Realitetsorientering

dreams

Jeg tenker på noe i kveld. Kanskje man noen ganger må innse at man ikke får oppfylt ambisjonene og drømmene sine rett og slett fordi man ikke duger?

Sitatet over, Dreams don’t work unless you do, har jeg hatt som motivasjonssitat lenge. Det du drømmer om skjer sjelden av seg selv; det kreves hard og målrettet jobbing, samt et temmelig betydelig innslag av tålmodighet. Men hva om man tross all jobbing ikke lykkes uansett – at drømmene fortsatt virker fullstendig uoppnåelige og du begynner å gå tom for verktøy i arbeidet med å nå dem? Kan det da være at drømmene du har rett og slett virker uoppnåelig fordi de er det?

Min drøm er å skrive. Det vil si; å kunne leve av å skrive. Jeg er ikke naiv, altså. Jeg vet man ikke kan leve av å verken skrive bøker eller dikt, i alle fall ikke med mindre man heter Jo Nesbø. Men man kan jo ha skriving som yrke uten å være forfatter eller dikter og det er dit jeg vil. Jeg angrer nå ganske bittert på at jeg hoppa av litteraturstudiene eller at jeg ikke valgte journalistutdanning den gangen jeg var ung og håpefull nittenåring. Men som statsviter kan man jo faktisk fint bli skribent, jeg må bare.. Ja, hva må jeg egentlig? Skrive, åpenbart. Det prøver jeg jo på. Men man må også nå ut, derfor har jeg bl.a. denne bloggen og jeg har forsøkt å skrive gjesteblogginnlegg og kronikker. Dette holder forsåvidt heller ikke, man må også forsøke å komme seg inn på arenaer hvor man kan knytte kontakter, få skrivetrening og få publisert tekster på en mer jevnlig basis. Dette er det jeg har prøvd litt på denne høsten. Jeg søkte f.eks. Klassekampens skriveakademi og jeg søkte om å bli fast medlem i bloggkollektivet Maddam. Jeg fikk avslag. Begge steder.

Det er dette jeg sitter og kjenner litt på nå i kveld. Hva om jeg ikke lykkes med å oppfylle drømmen om å skrive rett og slett fordi jeg ikke er god nok til det? Det er så mange talentfulle skribenter der ute – hvorfor skal akkurat min skriving skille seg ut? Det smertefulle svaret er kanskje at den nettopp ikke gjør det? Har jeg bare latt meg forføre av en slags livslang livsløgn? For skrivingen har vært en glede og styrke helt fra jeg var jentungen. Jeg elsket norskfaget, stiler og til og med diktat. Mamma kalte meg en levende ordbok, for jeg elsket ord og språk og har alltid hatt fotografisk hukommelse når det kommer til ordene.

Men det hjelper jo fint lite å skrive riktig, om man ikke samtidig skriver godt og engasjerende. Kanskje gjør jeg rett og slett ikke det? Det jeg skriver her på bloggen får forsvinnende lite respons. Kommentarene er sjeldne og kommer stort sett fra venner og familie. De liker jo det jeg skriver, kjæresten min like så. Men det er ikke akkurat objektive vurderinger som kommer fra denne gjengen, selv om jeg selvsagt setter umåtelig stor pris på dem. Og altså; de gangene jeg har prøvd å fått skrivingen min vurdert skikkelig, har den med noen få hederlige unntak tilsynelatende falt igjennom. Den har ikke dugd. At norsklærerne likte det jeg skrev er en ting, men en sekser i norsk har innlysende nok temmelig liten verdi der ute i den virkelige verden. Det som teller er å komme på trykk og bli lest.

Så hva gjør jeg nå? Jeg vet ikke. Jeg er litt i limbo. Skal jeg fortsette å prøve, eller må jeg sette meg ned og innse at dette ikke funker, at jeg ikke er flink nok til det jeg har mest lyst til å gjøre, og så heller finne meg noen nye drømmer?

Dreams don’t work unless you do. Jeg skjønner det. Men drømmer funker heller ikke dersom de var totalt urealistiske til å begynne med.

 

 

12 Thoughts on “Realitetsorientering

  1. Mamsen on 11/02/2014 at 02:21 said:

    Synes absolutt ikke at du skal gi opp drømmen om å skrive Karen. Du skriv engasjert og godt, og bare de kommentarene du har fått på dette blogginnlegget, viser jo at mange mener det samme. Det er nok ikke enkelt å finne den riktige inngangen, men du kan ikke og skal ikke gi deg ennå vet du. Selv nok du er blitt 30, er det egentlig ungt i forhold til det å etablere et forfatterskap.
    Synes du fikk veldig gode og konstruktive råd fra Eirik her inne. Ta de til deg, og jobb videre for å realisere drømmen din. Jeg er helt sikker på at du lykkes, selv om det kan kreve masse tid og krefter å komme dit.

  2. Tekstene dine når frem, de glir rett inn under hjerterota mi, eller hvordan nå enn man sier det. DU vet jo det, for du har ordene i din makt. Du er ord. Du er engasjement. Du er følelser. – Og kombinasjonen gjør deg helt unik.

    Sier jeg. Selv om jeg alt for sjeldent kommenterer. Som regel er dine ord, tekster og dikt så virkningsfulle at man trenger å grunne litt over de. La det synke.

    Ingenting er bedre enn det, selv om det automatisk virker veldig ugunstig i blogglandia.

  3. Jeg vil bare dele mitt favorittsitat: “Ever tried, ever failed, no matter. Try again, fail again, fail better.” (Samuel Beckett).

  4. Hei! Kjenner meg litt (mye) igjen i en del av tankene dine. Jeg har også en noe halvformulert plan/drøm om å kunne leve av å skrive, uten at det nødvendigvis har kommet helt av stabelen.

    Jeg tror i utgangspunktet du undervurderer muligheten for å leve av forfatterskap, men det fordrer ofte at du tilpasser ditt formspråk det om er kommersielt attraktivt. Og å skulle ha deadlinespøkelses på besøk med jevne mellomrom fordi det du -må- skrive noe som ikke akkurat er det du -vil- skrive er ikke stort bedre enn en kjedelig kontorjobb. Antagelig verre, siden du da samtidig vender deg til å knytte skriveprosessen til noe slitsomt eller kjedelig, fremfor noe lystbetont. Det blir en minusaktivitet i stedet for en plussaktivitet.

    Likevel, det sies jo at for at du skal lære et håndverk må du øve på det i 10.000 timer. Med andre ord er det ingen grunn til å skrive om alt mellom himmel og jord, kun for å øvelsens skyld.

    En ting er blogger: Om du besøker min, vil du fort se at den spriker i alle retninger, omtrent den eneste fellesnevneren er at det er artikler eller epistler om ting som interesserer meg. Noen av temaene har en fast leserskare på 50-100 lesere, andre er det omtrent ingen som er innom (sannsynligvis mest venner og familie). Jeg prøver likevel å holde en viss rutine og en viss timeplan, og strukturerer artiklene i serier. Om ikke annet fordi det disiplinerer skrivingen.

    Hvordan du øker leserskaren finnes det sikkert tusenvis av gode råd om. Alt fra å spre det i SoMe, til å bruke “søkemotoroptimalisering” eller andre “lure” knep. Det eneste jeg vil anbefale er at du orienterer deg i muligheter for å skrive “gjesteartikler” på andre blogger eller nettsteder. Ulempen er selvsagt at det er et mye større utvalg av engelskspråklige sider der det fungerer. Ikke at det behøver å være et hinder, om du er relativt språkmektig og har et godt retteprogram. Det er kanskje ikke godt betalt, (selv om noen sider absolutt kan gi noen kroner i kassa om du viser at du kan trekke “klikk”), men det gir en veldig viktig erfaring når det gjelder å tilpasse skrivingen ett publikum. Når jeg skriver en analyse på en amerikansk wrestling-nyhetsside, er det et helt annet publikum enn når jeg for eksempel anmelder ett brettspill eller et byggesett for en side for de respektive hobbyene. Og nei, ingen av de artiklene har vært betalt i kroner og øre, bare en og annen freebie i ettertid, men da vet jeg at det er 10-15.000 som har vært innom og lest, i stedet for kanskje 500, som en godt besøkt bloggpost samler opp. Da blir det straks litt mer kvantitative tall å lene seg på. “Hvorfor var *det* populært, mens *det* falt gjennom” er en sunn prosess å gå gjennom.

    På norsk er naturligvis ikke mulighetene like mange, men det er mange tidsskrift og aviser som er åpne for kronikker, petit-artikler o.l. Det gjelder bare å få ballen til å rulle!

    Dette ble en fryktelig lang kommentar, men sånn blir det noen ganger. Ikke gi opp drømmen, men glem ikke at skal man leve av en hobby, så krever det mye innsats, og du risikerer å gå lei underveis. (Det er litt som å date en god venn, om det skjærer seg så er det ikke bare bare å fortsette som venner.)

    -e-

    • …og mens jeg husker det. På en populær blogg(ish) side som f.eks. Cracked.com regner de at bare 1 av mellom 500 og 1000 besøk legger igjen en kommentar. (Og det er jo en side som liker å provosere litt i listene sine).

  5. Jeg kan i alle fall si at dette innlegget engasjerte meg.
    Og jeg synes absolutt ikke du skal slutte å drømme. Det er mange forfattere og skribenter der ute som ikke har satt sine føtter ute i den store verden før de er godt voksne.
    Jeg liker veldig godt det du skriver og synes du skriver med veldig god flyt. Det er sjelden jeg leser hvert ord i bloggposter, men jeg tror jeg fikk med meg hvert eneste her. Fortsett den jobben du gjør, jobb deg mot målet, ikke gi opp.
    Jeg skal lett kjøpe boken din, jeg!

    Stå på, du er dyktig.

  6. Jeg tror nok også at realiteten er at ikke alle drømmer vil bli oppfylt. Ikke alle som drømmer om (og jobber for) å bli skuespillere, musikere eller skribenter vil lykkes – selv om drømmen er sterk og pågangsmotet er på topp. Likevel syns jeg ikke du skal gi slipp på drømmen din. Det er jo øvelse som gjør mester og skriving er noe som krever konstant utvikling. At verken Klassekampen eller Maddam (whaaaat?!) tok deg under sine vinger denne gangen, betyr ikke at du ikke er god til å skrive. Kanskje var det bare akkurat denne gangen noen som traff en nerve litt sterkere enn din? Jeg vet ikke, men med mindre man krever begrunnelse fra de, vet man jo heller ikke. Og når det gjelder kommentarer på bloggen: jeg kan ha så mange som 100 treff på min blogg en dag, og et jevnt tilsig av treff, uten at noen legger igjen kommentarer. Det trenger derfor ikke å bety noe. Kanskje må du få bloggen litt mer “ut der”? Bruke fb og twitter for det det er verdt? Jeg håper i hvert fall at den romanen du holder på å planlegge oppi hodet ditt nå, kommer på papiret og blir til en realitet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation