Om sår som aldri gror

Det er sommer, og jeg sitter på biblioteket på Majorstuen og jobber med masteroppgaven min. Det er varmt, det er en fredag, og jeg orker ikke sitte inne og skrive lenger. Når klokka passerer 15.00, pakker jeg sammen og hopper på t-banen hjemover mot Storo. Jeg har noen ærend, så jeg tar turen inn på Storo-senteret, og det er mens jeg står på Clas Ohlsson at mobilen min ringer. Det er samboeren min. Han er oppskjørtet og høres redd ut, og forteller om en svær eksplosjon i sentrum. Kontorvinduene hans hadde ristet, og på radioen snakker de om en bombe. Jeg stivner, stiller meg bak en reol, får oppdateringer fra han gjennom radioen på forlaget. Det er regjeringskvartalet. Noen har bomba regjeringskvartalet. I det samme jeg hører det, hugger kvalmen tak. Venner og alle kjentfolkene jeg har der oppe. Jeg må vite hva som i helvete har skjedd.

Jeg legger på telefonen, sender melding til Anja som jobber i KRD, får ikke svar. Jeg ringer mamma, hun har ikke fått med seg noe enda, jeg forteller og gråter i telefonen. Vi skjønner ingenting. Jeg kommer meg omsider hjem, men samboeren må bli på kontoret. Gatene er stengt av, kollektivtrafikken like så. På TV-en snakker de om terrorangrep, og frykt for flere bomber. Det kjører militærbiler i gatene. Oslo ser ut som en krigssone, og forvirringen og frykten total.

Jeg setter meg på golvet, foran TV-en, med Macen ved siden av meg. Facebook og Twitter er oppe, jeg må følge med om det kommer noe nytt fra de jeg vet var i regjeringskvartalet og i området rundt. Livstegn, forsikringer om at alt er i orden. De kommer etter hvert – sakte, men sikkert. Jeg stirrer på de uvirkelige TV-bildene, tårene renner, jeg er i sjokk. Og det er da twitter-meldingen kommer fra Kjetil: “Det er skyting på Utøya.” På Utøya? Hva faen? Jeg tror ikke på det, snakker i telefonen med samboeren; “hvordan kan noen tulle med slikt nå?” For det kan ikke være skyting på Utøya. Vennene mine er jo der. Utøya er leir, debatter, sol og politikk. Det er sommerflørter og  teltliv. De forteller jo om det hver sommer, AUF-vennene mine, der de kommer hjem solbrune, slitne og glødende av forelskelse og engasjement. Så kommer en melding til. Og en til. Stadig flere. Og så, omsider, kommer det opp på skjermen: “Det meldes om skyting på Utøya.” De første av så uendelig mange TV-bilder av øya dukker opp, uklare helikopterbilder av øya som jeg syns alltid har vært badet i solskinn. Men nå regner det, og sjøen rundt er mørkegrå.

Jeg husker ingen konkrete detaljer fra resten av kvelden, annet enn vekslingen mellom stadig nye bilder av et utbombet regjeringskvartal og avstandsbilder av Utøya, etter hvert med synlige kropper liggende i vannkanten. Jeg vet det var en endeløs rekke av telefoner og meldinger mellom oss i vennegjengen, med familien hjemme og med bekjente som lurte på om jeg var “berørt”. Jeg var berørt. Jeg fikk svar fra Anja. Hun var trygg. Jeg sjekket Twitter og Facebook kontinuerlig. Lengtet desperat etter livstegn. Ble beroliget gang på gang. “Vi er i sikkerhet.” Også Håvard skrev det. At han hadde gjemt seg, at han var trygg.

Han var ikke trygg.

På et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Dagen etter våknet jeg til dødstallet. Jeg var i sjokk, helt nummen. Satt apatisk og stirret på nyhetsbildene. Klarte ikke grine en gang. Dro etter hvert ned til et nærmest folketomt sentrum. Alt var fullstendig uvirkelig og det føltes ikke som om noe kunne bli normalt noen gang.

Etter hvert som helgen gikk ble det klart for oss. Statusoppdateringen vi lengtet etter alle sammen kom aldri til å komme. Håvard ble en av de aller siste som ble skutt og drept i pumpehuset den sommerdagen for tre år siden i dag.

Jeg mistet bare én venn. Det kunne vært så mange fler. Så jeg har aldri følt jeg fortjente å sørge. Men når det fortsatt gjør vondt, når sårskorpen rives av hver gang 22. juli snakkes og skrives om – så skjønner jeg at jeg burde tillatt meg å sørge den gangen jeg også. Det var bare at det var liksom ikke plass til min sorg. Det var den kollektive sorgen og så var det den private som hørte de pårørende til. Og de pårørende var familier, kjærester og nære venner – ikke slike som meg. Jeg følte ikke at min sorg passet inn noe sted, så jeg valgte å holde den tilbake. Gjemme den inni meg et sted, sammen med alle de andre vonde tingene jeg ikke snakket om. Det var kanskje ikke så rart at alt dette til slutt måtte ut, og at høsten 2011 ble den verste i mitt liv. Jeg burde sørget.

Fortsatt føles det som min historie ikke fortjener å skrives ned. De andres er så mye verre. Men nå har jeg gjort det. Kanskje kan det hjelpe litt, kanskje helst ikke. For mens jeg kikker på det jeg har skrevet fylles kroppen av skyldfølelse og dårlig samvittighet over at jeg våger å dele min opplevelse, når det er så mange som ble såret, som overlevde, som mistet barna sine, søsknene sine, kjæresten sin.

Min sorg er en bagatell.

8 Thoughts on “Om sår som aldri gror

  1. For et fint innlegg. Trist, vondt, men fint. Jeg likte dette innlegget. Så ekte og så ærlig – det trenger vi mer av. Jeg har litt motsatt historie av deg, for jeg var på Utøya, men mistet ingen av mine nære. Selvsagt mistet jeg folk som betydde mye for meg, men ikke i nærmeste vennekrets. Uansett må det være lov å sørge, lov å være påvirket og føle.

    <3

  2. .. men din sorg er ingen bagatell, det er din sorg og det er den uansett hva andre opplever for seg i sine liv.

    Ta den på alvor, tillat deg å grine når du føler for det. Gi deg den tiden du trenger. Sorg har ingen holdbarhetsdato. Sorgen er kjærlighet.

    Ikke se ned på deg selv, men la deg være hel som du er!

  3. Vi har alle rett til å sørge over det som skjedde og alle de vi mistet. Du kjente mange som var berørt og redselen for å kunne miste alle/en/mange av de var stor. Om de er bekjente eller bekjente av bekjente, så påvirkes man. Vi som ikke kjente noen verken i regjeringskvartalet eller på Utøya, fikk også et sjokk som aldri kommer til å leges. En uvirkelighet vi ikke kan forstå og en sorg vi ikke skjønner roten til. Skulle ønske du hadde tillatt deg å sørge mens det pågikk, men samtidig skjønner jeg godt at du selv føler du ikke var nær nok. Du var nær nok. Du ER nær nok. Håper du finner tid i dag til å kunne sørge – med eller uten selskap. Stor klem

  4. Elisabeth on 07/22/2014 at 10:14 said:

    Alle og enhver har rett til å føle sorg. Liten eller stor, har man mistet en venn eller flere, familiemedlem eller bekjent, kjæreste eller bestevenn, alle skal få lov til å føle sorg. Og ingen er mer eller mindre verdt enn andre, og alle lever gjennom sin egen sorg. Jeg syns ingen sorg er bagatell.
    “Vi må absolutt ikke glemme”

Legg igjen en kommentar til Elise Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation