Obstfelderord

Helt siden jeg leste Sigbjørn Obstfelder første gang på videregående, har jeg vært en stor fan av dikteren – særlig samlingen Digte fra 1893. Da jeg var innom et antikvariat i sommer fikk jeg tak i en utrolig fin utgave av samlingen trykket i 1913, og den sitter jeg og blar og leser litt i idag. Jeg kom på at jeg kunne dele litt av leseopplevelsen med dere også, så her er et utdrag fra et av favorittdiktene mine, nemlig «Navnløs»:

2014-08-24 17.20.41

 

God morgen og god natt – og gode dikt

2014-06-01 20.22.20Nils-Øyvind Haagensens dikt i samlingen God morgen og god natt (Oktober, 2012) er blitt kalt lekne, nakne, vakre, rare, tilgjengelige, sjarmerende, alvorlige og dønn ærlige. Det er de. Men aller mest er de etter min mening ekstremt nærværende.

Samlingen er en liten reise gjennom et døgn og et parforhold, to vanlige, unge mennesker som prøver å finne ut av ting og aller mest hverandre.

2014-06-01 20.21.49

2014-06-01 20.18.04Haagensen skriver om dette så man blir forelska i ham. Jeg har det noen ganger litt sånn; jeg blir skriveforelska. I sånne som dikter, skriver bøker, tvitrer, deltar i samfunnsdebatten og skriver sangtekster. Jeg blir kanskje mest betatt av det de har lagd, det de skriver, men det er jo fordi det nettopp forteller så mye om hvem de er. Etter å lest denne samlingen innbiller jeg meg at jeg kjenner Haagensen selv. Leser han dette, fnyser han sikkert av meg, men fra meg er det ment som et stort kompliment. For det er den nedtonede, ærlige og ekte skrivestilen som gjør at jeg faller litt for dikteren bak selve diktene også.

2014-06-01 20.18.53

Om lag midt inne i samlingen fins en sekvens med bønner til Gud. Disse fungerer godt og jeg liker selve blottstillelsen i dem. Den hjelpeløsheten som alltid ligger til grunn for å be om hjelp fra noen høyere enn deg selv – en du ikke en gang tror noe særlig på.

2014-06-01 20.20.39Ta med deg diktene til Haagensen ut i parken en rolig søndag, og les dem mens du kikker på alle de nyforelska parene som ligger strødd utover på teppene sine og småkysser. Tenk litt på tiden som går og livet, rett og slett. Jeg lover deg en fin stund.

2014-06-01 20.16.50

Om kvelden kjem dikta til sin rett

ToraSeljebø_frontJeg tror Tora Seljebøs debutsamling (Samlaget, 2014) av vare, vakre dikt bør leses slik jeg gjorde det; sent om kvelden, i halvmørket, med tente lys og stillhet som selskap. Det hjelper sikkert å komme fra omtrent samme sted som forfatteren også, kjenne gården, naturen, skogen og dyra på kroppen slik hun gjør.

Eller kanskje trengs ikke noe av dette.

Jeg ble i alle fall betatt av disse diktene. Korte, små tekstbiter, ikke mer enn et avsnitt på hver side. Men med nerve og en rolig, repetativ rytme som driver leseren jevnt videre – akkurat som vinden gjennom den svaiende rugåkeren det fortelles om i diktene.

Jeg skal gi dere noen smakebiter:

seljebø1 seljebø3

seljebø2Dette er den aller fineste setningen i samlingen for meg: «eit tre som veks aleine er sterkare enn det som står tett til andre». Lurer nesten litt på å adoptere det som et slags livsmantra.

Det er ellers mange fine skildringer i løpet av de 54 små sidene i Om kvelden blir namna ropa heim. Seljebøs språk levendegjør barndomsminner for meg. Lukten av heggen om sommeren, lyden av vind gjennom høyt gras. Et sted skriver Seljebø «det er eg som er dikta», og det syns jeg oppsummerer denne samlingen; diktene, naturen og kroppen er ett. Språket er sanselig og tilstedeværende, bildene blir så tydelige og levende for meg, til tross for at ordbruken som fremkaller dem er nærmest minimalistisk og nøktern.

Og det er jo akkurat dette som er noe av det vakreste med poesien; å formidle så mye med så få ord.

Også omslagsdesignerne fra Exil design må få litt ros her på tampen; dette er en nesten ubegripelig vakker bok, som jeg har tenkt å sette så den synes i hylla. Samlaget er forøvrig svært flinke med bokomslagene sine generelt.

Tora Seljebø har etter min mening lyktes godt med sin diktdebut. Rom for forbedringer er det alltid i et første verk, men dette er en dikter jeg gleder meg til å lese mer av.

Vinter & vår i litteraturens navn

Det er sjelden jeg blir så glad for å finne ei bok i postkassa at jeg kommer med et begeistret utrop, men da pakken fra Gyldendal med Ingvild H. Rishøis splitter nye Vinternoveller kom, ble det et aldri så lite «HURRA!» nede i oppgangen her. Og se så fin den er!

vinternoveller

Nå er altså litteraturåret 2014 så definitivt i gang, og som før er jeg ekstra spent på årets debutanter. Da er det jo utrolig praktisk at Aftenposten har laget en super oversikt over alle som debuterer med sin aller første bok nå i vår. Her er det mye lovende, men de jeg er aller mest spente på er disse:

 

– Cecilie Cottis Østreng: Om hvor langt det er til Ullern (dikt, Tiden)

– Øyvind Egeland: Mørk dans (roman, Oktober)

– Elin Åsbakk Lind: En fremmed jeg kjenner (noveller, Kvalshaug)

– Erik Engblad: Dønninger (roman, Aschehoug)

– Kristin Lind: Utid (noveller, Cappelen Damm)

– Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas: Mannen er vakker fra livet og opp (dikt, Flamme)

– Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim (dikt, Samlaget)

– Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (dikt, Cappelen Damm)

 

Joa, jeg holder meg innafor de typiske preferansene mine, ser jeg. Men jeg er definitivt også åpen for overraskelser, så om dere har andre favoritter dere har trua på av disse fine debutantene, syns jeg dere skal skrive det under her i kommentarfeltet. Sant? Takk! Og så må dere ha ei aldeles strålende helg!

Urd; ord i hjartet

urd-omslag

Ruth Lillegraven er herved inkludert i min ytterst snevre krets av favorittpoeter. For Urd (Tiden, 2013)den traff meg dypt i bygdejentehjertet, akkurat slik Mona Vetrhus gjorde med sin Nokre gutar kjem ikkje heim i kveld. Men er det nok til å si at samlingen er god? Det er jo bare min subjektive opplevelse av tematikken som gjør at den rører meg så dypt. Min lesning og mine assosiasjoner. Sammenfallet med min egen livshistorie og det kjente som nesten bestandig føles ektere enn det ukjente. Og var det bare det Urd hadde å tilby; gjenkjennelse, sentimentalitet, minner – hadde det ikke holdt. Heldigvis er det ikke det. Lillegraven byr her på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser og en helt imponerende obervasjonsevne. For blondestoff ser jo vitterlig ut som juliskodde!

Det er Seselja og Cecilie diktene dreier seg om, og de forteller til sammen en hel historie, en slags slektsfortelling – eller som forlaget selv beskriver det; «tida som renn gjennom landskapet og menneska, om barn som blir fødde, og om døden som vitjar.»

Seselja var «faster til alle og likevel ikkje til nokon», en enslig syerske som levde for alle andre. Cecilie er sisteleddet i Sjur-slekta og er kvinnen som har flyttet bort fra hjemsted og gård. Nå skal Seseljas gamle hus bli hennes, og det fletter livene deres sammen.

urd2

Det er del 2, «Soga om Seselja» som er diktsamlingens aller sterkeste del etter min mening. Her fortelles et helt liv i løpet av 23 dikt, og ingenting mangler enda så få ord vi får lese. Livet som diktes frem er at av disse kvinnelivene som historien overså, men som inneholdt mer sorg, kjærlighet og mening enn hva mange av borgerskapets store sønner kunne fremvise. Det beveger. Og ettermælet til Seselja fikk bli mer enn en gjengrodd gravstein.

Jeg syns Lines skildring av Seselja er så nydelig og presis i hennes anmeldelse av Urd at jeg velger å bruke hennes ord:

Blandet med sårheten og savnet som ligger uforløst under Seseljas historie, finner man en skapende og fantasifull kvinne. Antydningen til skjult sensualitet når hun en stille sommerkveld skal snike seg ned til sjøen for å bade naken. Dagdrømmene om en glamorøs og helt annerledes verden i Amerika hun har lest om i Urd. Bilder av vakre kvinner hun klipper ut fra magasinene, spikrer opp på låven og kaller søstrene sine. Evnen til å se det vakre i naturen, og fange det inn gjennom symaskinen. Viljen til å delta og leve seg inn i en verden som er mye større enn hennes eget liv, om så bare i fantasien. En skjult og hemmelig verden hun har tilgang til gjennom tankene, når alle andre muligheter til å leve er stengt.

Dere har kanskje gjettet at jeg er temmelig begeistret allerede. Men begeistring uten begrunnelse er ikke mye verdt, så hva er det jeg mener er styrkene her? Jo. Lillegraven er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; her er glitrende god gjenbruk av kjente ordtak, barnerim og uttrykk: «gjennom tynne gardiner skal månen lyse / sin kjærleik over oss» og «så mykje / hadde vi, så mykje / har vi, så mykje / får vi«, nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«, og syrinen, katten og ukebladene som gjennomgangstema og som velfungerende symbolikk. (Kanskje blir syrinsymbolikken i overkant tydelig, men Lillegraven lar det aldri gå klisjé i den, heldigvis.) Hele samlingen virker så gjennomarbeidet, så velkomponert. Kanskje rent bortsett fra samlingas svakest parti, nemlig del 4 om tida på observasjonsposten der Cecilie tilbringer ventetiden på at tvillingene hennes skal fødes. Disse diktene henger ikke riktig like godt sammen som de andre; de blir på en måte for spesifikke og står som regel heller ikke fullt så sterkt på egen hånd. Blir disse diktene kanskje for nære dikterens eget liv? Jeg syns rett og slett Lillegraven er desidert  best når hun distanserer seg fra samtid og lar fantasien og fortellertalentet rå.

Og hvor god er hun? Jeg har plukket noen favorittbiter som jeg bare er nødt til å dele med dere:

urd-sitat

Jeg elsker det!

skjelv

på handa, i

røysta og i knea

men har framleis

fjell i blikket

(Om Cecilies bestefar, side16)

far har morgonsol i

andletet, bekkelåttlatter

og salmebok med gullblad

(Om Seseljas far når odelsgutten fødes, side 29)

bror ballblom

ligg i syrinseng

med salmeboka

under haka, og

huda hans er

så blå

(…)

mor

sit ved

vindauga

og er blitt

til mold

(Om tapet av Seseljas bror, side 38)

 

Jeg kom inn på det innledningsvis i anmeldelsen, dette med at jeg finner mye ressonans og likhetstrekk med eget liv og historie her. Selvsagt forsterker det inntrykket diktene gir meg. Her er noen veldig klare eksempler på disse:

den tredje vesle johannes bror

dette er han vi har venta på

dette er han som skal ha

garden

(Lillebroren min heter også Johannes, og hvem vet – kanskje skal han en gang ha gården hjemme?)

men heile vegen

over fjellet kan eg

høyre formødrene

kvifor blir

du ikkje her

kviskrar

dei

desse høge

breiskuldra

kvinnene som

alle var førtifem

då dei fekk siste

ungen

(Dette er formødrene mine. Besta, bestemor, oldemødrene mine.. Sterke arbeidsjern av noen kvinnfolk, som dreiv hus og hjem og gard, som måtte klare seg sjøl når mennene deres døde på havet. De var høye, kraftige, breiskuldra. Og jeg ser akkurat ut som dem.)

Sånn helt på tampen må jeg også få rose Exil design for kanskje høstens beste omslag og illustrasjoner. Godt gjort.

Så. Alle eselørene, alle understrekingene, det faktum at jeg har lest favorittdiktene mine 4-5 ganger allerede; dette blir ei bok jeg kommer til å ha med meg lenge. Ei jeg tar frem og nyter, minnes og røres av for all fremtid.

Samlingen har jeg fått som leseeksemplar fra Tiden forlag – tusen takk!

Trøstepremie?

I kveld hadde jeg alle gode intensjoner om å få skrevet om vakreste Urd. Men i likhet med Line – eller Gudinnen, som hun fra nå av kun referes til som – har jeg problemer med å få det til. Sånn blir det jo gjerne med bøker som beveger – man vil liksom gi dem rettferd, og det krever en skarp hjerne og ikke minst penn (les: Mac). Ingen av delene var visst særlig tilstedeværende i kveld, så da får dere heller en side fra diktsamlinga som plaster på såret så lenge. Og så kan vi jo håpe på at inspirasjonen blomstrer til helga. (Særlig.)

Advarsel: Jeg grein helt ærlig av dette diktet. Mutters alene og helt uten å være flau over det en gang.

urd-dikt