Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.

 

Vinter & vår i litteraturens navn

Det er sjelden jeg blir så glad for å finne ei bok i postkassa at jeg kommer med et begeistret utrop, men da pakken fra Gyldendal med Ingvild H. Rishøis splitter nye Vinternoveller kom, ble det et aldri så lite «HURRA!» nede i oppgangen her. Og se så fin den er!

vinternoveller

Nå er altså litteraturåret 2014 så definitivt i gang, og som før er jeg ekstra spent på årets debutanter. Da er det jo utrolig praktisk at Aftenposten har laget en super oversikt over alle som debuterer med sin aller første bok nå i vår. Her er det mye lovende, men de jeg er aller mest spente på er disse:

 

– Cecilie Cottis Østreng: Om hvor langt det er til Ullern (dikt, Tiden)

– Øyvind Egeland: Mørk dans (roman, Oktober)

– Elin Åsbakk Lind: En fremmed jeg kjenner (noveller, Kvalshaug)

– Erik Engblad: Dønninger (roman, Aschehoug)

– Kristin Lind: Utid (noveller, Cappelen Damm)

– Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas: Mannen er vakker fra livet og opp (dikt, Flamme)

– Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim (dikt, Samlaget)

– Eli Fossdal Vaage: Hekla myter (dikt, Cappelen Damm)

 

Joa, jeg holder meg innafor de typiske preferansene mine, ser jeg. Men jeg er definitivt også åpen for overraskelser, så om dere har andre favoritter dere har trua på av disse fine debutantene, syns jeg dere skal skrive det under her i kommentarfeltet. Sant? Takk! Og så må dere ha ei aldeles strålende helg!

KAMILLA vokser & trives!

kamilla-anmeldelse

Sist jeg møtte KAMILLA var hun nyfødt, og allerede inne hos psykologen. Denne gangen befinner hun seg i dyrenes verden, og det dyriske kler henne. Andre utgave av litteraturtidsskriftet KAMILLA er allerede tøffere, mer samstemt og sikrere på seg selv. Redaksjonen er godt på vei til å finne sin egen stemme og dette er et konsept jeg mener har sin rettmessige plass i litteratur-Norge. Men før superlativene tar over, må jeg understreke at jeg altså selv er bidragsyter denne gangen, så objektiviteten er vel long gone. Vær snill å ha det i bakhodet videre i lesningen, så har jeg om ikke annet et snev av integritet igjen. Kremt.

KAMILLA er et litteraturtidsskrift som publiserer skjønnlitterære tekster, som først og fremst skal være et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, men som også tar med bidrag fra mer etablerte skribenter som en slags lokkemat. KAMILLA skal komme ut fire ganger i året, og redaksjonen består av tekstforfatter- og litteraturstudenter, hovedsaklig fra Westerdals.

Bidragsyterne er altså en fin blanding av blodferske, pur unge, eldre, erfarne og etablerte skribenter og forfattere:

kamilla#2-innhold

Som sist varierer selvsagt kvaliteten på tekstene – noe annet er ikke å forvente når erfaringsnivået er så enormt ulikt hos de ulike bidragsyterne. Men jeg syns bidragene denne gangen jevnt over holder bra kvalitet. De fortjener plassen sin på hver sin måte og utfyller hverandre ganske godt.

At fire av tekstene denne gangen er på engelsk, er jeg litt usikker på om jeg er helt overbegeistret for. I seg selv er tekstene gode, særlig superkule «Manimal» av Ross Bodenmann, som har en rytme og et vokabular som minner mest om en intellektuell raplåt. Sterkt og bra. Jeg er faktisk aller mest usikker på Edy Poppys dikt, som jeg ikke helt ser hvordan passer inn i tematikken, men fint er det jo – ikke minst opplest av forfatterinnen selv på slippfesten.

Det er åpenbart talent i selve KAMILLA-redaksjonen også; David Sviland (redaktør) har skrevet ned en jordnær og ettertenksom prat med bestefaren sin om dyr som nyttevesen og inntektskilde. Thomas Espeviks gudelek med fiskesnøret og Ole Kristian Årdals intense overlevelsesjakt er begge minneverdige korttekster – og avslutningssetningen hos Årdal gir gåsehud. Men min absolutte favoritt er uten tvil Nora Kristina Eides «Alarmer». Jeg ble fullstendig overveldet over den da hun leste et utdrag fra den på slippfesten, og det var umulig å la være å le høyt over absurditeten, det grafiske språket, den svarte humoren og de fullstendig herlige, vemmelige skildringene hennes. Bare les dette:

Alle hadde brukt tannkosten min. Kjente og ukjente gap hadde kveilet seg rundt dem i 19 år. Først var det bare nærmeste familie og kanskje en tremenning jeg ikke hadde møtt siden jeg ble døpt, men etter hvert ble det flere. Kjærester og bestevenner, romkamerater på konfirmasjonsleir, leirskole, skoleturer, klasseturer, hytteturer, sydenturer. Kaffegjester som hadde lange tråder med spekeskinke mellom fortennene, venner av foreldrene mine som hadde bodd utenlands i ti år, naboer og gateselgere og halvnakne jenter som sovnet på hjemmefestene mine, alle hadde på et tidspunkt brukt tannkosten min.

Det beste med denne teksten er at den er så befriende lite pretensiøs. For det er jo ikke helt uvanlig at unge skribenter som studerer skriving noen ganger kan få en hang til å være litt mer – la oss kalle det spesielle – enn de kanskje helt har grunnlag for. Den innvendingen kan nok rettes mot et par av de andre bidragene her. Men Eides tekst er så særegen; så uredd i den merkelige og naivistiske tematikken samtidig med at historien fortelles med et knallstøtt språk. Imponerende, rett og slett. Jeg håper hun fortsetter å skrive i denne absurde stilen, for det er nok av oss unge kvinnelige skrivende som lett henfaller til melankoli og romantikk. Motvekt trengs definitivt.

Andre gode bidrag er «177985-E» av Suzanne Berget; en dypt bevegende historie som går rett i kjernen på dyreetikk og spørsmålet om dyr også har en form for sjel. Novellen til Tore Renberg om insektet Preben er både underholdende, morsom og også tankevekkende på noe av det samme viset som Bergets tekst. Og Linn Skåbers «Ut og stjæle hunder» er bare utrolig fornøyelig. Skåber er så absolutt en habil skribent.

KAMILLA vokser seg stadig til. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

(KAMILLA kan kjøpes på Bislett bok og Nordli i Universitetsgata her i Oslo, og skal også være mulig å få tak i i Stavanger og Bergen, så vidt jeg har skjønt. Spør redaksjonen på Facebooksiden deres.)