Sankthansbål

Det smeller i Sankthansbålet. Sjøen er sjeldent stille denne kvelden, og regndråpene lager små sirkler i det blygrå vannteppet.

Vi har på oss regnklær alle tre; jeg, bror min og moren min. Hun er yngre enn det jeg er nå, men allerede tobarnsmor og gardkjerring. Vi ungene kan være en 4-5 år gamle. Broren min sitter på fanget hennes, jeg rett ved. Presser meg inntil det glatte, regntette stoffet.

Vi sitter på svabergene og kikker på bålet. Det er svært, og stablet opp rett ved Krabbtjønna. Du er ikke ekte golming før du detter uti der. Jeg var vant til å springe rundt på berga ved sjøen, var stø på foten og hadde derfor ikke sklidd nedi en eneste gang. Så jeg hadde heller latt som en dag vi var der og bada, kanskje det var samme sommeren. Nå var jeg ekte, jeg også. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg fortalte det til faren min og Besta. Men inni meg visste jeg jo at jeg hadde juksa.

Kanskje tenker jeg på dette der jeg sitter og ser inn i flammene. Kanskje tenker jeg på om jeg tør å hoppe fra like høyt oppe på stigen som broren min i siloen i morra. Eller jeg tenker på kattungene der hjemme, som vi har opptil flere kull av hver sommer. De er de nydeligste skapningene jeg vet om. Mjuke og varme. Jeg kunne sitte og stirre på dem i timesvis der de lå og diet i pappeska med et gammelt håndkle oppi, i den brede åpninga mellom stua og kjøkkenet. Jeg strøk dem forsiktig over de pittesmå potene og de melkefylte magene deres. Faren min pleide å ta dem med seg etter ei ukes tid, og slå dem ihjel med baksida av øksa inne i vedskottet. Som regel fikk jeg spart en eller to. Kanskje er det dette jeg sitter og gruer meg til, kanskje sier jeg til moren min at vi må passe på å beholde noen av kattungene. Det er helt sikkert noen som vil ha dem. Helt sikkert.

Jeg og broren min får hver vår svartbrente pølse, med saft i pappkopper til. Vi tygger dem storfornøyd i oss, mens vi snuser inn lukta av bål og fjære. Kjenner på spenninga over å være her med alle de andre i grenda, såpass lenge etter leggetid. Og det er akkurat dette øyeblikket den utsendte journalisten fra lokalavisa fanger. Det kommer på trykk i svart/hvitt uka etter. Broren min som ser nysgjerrig og småskeptisk på bålet, på mor mi sitt fang, med ei halvspist pølse i den lubne neven sin. Moren min som lener seg fram mot øret hans og forklarer at bålet ikke kommer til å brenne høyere, at det er helt trygt å sitte her hvor vi sitter. De er så nære på det bildet. Mor og sønn.

Jeg drikker saft, og pappkoppen skjuler ansiktet mitt.

10 Thoughts on “Sankthansbål

  1. Fiiine barndomsminner! Kjente jeg ble litt rørt jeg også. :)

  2. mali on 06/29/2012 at 12:51 said:

    Hei! Du er jo bare flink! :) Får jo tårer i øynene av alle fine bilder og minner du skaper av ordene og historien. Men må si jeg var litt skeptisk på ‘forfatterfrue’ ;) men gleder meg og er spent på hva du kommer med fremover! Lykke til :) klem

  3. Kari on 06/29/2012 at 10:36 said:

    Hei Karen:) så utroli fint skrevet:) blir jo nesten sånn smårørt her jeg sitter på bussen. Kjempeflink er du ! Er bare knappe to dager siden jeg så video fra nettopp st.hansbålet og grilling uti Golma :) Vi var bare herlige

  4. Så nydelig skrevet, Karen. Tydelig at mannen din ikke er den eneste under deres tak med talenter!

  5. Hei du fine!
    Måtte bare skrive her istedet for på facebook;
    Så utrolig koselig skrevet! Det er så gøy å i tillegg kunne se for seg gården, golma og dere i tillegg!:) Jeg gleder meg til å lese mer kjenner jeg!
    Natta vennen:)
    Klem fra Kristin

Legg igjen en kommentar til Anna GL Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation