Nytt verv!

BndMIA6

Meg sammen med avtroppende leder Ingrid!

I går ble jeg valgt til ny leder i Grünerløkka SV! Det er utrolig stas å få lov til å bli leder for et av de største lokallagene i SV – og særlig når det faktisk er det aller beste av dem. (Helt objektivt sett, så klart:)

Det blir mye å gjøre fremover, noe bloggen antakelig vil bære preg av. Men jeg skal prøve å få tid til litt diktskriving og bokblogging innimellom alle de politiske slagene – det tror jeg at jeg har godt av, rett og slett.

Forresten: tips til nye Maddam-tema mottas med takk!

Første innlegg som fast Maddam-skribent er herved publisert!

red-jenny

Jenny Jordahl i «Livet blant dyrene» er heller ikke særlig fan av «flink pike-syndromet».

Der tar jeg et oppgjør med flink pike-begrepet (litt på samme måte som jeg gjør i den selvironiske bloggtittelen min) og dere kan lese den her.

Håper for øvrig dere stikker innom Maddam med jevne mellomrom og følger med på hva de andre utrolig bra damene der skriver om også!

 

Fredagspoesi #32

grå våg speglar låg himmel utom kjøkenglaset/mellom dei kvite blondekappene/ser eg holmane fulle av ærfugl, måse og tjeld

eg et kavring med geitost/og tømmer glaset med surmjølk/set det tungt mot respatexbordet

seks år gamal trur eg dette er røynda/å få sitte slik i fred/at gamaltante aldri døyr

dei lot husa stå etter seg då dei for/så vi framleis fekk kome/finne ro

 

Offisielt MadDam-dame!

Jeg skal bli fast skribent i verdens beste feministiske bloggkollektiv: MadDam!

Jeg er så stolt og fornøyd over å bli en del av denne gjengen at jeg rett og slett må feire det med denne videoen av fantastiske Justin Trudeau, sosialisthjerteknuseren og feministpappaen som Canada er så heldig å ha som statsminister:

Nominering til Bokbloggerprisen 2015

Godt nyttår, alle sammen!

Det er blitt 2016 og jeg har som vanlig som nyttårsforsett å skrive mer – og det inkluderer også bloggen. Jeg starter friskt med min bittelille nominasjonsliste til den gjeve Bokbloggerprisen, som skal gå til forfatterne av de bøkene landets bokbloggere mener er fjorårets beste i kategoriene «Årets norske roman» og «Åpen klasse».

Mine nominasjoner er:

1) Årets norske roman

Iversen, Kristina Leganger – I ringane (Samlaget)

2) Åpen klasse

1. Gundersen, Eirin – Du er menneske nå (Gyldendal, min omtale her)
2. Breen, Marta, Schultz, Madeleine og Jordahl, Jenny – F-ordet, 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest)

 

(Og hva gjelder sannsynligheten for at nyttårsforsettet oppfylles, velger jeg glatt å overse det faktum at årets forsetter stort sett er en kopiert liste fra i fjor hvor 2015 er erstattet av 2016…)

 

Julesang på ny

Det lyser i stille leirar
av flammande ljos i kveld
og tusende barnehender
kring gråtande mødre held

Og svoltne med bøn dei helsar
ein gud fjernt i himmelhall
som ein gong var folkets Frelsar
men riket står no for fall

Der ligg dei med høy til pute
dei gret på si ringe seng
og bombene smell der ute
på Betlehems aude eng

Det er ikkje fyrste gongen
ei natt over Davids by
er soga i denne songen
men krigen som drep er ny


(Omdiktet etter originalen av Jacob Sande. Publisert på bloggen første gang 20.12.14)

 

Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.