere år? Hvor samles de? Hvor engasjerer de seg? Vel – først og fremst foregår denne nye feministiske våren på nett.  Vi har det eminente bloggkollektivet Maddam hvor jeg selv også har bidratt, og ikke minst de dyktige damene i nettidsskriftet Under Arbeid. Begge disse miljøene har betydelig gjennomslag også i riksmedia og er viktige bidragsytere i den offentlige debatten om likestilling og feminisme. De miljøbevisste unge kvinnene i bloggkollektivet Grønne Jenter er naturlig nok mest opptatt av miljø, men er et godt eksempel på hvordan man kan kombinere feministisk bevissthet med en annen tverrgående politisk retning som blir stadig viktigere i vår tid. Et annet bloggkollektiv verdt å følge med på, er de friske frøknene i FraüLei.

Og så er det Den selskapelige diskusjonsforening, da. Den fins som blogg, men det er det lukkede nettforaet på Facebook som per dags dato teller 3313 engasjerte kvinner i alle aldre og fra alle samfunnslag som er hovedarenaen. Gruppen fungerer slik at man må bli invitert av et eksisterende medlem for å bli med, men i prinisippet er den åpen for alle – vel, alle uten en penis, da. (Si gjerne fra om du ønsker å bli med i kommentarfeltet, så kan jeg legge deg til!) Her postes det daglig en rekke feministiske artikler, kronikker og saker, samt kvinnespørsmål om alt fra global kvinnesak til mensen, som debatteres heftig. Det er en kilde til utrolig mye kunnskap og fellesskap i hverdagen, og jeg tror den er en viktig kraft for den nye feminismen i Norge i dag.

Til sist opplever også de tradisjonelle kvinneorganisasjonene en real medlemsvekst for første gang på lenge – og medlemmene er gjerne yngre enn før, noe deltakermassen på den nylig avholdte Nordiskt Forum var et godt eksempel på. Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar, Norske Kvinners Sanitetsforening og miljøet rundt det feministiske tidsskriftet Fett er aktive som aldri før – for å nevne noen. Flere av disse er nå for øvrig gått sammen i en felles kvinnelobby, noe jeg tror er utrolig viktig og riktig. Også flere nye organisasjoner er for øvrig i full gang med feministisk aktivisme, som f.eks. Kvinneaktivistene, Stopp pornokulturen og Feministisk Forum.

Snakker vi så en tredje, nettbasert feministisk bølge her til lands? Jeg vil si det er en rimelig påstand. Og det er de politiske partienes ansvar å sørge for å lytte til alle disse engasjerte kvinnene og mennene, og ta feminisme, kvinnekamp og likestilling på alvor – også i den praktiske politikken og ikke bare i festtalene. Jeg og Kvinnegruppa i Oslo SV skal i alle fall gjøre vårt til  at det skjer.

feminist_takeover

 

Who wants to be a pornstar?

Nylig deltok jeg på et foredrag jeg hadde gledet meg stort til å gå på, nemlig «Who wants to be a pornstar» arrangert av Kvinnegruppa Ottar og Feministisk Forum. Det var et foredrag med den eminente Gail Dines, feminist, forfatter og mangeårig professor i sosiologi. Denne dama har 25 års fartstid innen forskning på pornoindustri og pornokultur, så man kan trygt si hun vet hva hun snakker om.

Utgangspunktet for foredraget og den påfølgende debatten var følgende:

Et gjennomsnittlig nordisk barn debuterer med pornografi 11 år gammel. Hvilke konsekvenser har det at stadig yngre barn eksponeres for seksualiserte medier, og hvordan former det vårt syn på kvinner, andre mennesker – og oss selv?

2014-06-17 20.31.45-2Foredraget var som forventet knallgodt, engasjerende og opprørende. Dines er en erfaren foredragsholder med sterkt engasjement for saken, og det var inspirerende å høre på henne. Etter innledningen hennes var det debatt, som seg hør og bør. Men til tross for et temmelig massivt flertall kvinner, endte (som vanlig) talelisten opp med å være dominert av menn. Unge menn som skulle forsvare hvorfor porno «ikke er så ille som Dines skal ha det til», faktisk. Beviset deres? De så på porno selv, og den pornoen de så på var aldeles ikke voldelig og kvinneundertrykkende. Fint, prøvde Dines å svare; vi snakker her uansett ikke om de 10 prosentene porno som er OK, men om de 90 prosentene som ikke er det og som skader kvinner. Men dette sank overhodet ikke inn. 25 års egen forskningserfaring, tonnevis med fakta fra andre forskere over hele verden, tilbakemeldinger fra utallige foredrag – ingen ting dugde som argument mot guttenes «jeg har sett mye porno og det er ikke sånn som du sier». Vel. Det skal sies at retorikken til Dines er temmelig tøff, så jeg skjønner den kan virke provoserende. For unge menn i dag er dessuten porno noe som bare alltid har vært der. Det er en del av deres identitet som menn, noe de har vokst opp med. Når pornoen angripes, kan det nok føles som et angrep på egen person. Men det er altså bransjen Dines vil til livs, og da helt spesifikt den pornoen som nedverdiger og fysisk ødelegger kvinner. Dessverre viser forskningen at disse to snart er én og samme sak; stadig mer av pornoen som produseres blir stadig tøffere. (Se faktadelen nederst i innlegget.)

Uansett; debatten ble utrolig polarisert og tabloidisert, der guttene var «for» porno og jentene «mot». Så enkelt er det jo bare ikke, men nyansene forsvant dessverre med det stigende temperamentet. Jeg tok forsåvidt ordet selv også, og sa akkurat dette; hvis vi blir stående mot hverandre slik, vi kvinner og menn, kan vi aldri vinne kampen mot den delen av pornobransjen som faktisk bør avvikles. Den som blir stadig mer brutal og involverer stadig yngre aktører. Der må vi kjempe politisk og organisasjonsmessig, og vi feminister må få med gutta. Og det er som Dines sa; vi feminister er jo menns beste venner! Vi tror ikke menn er voldelige vesen som bare får tenning av å mishandle kvinner og som er kåte hele tiden; vi vet at menn er herlige, komplekse, fullverdige mennesker. At de er gode venner, snille pappaer, kule kompiser og smarte samtalepartnere. Det er pornobransjen som er the bad guy her – ikke feministene. (Og hei; det var faktisk nettopp feminismen som gjorde kvinner seksuelt frigjorte, i stand til å både ønske, kreve og nyte sex. Ingen menn klager vel på akkurat det?)

Så over til boka som gjorde at jeg gledet meg sånn til dette foredraget til å begynne med.

pornlandDines’ Pornland (Beacon Press, 2010) tar for seg hvordan porno, og da særlig den ekstremt voldelige og kvinnefiendtlige «gonzopornoen» (les: hardporno), pårvirker kulturen og samfunnet vårt på stadig flere områder og de uheldige effektene dette har på blant annet likestilling, kroppsbilde og faren for overgrep.

Egentlig har jeg mest lyst til å sitere hele boka for dere, for den er så spekket med knallsterke budskap underbygget av forskning og erfaring at det er umulig å ikke bli berørt og overbevist. Men siden jeg forutsetter at dere jo alle skal lese den selv snart, skal jeg heller si litt om hva hun fokuserer på. Dines starter ut med å definere hva slags porno det er hun konsentrerer sin forskning omkring, nemlig «gonzopornoen». For de av oss som ikke frekventerer pornosider på nettet sånn på en jevnlig basis, er dette porno som «today (is) one of the biggest moneymakers for the industry – which depicts hard-core, body-punishing sex in which women are demeaned and debased». Temmelig ille saker, altså – men også den mest utbredte av all pornografien som i dag ligger kun et tastetrykk unna for oss alle på internett.
Boka er delt inn i tematiske kapitler, der det første tar for seg historikken og fremveksten av dagens pornoindustri gjennom utviklingen til porno-/mannebladene Playboy, Penhouse og Hustler. Det er utrolig lærerike greier, og langt mer spennende enn det kan høres ut som. Kapittelet etter omhandler pornoens påvirkning på popkulturen. Her viser Dines på en særdeles overbevisende måte hvor enorm innflytelse denne industrien har på alt som omgir oss daglig av underholdning etter at det f.eks ble mainstream med pornostjerner på TV. Kapittel tre dreier seg om hvordan porno nå er blitt big business. Det er en milliardindustri med enormt stor markedsmakt, og jo mer stuerent det blir, jo mer penger er det å tjene – og jo mer kjøper bakmennene seg inn i andre bransjer. Det er ganske ille, faktisk. Penger gir som kjent innflytelse på de fleste områder.
Fjerdekapittelet beskriver en av de skumleste konsekvensene av pornokulturen; hvordan stadig yngre gutter eksponeres for porno og etterhvert sosialiseres inn i en mannsrolle basert på den i pornofilmene. Og den er som nevnt temmelig lite sympatisk; følelseskalde, kåte, voldelige vesener som bare er interessert i å nedverdige kvinnene de putter tissen sin inn i. Poenget til Dines er at ingen gutter fødes sånn – de blir sånn av å lære det. Og pornobransjen er villige læremestre. De tjener jo store penger på nye pornobrukere. Hva dette vil gjøre med en hel generasjon unge menn, ser de ut til å bekymre seg fint lite om. I kapittel fem følges tematikken videre, og Dines beskriver hvordan porno kan påvirke virkelighetsoppfatningen til brukerne av den. Hun forteller om hvordan frustrerte menn har kommet bort til henne etter foredragene og fortalt om sin pornoavhengighet og at de sliter med å tenne på kjærestene sine fordi de ikke ser ut som og oppfører seg som kvinnene i pornofilmene. Den overdrevne pornokonsumeringen gjorde det etter hvert vanskelig for dem å ha normale kjærlighetsforhold.
I bokas sjette kapittel slår gjenkjennelsesfaktoren for fullt inn for min del; her skriver nemlig Dines om hvordan pornokulturen påvirker oss kvinner og da særlig samfunnets forventninger til kropp og utseende. Som Marta Breen også har skrevet mye om; dette er området hvor kvinnekampen har tapt med aller størst margin. Kroppspresset for dagens (særlig unge) kvinner er helt enormt, og det er nær umulig å stå i mot. Dines viser på en utrolig overbevisende måte hvordan mange av dagens idealer er skapt nettopp av pornobransjen, og hvor skadelig konsekvenser dette får i form av bl.a. spiseforstyrrelser av alle slag.
«… we now have the Stepford Slut: a hypersexualized, young, thin, toned, hairless, and, in many cases, surgically enhanced woman with a come-hither look on her face.»

Sjuende kapittel vies til den innebygde rasismen i pornobransjen. Gamle maktstrukturer basert på raser lever her i beste velgående, og det er naivt å tro at dette ikke påvirker holdningene også til brukerne. Dette er en kritikk av bransjen som ofte overses, og som jeg vil berømme Dines for å trekke frem i lyset. Så er det det siste temakapittelet. Det er også det definitivt verste. For her viser Dines til forskning som forteller om en grufull utvikling; barnepornoen er på fremvekst. Når stadig nye tabuer brytes i pornoindustrien for å skaffe nye kunder, grenser strekkes og bransjen selv sier de må tilby stadig drøyere innhold for å tilfredsstille utålmodige brukere som er «gått lei» den «vanlige» pornoen, er barneporno neste skritt. Og de er på full fart dit. Bransjen har gått til sak for å oppheve aldersgrensen på 18 år for å kunne delta i pornoproduksjon, og de har allerede vunnet kravet om at pornoskuespillerne heller ikke skal se ut som de er under 18. Det betyr at kvinner som ser ut som barn er blitt enormt populære, og såkalt «teen porn» er den raskest voksende pornosjangeren. Legg til at popkulturen seksualiserer stadig yngre gutter og jenter, og du har en utvikling som er helt sykt skremmende: Barn blir sexobjekter.

Så hva kan vi gjøre? Dines foreslår en rekke tiltak i konklusjonskapittelet i boka, og man kan finne enda flere på nettsiden til Stop Porn Culture. Viktigst av alt mener jeg er at vi snakker om disse tingene. At vi begynner å stille spørsmål til denne enorme bransjen som har gjort for sex det MacDonald’s har gjort for mat. Vi må ta kroppen vår, sexen vår og parforholdene våre tilbake fra pornobransjen. Vi må si fra om det som ikke er greit og vi må kreve politisk handling. Og vi må engasjere oss. Og nettopp derfor er jeg så uendelig glad for den fremveksten av unge, dyktige feminister som nå finner sammen i nye og gamle kvinnenettverk. Vi kan få en slutt på dette.

Litt fakta fra Gail Dines organisasjon Stop Porn Culture:
  • There are over 68 million daily searches for pornography in the United States. Thats 25% of all daily searches (IFR, 2006).
  • The sex industry is largest and most profitable industry in the world. (Andersson et al, 2013)
  • In 2010, 13% of global web searches were for sexual content. This does not include P2P downloads and torrents. (Ogas & Gaddam)
  • Pornhub receives over 1.68 million visits per hour. (Pornhub, 2013)
  • Globally, teen is the most searched term. A Google Trends analysis indicates that searches for “Teen Porn” have more than tripled between 2005-2013, and teen porn was the fastest-growing genre over this period. (Dines, 2013)
  • Several recent studies have found that teenagers around the world report using porn to gain information about real life sex (Lauzus et al, 2007) (Wade et al, 2005) (Flood, 2009) ( Giordano & Ross, 2012).
  • 10% of adults admit to having an addiction to online pornography (IFR, 2006).
  • Children as young as 11 years old are regularly accessing hardcore gonzo pornography (IFR, 2006).
  • 88.2% of top rated porn scenes contain aggressive acts.
  • In 70% of occurrences, a man is perpetrator of the aggression; 94% of the time the act is directed towards a woman.
  • Only 9.9% of the top selling scenes analyzed contained behaviors such as kissing, laughing, caressing, or verbal compliments.
  • Approximately 20% of all internet pornography involves children (National Center for Missing and Exploited Children, 2013).

Studies show that after viewing pornography men are more likely to:

  • report decreased empathy for rape victims
  • have increasingly aggressive behavioral tendencies
  • report believing that a woman who dresses provocatively deserves to be raped
  • report anger at women who flirt but then refuse to have sex
  • report decreased sexual interest in their girlfriends or wives
  • report increased interest in coercing partners into unwanted sex acts (Bridges, 2006) (Yang, Gahyun, 2012).

 

 

Det var en gang en kvinne

Det var en gang en kvinne. Tror jeg, i alle fall.

I dag er kvinner i reklamen, kjendismagasinene, musikkvideoene, pornoen og annen populærkultur redusert til kroppsdeler, og i beste fall summen av disse. Spørsmål som «hva er din beste kroppsdel» eller «hvilken del av kroppen din er du mest fornøyd med» er gjengangere i kvinneintervjuer av lettere kaliber, og både slankemiddelindustrien, damebladene og treningskjedene gir deg instruksjoner på hvordan du kan få flatere mage, tynnere lår og mer spretten rumpe. I dagens Dagsavisen skriver min feministhelt Marta Breen om alle nyordene som kommer med dette oppsplittede kroppsfokuset. Du vil vel verken ha flaggermus, kameltå eller muffinsmage, vil du vel?

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.  (Photo: www.drgvg.com)

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.
(Photo: www.drgvg.com)

Min favorittkroppsdel er hjernen min. Selv om den kan være innmari teit noen ganger og innbille seg helt håpløse ting, er den som regel solid, kjapp og oppvakt. Velformulert. Reflektert. Den elsker å ta til seg ny lærdom og systematiserer, fortolker og analyserer i vilden sky. Jeg er sykt glad i hjernen min, faktisk. Men hvis jeg hadde valget; ville jeg byttet ut min yndlingsdel mot at en annen del av kroppen min hadde vært bedre? Større pupper, smalere midje, eller et betydelig thigh gap, for eksempel? På gode dager (som i dag) vil jeg selvsagt ikke det. Jeg mener, come on – hvor grunn kan man bli? Problemet er de kjipe dagene. De dagene jeg blir trist av mitt eget speilbilde og vemmes av at kroppen min trenger mat. De dagene jeg syns alle andre jenter – og da mener jeg praktisk talt ALLE – er penere enn meg og at samfunnet ser ut til å verdsette looks over brains hele tida. De dagene skulle jeg glatt byttet bort den flinke hjernen min mot en tynnere kropp.

For det er ikke måte på hvor detaljert jeg da går gjennom alt som er feil med kroppen min på disse dagene. Feilen er at de fleste delene av meg er for store. Jeg har for store hender og føtter. Arbeidsnever med tjukke fingre og krøkkete plattføtter som aldri vil kunne kalles elegante. Og så er det ryggen min, da. Tro meg; dressjakkene til eksen min var for trange for meg. Det er et helvete å finne figursydde kjoler. Dessuten er magen selvsagt aaaltfor tjukk. Noe annet skulle tatt seg ut. Og lårene! Herregud, lårene. Jeg orker ikke en gang snakke om lårene mine. Tja, hva mer er det? Jo, jeg har en slags dobbelthake som ikke er helt dobbelthake, men i alle fall helt feil. Og så er jeg åpenbart altfor høy. Ingen menn liker damer som er høyere enn seg selv, sant? Nesen min er også for stor, huden håpløs og virkelig; før jeg begynte å nappe øyenbrynene mine som fjortis så jeg konstant sinna ut, så svære og buskete var de. Det er i grunnen bare to ting som ikke er for stort eller for tjukt på meg, og det er nettopp de delene som burde vært det; henholdsvis puppene og håret mitt. Nevnte jeg at jeg får lett arr og har for tydelige blodårer? Og at rumpa mi er for flat og hoftene for smale i forhold til resten?

Der. Dette går altså gjennom hodet på en særdeles oppegående kvinne på snart 30 år med mastergrad, god jobb, fast inntekt, verv, masse samfunnsengasjement, fin leilighet, bokhyller stappfulle av bøker, en drøss med supre venner, en fin familie og stort sett de fleste muligheter en tilværelse i trygge, privilegerte og (rimelig) likestilte Norge kan tilby. Det er så inni hampen idiotisk og patetisk at jeg burde skammet meg. Og det gjør jeg jo også. Problemet er at dette ikke bare gjelder meg. Jeg kan peke på en vilkårlig dame på gata, og hun vil kjapt ramse opp en rekke deler av kroppen sin hun er misfornøyd med. For vi ser hele tiden perfeksjon rundt oss. Vi får hele tiden servert hva som er feil kropp og hva som er fasiten – og ikke minst hvordan vi bør gå frem for å komme dit selv. For vi kvinner er ikke bra nok som vi er.

Tenk om vi kunne samle oss om å kollektivt gi faen. Be reklamebransjen, media, pornoindustrien, skjønnhetsindustrien og motebransjen drite i å peke på alle kroppsdelene våre som liksom ikke stemmer med idealet, og å brukt all den tiden vi bruker på å se oss i speilet mens vi grundig studerer hvilke deler av kroppen som er OK og hvilke vi må fikse på, all den tiden vi bruker på å bekymre oss for vekt og utseende og hvordan vi skal kle oss for å skjule og fremheve, all den energien vi bruker på å tenke dårlig om oss selv – tenk om vi hadde brukt den på å tenke, mene og ytre i stedet? Følgene ville vært fantastiske – og det både for kvinner og menn og samfunnet som sådan. En befolkning av individer (for ja, jeg er klar over at kroppspress også fins for menn, selv om jeg ikke er med på at det er like sterkt tilstedeværende som for kvinners del) som er trygge på seg selv og verdsetter sin egen kropp for det den skal brukes til, ikke hvordan den ser ut, ville for eksempel trolig skapt mer generell livsglede, minsket risikoen for mentale problemer, senket sykefraværet, økt den demokratiske deltakelsen i samfunnet, utryddet spiseforstyrrelser – ja, listen kan antakelig gjøres temmelig lang.

Så hva sier dere, medkvinner? Er dere med? Ja, jeg vet det er sykt vanskelig. Men jeg prøver om dere prøver.

God helg.

 

Fant denne videoen i dag (24.02.14), og den passer jo temmelig bra inn med budskapet i denne bloggposten – så sjekk den gjerne ut:

Female perfection

pornland_tekstSmak litt på denne:

Women who starve themselves are actually overconforming to the societal message about what constitutes female perfection. They have taken in the messages and come to what looks like a very reasonable conclusion: thin women are prized in this culture, I want to be prized, and therefore I need to be thin, which means I can’t eat.

Fra Gail Dines’ Pornland, en bok som gir meg utrolig mye for tida, både når det kommer til uendelig presise og sterke argumenter omkring den overseksualiserte kvinnerollen samfunnet krever av oss og til generell leseopplevelse. Dines er rett og slett en glitrende formidler.

Sånn, nå vet dere i alle fall at jeg leser, selv om det ikke resulterer i så mye tekst her på bloggen. Heh.

Heltinnetreff

Hva får du hvis du blander Litteraturhuset, Line, Sofi Oksanen, Torill Moi, Chimamanda Adichie og rødvin? En litterær helaften av dimensjoner, får du. Og det på en helt vanlig torsdag.

2013-10-31 20.19.24

Sofi!

Litteraturhuset arrangerer i disse dager et fem dager langt symposium , hvor de gjennom lesninger, intervjuer og seminarer stiller spørsmål om hvordan verden ser ut i samtidslitteraturen i dag. Arrangementet «Å skrive om makt» med Adichie, Oksanen og Moi som jeg og Line altså deltok på, var en del av dette mangfoldige og internasjonale programmet. Tema for kvelden var følgende:

Chimamanda Ngozi Adichie og Sofi Oksanen er blant de mest markante litterære stemmene i sin generasjon. Tilsynelatende er det få berøringspunkter mellom Adichies bøker om Nigeria og Oksanens om Finland og Estland. Men det er utenpå. De bruker begge den episke romanen til å skildre makt. Makt i familien og makt i samfunnet. De skriver begge om kjønn og om forholdet mellom valgene vi tar, og strukturene som former valgene. Adichie og Oksanen er begge feminister, men først og fremst forfattere og skildrere av sin tid og sin nære historie. De har lenge vært begeistret for hverandres bøker, men møtes for første gang på Litterarturhuset under Symposium 2013. Samtalen ledes av Toril Moi, feministisk teoretiker, professor i litteraturvitenskap og forfatter av blant annet Jeg er en kvinne – det personlige og filosofiske.

Og for en samtale det ble! Jeg og Line og resten av salen lyttet åndeløst, og jeg er temmelig sikker på at det oppsto en slags kollektiv forelskelse i de to fargerike, fantastisk dyktige damene der opp på scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest noe av Adichie før, men gjett om jeg skal! Det er forfattere som dette jeg skulle ønske ungjenter idoliserte heller enn Miley Cyrus. Virkelig. Kvinner som skriver, som gir pokker i forventninger, men som samtidig tør å være sårbar og innrømme at de elsket klisjeromantikk som tenåringer. Kvinner som vet hvordan det er å være minoritet, både etnisk og faglig. Kvinner som sier: Ja, jeg har makt. Og jeg ønsker meg makt. Men jeg er også avmektig. Derfor trengs fortsatt feminisme.

Heltinner, der altså. Stort.

2013-10-31 21.01.24

Sofi Oksanen, Toril Moi og Chimamanda Adichie

Om forfatterne (fra Litteraturhusets nettsider):

Chimamanda Ngozi Adichie
Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie er verdenskjent for romanene Dyprød hibiskus og En halv gul sol, som nå er filmatisert. Bøkene hennes er oversatt til mer enn tretti språk og har vært nominert til, og mottatt, en rekke priser over hele verden. Adichie har vært tilknyttet flere amerikanske universiteter, seinest Harvard. I 2009 var hun hovedgjest og bidro som programkurator under Litteraturhusets afrikanske uke. Våren 2013 kom hennes tredje roman, Americanah, ut til strålende kritikker, og boka lanseres på norsk denne uken på Litteraturhuset.

Toril Moi
Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA og internasjonalt kjent for sitt vitenskapelige forfatterskap. Hennes anerkjente akademiske bidrag inkluderer bøker som Sexual/Textual Politics. Feminist Literary Theory, Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, Hva er en kvinne? og Ibsens modernisme. Moi holdt foredraget «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter» under Litteraturhusets åpningshelg i 2007 og har siden vært tilbake flere ganger både som foredragsholder og litterær samtalepartner.

Sofi Oksanen
Sofi Oksanen er ett av de nye stjerneskuddene i finsk og europeisk litteratur. Hennes store gjennombrudd kom med Utrenskning i 2008, en bok hun fikk både Nordisk råds litteraturpris og The European Book Prize for. Siden den gang har hennes litterære omdømme bare vokst, og hennes fjerde roman, Da duene forsvant, hadde et førsteopplag så å si uten sidestykke i nordisk litteraturhistorie: 100 000 eksemplarer. Tidligere i år ble Oksanen tildelt Svenska Akademiens nordiske pris for sitt forfatterskap, og Finlands største avis, Helsingin Sanomat, kåret Utrenskning til 2000-tallets beste finske roman. Oksanen har besøkt Litteraturhuset ved flere anledninger tidligere.