Basso har funnet ly

2015-03-10 18.07.43Aina Basso kom i fjor ut med sin fjerde roman Finne ly (Samlaget, 2014) og er en av de nominerte i romankategorien til Bokbloggerprisen 2014. I likhet med Fange 59. Taterpige. som jeg leste da den kom ut i 2010, er dette en roman om romanifolket, kanskje bedre kjent som taterne. Jeg har et spesielt forhold til historien til dette folket som før var et kjent syn ute på veiene eller langs leia. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvor det kommer fra, men romanifolket har alltid fascinert meg. Da jeg var tenåring ble interessen kraftig styrket etter å ha lest Britt Karin Larsens fantastiske trilogi om tatergutten Elias’ liv gjennom 1900-tallet. Det er også historien om hvordan de reisende forsvant, hvordan de sakte, men sikkert ble assimilert inn i det norske samfunnet – ofte på grufullt vis.

IMG_7884

I Bassos bok er romanifolket fortsatt på veien. Hanna har rømt fra tukthuset, og tar tjeneste hos en enkemann og de to sønnene hans, Harald og Johannes. Fortellerstemmen veksler mellom å tilhøre Hanna og Johannes, og det er også disse to som utgjør romanens hovedkarakterer. Følelsene som gror mellom dem utgjør omdreiningspunktet for hovedhistorien, men leseren får også kjennskap til fortiden deres og sentrale hendelser fra livene som har ledet dem begge dit de er nå. Man blir slik kjent med dem litt etter litt, forstår handlingene deres og motivene for valgene de tar. Basso gir her er et idealeksempel på hvordan man skildrer romanpersoner slik at de føles ekte og levende for leseren, noe som igjen gjør at man engasjerer seg i hvordan det går med dem og dermed i selve fortellingen. Skiftingen av synsvinkel sørger for at man ikke mister oppmerksomheten og i noen partier får man også innsyn i samme situasjon sett fra begges ståsted. Dette tydeliggjør relasjonen mellom Hanna og Johannes og skaper troverdighet og dybde til fortellingen.

IMG_7886

De får riktignok verken lang tid i romanens virkelighet eller sider i boka å utvikle forholdet sitt på, for Harald, odelsguten, har også sett seg ut Hanna. Han legger seg etter henne, ødelegger for Johannes slik han alltid har gjort det: “No gjer han det igjen. Alltid må han kome mellom, alltid må han ta frå meg det som er mitt.”

Så kommer taterne til skogen. Det er da spenningskurven for alvor stiger i boka. Brødrene finne sammen om en felles fiende, og Hanna må velge mellom tryggheten på gården og lojaliteten til sitt eget folk. I et crescendo av ild, skog og flukt tar både Johannes og Hanna skjebnevalg. Det er kanskje drama verdig en kioskroman eller actionfilm – men heldigvis så uendelig mye bedre skrevet fram. Det blir aldri urealistisk. Til tross for drømmeaktige sekvenser og forderdelige handlinger, beholder historien alltid troverdigheten sin. Akkurat det er kanskje ikke så rart, all den tid Basso tross alt er historiker av yrke og kjenner den perioden hun skriver om. Men det som bidrar ytterligere til denne følelsen, er at man helt til sist i boka får vite at Hanna faktisk var en reell person og at Basso har hatt et helt reelt – om enn nokså beskjedent – utgangspunkt å dikte fram et liv fra.

IMG_7883

Basso skriver fantastisk. Romanen er solid bygd opp, både hva gjelder karakterer og handling. Dette er skriving som er både kunst og godt håndtverk og man kan tydelig lese at teksten er gjennomarbeidet og finpusset. Korte scener som spenne over to-tre sider skaper ikke bare driv i fortellingen, det gjør også at språket fortettes og forenkles. Akkurat slik jeg liker det. Skrivestilen er enkel og nedpå, men likevel full av tilstedeværelse, mening og fine skildringer. Det blir nesten poesi av hverdagsskildringene. Symbolikken er også fremtredende, særlig har ekornene en sentral rolle i fortellingen. De er et tegn på lykke for de reisende, men jeg leser det også som en metafor for Hanna selv. Det at Johannes f.eks. tar seg av en hjelpeløs ekornunge, som han senere vrir halse om på fordi Harald tar det, forteller oss at følelsene Johannes har for Hanna også har en dystrere side ved seg. Tegn og symboler var viktige for romanifolket, og det gir romanen en ekstra dimensjon at Basso også gir dem en så stor plass i fortellingen sin. I det hele tatt er dette en roman hvor språket helt tydelig er komponert for at historien skal fortelles godt, samtidig som det i seg selv er velformulert og vakkert. Det er bare å la seg imponere – jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive like bra som Aina Basso.

Jeg kan herved erklære at jeg har funnet min favorittroman til Bokbloggerprisen 2014.

 

(For flere omtaler av boka, trykk her.)