Makrellmoro

Jeg har nettopp lest noe veldig, veldig rart. Men akkurat dét visste jeg jo i grunn før jeg startet på den godeste Morten Langelands diktsamling Æ Æ Å (Kolon Forlag, 2012). Det er vanskelig å beskrive en diktsamling om en makrell som noe annet enn rart. Men har den også noen andre kvaliteter, utover det å være rar? Mer enn å være sær konseptlyrikk? Joa.

Jeg vil slå et lite slag for to sjangre som slettes ikke vinner fram i den stadig mer kommersialiserte bokbransjen. De er de første som ryker når bokhandlene må kutte i utvalget sitt, og de er de siste som prioriteres på avisenes stadig færre litteratursider. Det er novelle- og diktsamlingene. Og det er to sjangre jeg alltid har vært glad i. Derfor kommer jeg fremover til å prøve å få lest mye dikt og noveller, og deretter omtale dem her på bloggen. Makrelldiktene til Langeland er først ut på diktfronten. Boka fikk jeg til bursdagen min fra supre, vakre Hanne-venninne, og jeg leste den i løpet av en times tid samme kveld. Diktsamlinger er med andre ord perfekt lektyre for den moderne, travle kvinne & mann. Første pluss i boka allerede der, altså.

Men – hva er egentlig dette for noe? Jo. Æ Æ Å er en diktdebut. Det er en kort, liten sak om makrellen i stimen, om individualisme og fellesskap. Den er skrevet på klingende sørlandsdialekt, som seg jo hør og bør når hovedkarakteren tross alt er en makrell. Den er delt inn i de fire delene “I byrjinga”, “Stimi”, “Asted i strauminga” og “Atterstimi”. Formen på diktene varierer som regel etter innholdet; skildringer av havet rundt, av landet, av lufta, er satt i relativt tradisjonell form med verselinjer og typisk lyriske grep som lydlikhet, allitterasjon og masse metaforer:

Vannmunn flomma

munnhell over

allfast grunn

Skillet mellom

land å hav

va vanntett

Når makrellen og makrellstimen har ordet, derimot, er diktene ofte i en form som minner om en stim, svømmemønster, bølger eller en faktisk fisk (se bildet over). Dette understrekes av at en masse hakeparanteser dukker opp på sidene, som lett assosieres med fisk svømmende i vann:

              >

         >

    >

millioner a hjerner

å bare ei kropp

æller

millioner a kropper

so bærer ei hjerne

Tematikken blir etterhvert lett å lese; dette er det vesle individets lengten etter å være noe unikt, noe eget, noe annet enn alle de andre i stimen. Makrellen vil bryte ut av det monotone – men trygge – fellesskapet som stimen er, være noe annet enn bare en del av en helhet. Alt rundt han er likt, alt er gjentagelser, alt er slekt og slik som før. Så han rømmer. Svømmer ut av stimen og ut i havet. Men han angrer seg, og spør: “Vil stimi ta mæ te sæ?”

Lydlikhet – og da særlig på vokalplan – er vel det aller oftest benyttede grepet i denne diktsamlinga. Det blir mye Æ, I, Å og A. Det gir en fin og glidende flyt i teksten, nesten som vannet og stimen selv, og det er nokså morsomt å lese. (Men jeg priser meg lykkelig over at jeg har såpass mange venner fra sørlandet, hvis ikke hadde jeg ikke skjønt et eneste ord, tror jeg.)

Oppsummert så er det mye rart her. Men det er mye vakkert også. Dette diktet liker jeg aller best:

Om jeg ble fascinert av denne diktsamlinga? Ja. Fungerer den som konsept? Ja. Likte jeg den? Tja. Det er litt vanskelig å si. Fordi dette er så usannsynlig sært. Og den er slettes, slettes ikke for alle. Men det jeg syns er det aller beste med denne boka, er at den i det hele tatt er utgitt. Det er flott at forlagene tør satse på et slikt mangfold at en merkelig diktsamling om en makrellstim får se dagens lys. Jeg håper det er rom for det rare i fremtidens litteratur-Norge også.

6 Thoughts on “Makrellmoro

  1. Hurra! Flere som skriver om dikt! Flott omtale!!

  2. Gøy med sære ting! Og vi slår et slag for bokhandelen som kan være bokhandel (ikke alt mulig annet-handel) og som kan være med på å fronte litt sære ting! :)

    PS “Historien om fru Berg”? Det er vel ikke en “hvordan Annas liv er om 10 år”-bok? ;)

  3. Slår sammen pc’n med smil om munn etter å ha å ha avsluttet ei lang arbeidsøkt med makrellmoro.. Selv om den går i stim, er det ingen som kjemper så i herdig imot etter å ha havnet på kroken, som makrellen. Kanskje det er der inspirasjonen kommer fra?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation