Sorry seems to be the hardest word

Fjorårets Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en av tre kandidater til kategorien «Årets roman» i kåringen av Bokbloggerprisen 2014. Var det fortjent? Tja.

Unnskyld

For å starte med en slags konklusjon; dette er en bok som biter seg fast i deg – og det varer en stund. Det er det slettes ikke alle bøker som gjør, så for det skal Høyer ha honnør. Å lese de tre første sidene gjorde at jeg la bort boka, og venta. Lenge. Først når romanen ble en av finalistene til Bokbloggerprisen, tok jeg den frem igjen. Tvang meg til å lese videre. Ganske snart var jeg sugd inn i dette klaustrofobiske forholdet som er bokens omdreiningspunkt. Kjæresteboblen, der «det finnes ikke noe deg og meg».

Bilde2

Den unge kvinnelige hovedpersonen i boka møter Sebastian ved havet en sommerdag. De blir kjærester samme dag og da de går av bussen på vei hjem den dagen forlover de seg med en fisketråd Sebastian har tvinnet til en ring. Denne ringen får en sentral plass i fortellingen videre og jeg leser den som et slags symbol på selve forholdet. Ubrytelig, uvanlig og sterkt – samtidig som den er ubehagelig, påtrengende og alltid sterkt tilstedeværende. Smertefull, men umulig å ta av. Til det betyr den alt for mye. Til slutt er ringen absorbert i hovedpersonens kropp, i ringfingeren der blodåren går «rett til hjertet».

Paret flytter sammen nesten umiddelbart, planlegger bryllup og en seiltur rundt jorda. Skaffer seg hund. Vedder om stadig rarere ting. De er intenst lykkelige; Sebastian som kan så mye og hovedpersonen som elsker så høyt. Men alt er ikke som det skal være. De har bl.a. begge et utfordrende forhold til familien sin, men Sebastians foreldre er åpenbart dysfunksjonelle. Det er også mye i det Sebastian forteller som ikke stemmer helt med virkeligheten.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, siden det vil ødelegge leseropplevelsen for de av dere som har planer om å lese boken. Men jeg kan si at jeg stadig satt med en stadig stigende uro, en klam følelse av ubehag og at dette umulig kunne ende godt. Når man i tillegg får servert tema som barnemishandling, selvmordsmetoder, en detaljert beskrivelse av hvordan en hummer kokes levende samt maltrakterte hovdyr, er det lett å fastslå at dette ikke er noen feel-good-roman akkurat.

Bilde3

Handlingen grep meg. Jeg leste boka i små porsjoner på t-banen til jobb hver dag, og tok meg selv i å tenke mye på den utenom disse lesestundene. Det jeg tenkte mest på, og som sant og si friket meg litt ut, er hvor lite du egentlig vet om et annet menneske, selv din aller nærmeste, den du elsker og har tenkt å dele resten av livet med. Det er lett å lyve, lett å skjule. Foruroligende lett, faktisk. Og hvor lett er det egentlig å holde på kjærligheten når tilliten er borte? Når den du trodde du kjente i virkeligheten er noe helt annet? Dette er en problemstilling de fleste av oss antakelig kommer borti i en eller annen form i løpet av livet. Det er allment, og slik sett et godt tema for en roman.

Så hva er det som gjør at jeg er usikker på om Unnskyld fortjener plassen som en av de beste tre romanene fra 2014? Det er hovedsakelig på grunn av to ting: Det første er språket og skrivestilen, det andre er karakterenes troverdighet.

Språklig sett er dette nemlig etter min mening en nokså ujevn roman. Høyer har en særpreget skrivestil som jeg personlig ikke var overbegeistret for. Slike ting er jo gjerne en smakssak, så det skal jeg ikke holde for hardt mot henne. Men denne hangen til gjentagelser, detaljerte beskrivelser og lange utbroderinger, gjør at handlingsløpet forsinkes og av og til også forstyrres. Samtidig underbygger det også noe av den klaustrofobiske følelsen i boka, noe som tyder på at det kanskje er en helt bevisst strategi fra Høyers side. Det funker noen ganger – andre ganger ikke. I tillegg virker det som om Høyer forsøker å være så  nyskapende i uttrykksform at det mest av alt virker påtatt. Men igjen – dette er smak og behag. Jeg har alltid likt et nedtonet romanspråk og slik er det ikke her.

Til sist; troverdigheten. Ved flere anledninger hadde jeg mest lyst til å skrike til hovedpersonen, riste litt vett inn i henne eller få henne til å se det som jeg «så». Er det egentlig mulig å være så grenseløst naiv som denne jenta er i starten? Riktignok er hun bare så vidt begynt på tjueåra, men at hun ikke stiller spørsmålstegn ved noe som helst i Sebastians liv, er litt vanskelig å tro på. Etter hvert blir hun jo også mistenksom, men det tar jaggu lang nok tid. Høyer prøver for så vidt å forklare godtroenheten hennes; hovedpersonen beskriver jo ofte Sebastians evner til å forklare, dekke over, berolige og ufarliggjøre. Hun kaller det ordkappen hans, som svøper dem begge inn i den trygge boblen deres.

Bilde4

Jeg kan til en viss grad kjøpe den, men jenta må jo ha visst. Innerst inne må man vel forstå at noe ikke er som det skal? Eller.. Kanskje jeg egentlig bare prøver å fornekte at alle har potensial til å bli så blind. Kanskje. Uansett blir hovedpersonen til tider litt irriterende for meg. Hun blir for svak, for avhengig. Og Sebastian selv blir nesten en karikatur, han er så full av seg selv, så sikker på egen fortreffelighet. Og så er det bare et skall. Et skal som knuses når han endelig må ta stilling til fortiden sin, til virkeligheten. Jeg skulle ønske han var litt mer.. vanlig. Jeg sliter med å få sympati for karakteren, fordi han bare får være enten uovervinnelig eller et vrak. Jeg tipper Høyers mål er at han skal være utilgjengelig og vanskelig å komme inn under huden på for oss lesere nettopp fordi hovedpersonen sliter med det samme. Men han er egentlig ikke så vanskelig å forstå seg på. Jeg hadde en god anelse om hva det var som hadde skjedd med han og hva han skjulte lenge før det ble avslørt i boka. Så det er denne litt ekstreme dualiteten jeg ikke får helt til å tro på og som gjør Sebastian til en mindre relevant romankarakter enn han ellers kunne vært.

For å oppsummere: Dette ble for min del en litt ubehagelig, men definitivt engasjerende, leseopplevelse. Jeg kommer til å huske boka og den har åpenbart en god del kvaliteter. Likevel blir den for ujevn til å bli en klar favoritt her i gården. Og Bokbloggerprisen 2014 – den mener jeg nok bør gå til en av de andre romanene.

(Her kan du lese hva resten av bokbloggerne syns om boka.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation