Nokre dikt hentar meg heim i kveld

Se! En bokomtale! Nesten så man skulle trodd dette var en bokblogg.. Heh.

Jaja. Den som venter på noe godt og alt det der.

Jeg har i alle fall lest gjennom Mona VetrhusNokre gutar kjem ikkje heim i kveld et par ganger nå, og har forhåpentligvis fått den såpass under huden at jeg kan si noe halvveis vettugt om den.

vetrhus

Min umiddelbare reaksjon var sånn temmelig nøyaktig følgende utbrudd til min (ikke fullt så lyrikkfascinerte) kjære: “SHIT, dette er bra! Åh! Bare hør da:”

dikt1

For bra er denne diktsamlinga virkelig. Gjennomarbeidet, vellykket, vakker og sår. Den vonde tematikken – unge bygdegutter som kjører av veien og havner i fjorden – legger et viktig grunnpremiss for lesningen av alle diktene, og gjør at de veves sammen til fortellingen om disse guttene og sorget og savnet etter dem.

Vetrhus har en særegent god evne til å fange komplekse og overveldende øyeblikk, hendelser og følelser i de få linjene hun spanderer på hvert dikt i samlingen. Bildene treffer sylskarpt og det er som om hele diktet dirrer av alt det fanger inn i seg. Det er virkelig en kunst å uttrykke så mye gjennom så få ord. For hvor mye rommer vel ikke dette stillbildet av sorgen og samholdet i ei lita bygd som mister så mange?

far din og far min sit i husveggen

drikk kaffi og gret

Jeg skal innrømme at jeg kanskje berøres over gjennomsnittet mye av diktsamlingens tematikk. Oppvokst som jeg er på ei lita øy hvor bilulykker nærmest var hverdagskost og med en lillebror som var rimelig glad i raske biler, identifiserer jeg meg sterkt med eg-et i diktene. Slik sett blir nok kritikeren i meg nokså overdøvd av den bekymra storesøstera som var så inderlig redd for å få telefonen om at det hadde skjedd en ulykke. En telefon jeg fikk også. Heldigvis gikk det bra den gangen, men hver mørk kveld broren min var ute og kjørte med kompisene sine, hadde jeg det akkurat slik Vetrhus beskriver her:

dikt3

Symbolbruken er også godt gjennomført hos Vetrhus. Hun ser for seg at guttene som kjører seg ihjel i fjorden bor der nede, lever videre, vandrer i tangen og kikker på henne gjennom en brennmanetpupill. Brorens lyse hår som flyter rundt i vannet er som brennmanetens tråder; det svir når eg-et stryker det. Og hjorten er stadig tilstede, i drømmene, i skogen, som slakt på kjøkkenbenken. Den er død, den dør, den bevitner døden. Den er kanskje døden?

dikt4

Men om jeg skal være litt streng likevel da, så holder ikke alle diktene like høyt nivå. Kanskje er det mye å be om når de beste fungerer så ypperlig som de gjør, altså. Det er uansett en imponerende liten diktsamling Mona Vetrhus har skrevet her, og når man tar med i betraktningen at det faktisk er bokdebuten hennes, får jeg mest lyst til å stryke ut det jeg skrev nå nettopp. Jeg lar det likevel stå. Noe sier meg at denne dama tåler det.

Disse diktene kommer i alle fall til å sitte i meg lenge, og samlinga vil bli tatt fram og lest igjen og igjen. Det vet jeg allerede. Og da er det vel ikke mye annet å si enn at for min del har Mona Vetrhus definitivt lyktes med sin diktdebut.

5 Thoughts on “Nokre dikt hentar meg heim i kveld

  1. Pingback: Urd; ord i hjartet |

  2. Så utrolig fin omtale! Og fantastiske sitater. Jeg kan dessverre ikke skryte på meg at jeg har lest mye lyrikk, men skjønner jo at jeg må gjøre noe med det!

    Fortsatt god påske! Håper du koser deg, Karen!

  3. Det høyrest ut som ei veldig fin diktsamling! Den vil eg lese. Og forresten, ja til fleire omtaler av diktsamlingar!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation