Sankthansbål

Det smeller i Sankthansbålet. Sjøen er sjeldent stille denne kvelden, og regndråpene lager små sirkler i det blygrå vannteppet.

Vi har på oss regnklær alle tre; jeg, bror min og moren min. Hun er yngre enn det jeg er nå, men allerede tobarnsmor og gardkjerring. Vi ungene kan være en 4-5 år gamle. Broren min sitter på fanget hennes, jeg rett ved. Presser meg inntil det glatte, regntette stoffet.

Vi sitter på svabergene og kikker på bålet. Det er svært, og stablet opp rett ved Krabbtjønna. Du er ikke ekte golming før du detter uti der. Jeg var vant til å springe rundt på berga ved sjøen, var stø på foten og hadde derfor ikke sklidd nedi en eneste gang. Så jeg hadde heller latt som en dag vi var der og bada, kanskje det var samme sommeren. Nå var jeg ekte, jeg også. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg fortalte det til faren min og Besta. Men inni meg visste jeg jo at jeg hadde juksa.

Kanskje tenker jeg på dette der jeg sitter og ser inn i flammene. Kanskje tenker jeg på om jeg tør å hoppe fra like høyt oppe på stigen som broren min i siloen i morra. Eller jeg tenker på kattungene der hjemme, som vi har opptil flere kull av hver sommer. De er de nydeligste skapningene jeg vet om. Mjuke og varme. Jeg kunne sitte og stirre på dem i timesvis der de lå og diet i pappeska med et gammelt håndkle oppi, i den brede åpninga mellom stua og kjøkkenet. Jeg strøk dem forsiktig over de pittesmå potene og de melkefylte magene deres. Faren min pleide å ta dem med seg etter ei ukes tid, og slå dem ihjel med baksida av øksa inne i vedskottet. Som regel fikk jeg spart en eller to. Kanskje er det dette jeg sitter og gruer meg til, kanskje sier jeg til moren min at vi må passe på å beholde noen av kattungene. Det er helt sikkert noen som vil ha dem. Helt sikkert.

Jeg og broren min får hver vår svartbrente pølse, med saft i pappkopper til. Vi tygger dem storfornøyd i oss, mens vi snuser inn lukta av bål og fjære. Kjenner på spenninga over å være her med alle de andre i grenda, såpass lenge etter leggetid. Og det er akkurat dette øyeblikket den utsendte journalisten fra lokalavisa fanger. Det kommer på trykk i svart/hvitt uka etter. Broren min som ser nysgjerrig og småskeptisk på bålet, på mor mi sitt fang, med ei halvspist pølse i den lubne neven sin. Moren min som lener seg fram mot øret hans og forklarer at bålet ikke kommer til å brenne høyere, at det er helt trygt å sitte her hvor vi sitter. De er så nære på det bildet. Mor og sønn.

Jeg drikker saft, og pappkoppen skjuler ansiktet mitt.

Frøken bok(f)link

Jeg har alltid lest. Masse.

Jeg lærte meg å lese som 5-åring ved å lese overskriftene i avisen over skuldra til pappa og gjennom å pugge igjen og igjen alle de merkelige bokstavene og ordene som sto i den aller første leseboka mi.

Da jeg begynte på skolen elsket jeg turene til det vesle skolebiblioteket vårt. Lesingen i norsken var kjedelig, der lærte vi jo bare sånt jeg allerede kunne. Men i biblioteket, der fantes verden. Og som jeg slukte den. Jeg er sikker på at jeg leste meg gjennom halve bokbeholdningen på barneskolen, og jeg kunne ikke få nok. Heldigvis hadde foreldrene mine en masse bøker stående i den svære reolen i finstua hjemme, etter utallige år som bokklubbmedlemmer. Det tok ikke lange tida før jeg snoket rundt blant voksenbøkene deres, og fant nye favoritter. Hamsun leste jeg første gang som 12-åring. Markens Grøde. Fra da av var jeg fan.

Jeg leste alt jeg kom over. Jeg lånte TL-klubb-bøkene om de pene tvillingdektektivene i USA som kusinene mine hadde, jeg leste kulturradikalerne, Pappa Pellegrins datter, kioskromaner og mammas krimbøker. Jeg leste dramatiske ungdomsromaner, novellesamlinger og dikt. Hulebjørnens klan og Tove Nilsen. Jeg kunne sitte på rommet mitt og lese i timesvis.

Og jeg skrev. Skuffene på rommet mitt fløt over av dikt og små historier, og jeg fikk alltid toppkarakter på stiler og norskprøver, diktat og gloseprøver. Skrivegleden var enorm, og jeg hadde fine lærere både på barne- og ungdomsskolen som skrøt av meg og mente jeg hadde talent. Men på videregående skjedde noe som skulle knekke fortellergleden min i mange år fremover. Den ene novellen min fikk en 4-er. Norsklærerinnen sa den var nokså banal. Banal. Så flaut. Jeg – en 16-årig bygdejente som elsket å skrive om kjærligheten, tap, lengsel og de store tingene her i verden – mistet skriveselvtilliten min. Fra da av skrev jeg kun artikler, drøftinger, essays og kronikker. Og fikk toppkarakterer igjen. Eksamensbesvarelsen min i nynorsk i tredjeåret om menneskerettigheter ble endatil publisert i et tidsskrift. Jeg var stolt, men også overbevist om at dette beviste at det var faglitteratur jeg kunne, og ingenting annet.

Men diktene mine gav jeg aldri opp. Jeg bare gjemte dem.

Og så traff jeg en. En som skrev fantastisk, en som kunne dette. Og han sa jeg var flink. Han lot meg hjelpe ham med manus, både egne og andres.

Da turte jeg å begynne å skrive litt igjen. Smått om senn. Sånt som jeg diktet opp. Sånt som jeg husket. Og det ble faktisk bra. Han skrøt av meg. Fine forfattermannen min.

Derfor skal jeg tørre å skrive nå. Og noe kommer til å publiseres her. Så får dere like det eller la være. Det går bra uansett. Jeg fant igjen skrivegleden min. Det betyr mest.

 

Frøken Bokflink på lesesalen. Den gang jeg drev med sånt.

Blogg? Jeg? Ja!

Plutselig bare bestemte jeg meg.

Ja, jeg skal begynne å blogge. Og jeg skal tørre å skrive, mene, fronte og dele.

Jeg håper du vil følge meg, kommentere og ikke minst like det du leser. Det blir nok ikke mye give-aways og DIY, men kanskje et boktips eller fem, og en tekst som gir deg en god følelse.

Kos deg! Det kommer i alle fall jeg til å gjøre.

 

Bøker å lese. Helt tilfeldig valgt, selvsagt.