Offisielt MadDam-dame!

Jeg skal bli fast skribent i verdens beste feministiske bloggkollektiv: MadDam!

Jeg er så stolt og fornøyd over å bli en del av denne gjengen at jeg rett og slett må feire det med denne videoen av fantastiske Justin Trudeau, sosialisthjerteknuseren og feministpappaen som Canada er så heldig å ha som statsminister:

Nominering til Bokbloggerprisen 2015

Godt nyttår, alle sammen!

Det er blitt 2016 og jeg har som vanlig som nyttårsforsett å skrive mer – og det inkluderer også bloggen. Jeg starter friskt med min bittelille nominasjonsliste til den gjeve Bokbloggerprisen, som skal gå til forfatterne av de bøkene landets bokbloggere mener er fjorårets beste i kategoriene «Årets norske roman» og «Åpen klasse».

Mine nominasjoner er:

1) Årets norske roman

Iversen, Kristina Leganger – I ringane (Samlaget)

2) Åpen klasse

1. Gundersen, Eirin – Du er menneske nå (Gyldendal, min omtale her)
2. Breen, Marta, Schultz, Madeleine og Jordahl, Jenny – F-ordet, 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest)

 

(Og hva gjelder sannsynligheten for at nyttårsforsettet oppfylles, velger jeg glatt å overse det faktum at årets forsetter stort sett er en kopiert liste fra i fjor hvor 2015 er erstattet av 2016…)

 

Julesang på ny

Det lyser i stille leirar
av flammande ljos i kveld
og tusende barnehender
kring gråtande mødre held

Og svoltne med bøn dei helsar
ein gud fjernt i himmelhall
som ein gong var folkets Frelsar
men riket står no for fall

Der ligg dei med høy til pute
dei gret på si ringe seng
og bombene smell der ute
på Betlehems aude eng

Det er ikkje fyrste gongen
ei natt over Davids by
er soga i denne songen
men krigen som drep er ny


(Omdiktet etter originalen av Jacob Sande. Publisert på bloggen første gang 20.12.14)

 

Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.

 

Fredagspoesi #29 – Refuserte brev

Til K, hausten 2011

Kjære deg,

Du skal vere glad du ikkje veit enno. Du skal vere glad for at du framleis berre trur det er alt det rundt, det du ikkje rår over, som øydelegg. At det er oppgåva, einsemda, skota og draumane der du spring og spring før du kvar gong vaknar av kula som treff.

Enno er raserianfalla knapt til stades. Berre gråten kjem, men han er der stadig oftare, stadig hardare. Du kjenner at grepet om kvardagen losnar, at det som er på vei ikkje kan kontrollerast. Det som skulle vere den finaste tida blir skitna til, kvar lukkestund får si motvekt i iskald stille.

Det er no du tek dei fyrste tablettane, no du har dine siste, ekte kjensler.

 

Til K, våren 2012

Kjære deg,

No har du mista deg sjølv. Det har teke over alt no, mest ingen dagar er gode lenger. Alt er liding og mørke, tomheit og nomen stillstand. Puta full av våte, svarte mascaraflekker, hovudet innkransa av verkande kuler. Kjærleiken du kjempa til deg er blitt ein bitter kamp og du orkar ikkje meir no. Han held ut. Du sig inn. Inn i den glefsande kjeften som sit fast inni hovudet ditt og et opp alt som var deg.

Sirener i vårkveldstilla og dei slitne, sterile kontora med maisola utanføre. Men det er ingen som kan hjelpe deg, ingen som tek tak. Berre du og den veksande uroa om at dette aldri kjem til å slutte.

Det kjem til å slutte. Eg lovar deg. Legg vekk den kniven.

 

Til K, sumaren 2013

Kjære deg,

Du er ute no. På eiga hand kan du finne roa, vekse deg sterk igjen. Raseriet stilna, gråten tok over att. Men desse tårane treng å renne. Dei gjer godt. Du veit enno ikkje heilt kven det er meininga at du skal vere etter to år utan deg sjølv. Kvar dag grev du fram ein ny rest. Finn noko nytt.

Den same, gamle elva renn forbi den nye heimen din, men no er det berre du som følgjer ho. Vatnet løyser opp knutane og stoppar tankekverna i nokre takksame minutt. Du gjekk deg så uendeleg vill. Utmatta trør du no inn på stien som tek deg attende.

Ein dag svelgjer du den siste tabletten på brettet og skaffar ikkje fleire.

 

Til K, sumaren 2015

Kjære deg,

Tenk at du fann deg sjølv att.

Framleis skjer det at noko ryk, at det glepp for deg. At trongen kjem til å smelle hovudet med all di kraft inn i noko hardt så verda svartnar. Til det lynar i hjerneskallen og gnistrar bakom augnelokka. Men det skjer sjeldan no. Og det stoggar der. Kjensla av kulen er nok, påminninga om kor nær du kom å øydeleggje livet ditt. Du har alt å leve for. Og du har ein no som er der og treng deg.

Du skal vere glad du ikkje visste.

 

Hurra for meg og takk til deg

2015-09-27 18.40.32

31 år i dag. Hurra for meg!

Men aller mest hurra for deg som har holdt meg med selskap de siste ett og et halvt av disse åra. Takk for at du alltid er der. For at du er så utrolig snill og omtenksom. For at du tenker på andre først, uansett. Takk for at du vet akkurat hva slags musikk jeg vil like og for at du takler det når jeg ikke takler verden helt. Takk for at du baker og rydder. Koser og gir komplimenter. Takk for at du stoler hundre prosent på meg og jeg vet jeg kan gjøre det samme. Takk for at du alltid vil ligge inntil meg hele natta. For at du kan å lage teen min akkurat slik jeg liker den best og lager verdens beste veggispizza. Takk for smilet og latteren din.

2015-09-26 20.44.20

Takk for at du vil være min.