Lettbeint, men likandes Linde

nujævlarforside2

Boka med en av landets kuleste titler ble (omsider) lest ferdig for noen uker siden, og selv om jeg egentlig ikke har tid, kommer en kjapp omtale nuh. Det er liksom på tide!

Heidi Lindes Nu, jävlar (Gyldendal, 2011) ble en ganske stor hit da den kom ut for et par år siden. Og den ser jeg! Linde er en god historieforteller – men jeg syns kanskje ikke hun er en like stødig skribent heler tida, faktisk. For hovedinntrykket jeg sitter igjen med av denne romanen er at den er litt ujevn.

nujævlar_bakside

Boka har altså fire hovedpersoner; Terese, Kevin, Lydia og Jessica. Problemet mitt er at jeg egentlig bare falt for to av dem, nemlig Kevin og Jessica. Disse to opplever jeg har mest dybde, og henholdsvis mest troverdig sjarm og gripende bakgrunn. Et annet grep jeg ikke helt fikk fatt i poenget med, er prologen i starten. Den legger an en forventning som egentlig aldri blir innfridd etter min mening, og boka hadde fungert helt fint uten. Den virker rett og slett litt malplassert.

Men altså – karakterene:

Vi blir først kjent med Terese, en noe desillusjonert småbarnsmor som prøver å finne mening og glede i familiehverdagen. Og dette åpningskapittelet strevde jeg faktisk litt med å komme meg gjennom. Jeg syns det ble utrolig mye trivialiteter, og enda verre; dårlig språk. Halvsideslange setninger om muffinsoppvarming i mikroen kan jeg strengt tatt styre meg for. Etter hvert tar det seg heldigvis opp, og også Tereses historie fenger lenger ute i boka – selv om jeg aldri faller helt for henne.

Så er det Lydia, moren til Jessica. Hun er enke og nokså ensom – med unntak av Sonja, da. Og ja, Sonja er ingen ringere enn dronninga sjøl. Jeg syns dette ble for søkt til å ta det på alvor, om jeg skal være fullstendig ærlig. Og selv om jeg skjønner at Sonja i realiteten er et fantasifoster, klarte jeg ikke ta noen av dem seriøst – og dermed kommer jeg aldri under huden på Lydia. Hun blir en parodisk figur for meg, som jeg i langt større grad får empati for gjennom Jessicas historie.

Nestemann ut er Kevin. Han er avdanka fotballstjerne, jobber på bensinstasjonen og er for alltid forelska i Jessica som han var sammen med i sin ungdom. Kevin er en fin fyr. Tilsynelatende enkel på utsida, men en som skjønner mer enn de fleste. Kanskje har han tapt mye. Kanskje er han litt feig. Men han vet å finne glede i det hverdagslige – og i et smil som gnistrer over en halvliter på puben. Jeg liker dessuten alle musikkreferansene, og bokas definitivt stiligste kapitteltittel kommer fra Metallica:

nujævlar_sitat

Og så er det Jessica. Definitivt min favorittkarakter. Flotte, usikre, triste Jessica, med menn som forbruksvare etter å ha tapt de viktigste av dem på forferdelig vis. Fortellingene om henne og faren er så nære, fine og sterke, og kapitlene om dem er bokas desidert sterkeste, både innholdsmessig og språklig. Sakken, den håpløse drukkenbolten av en pappa, får en alliert i dattera si. Det er de to mot røkla. Men nærhet mellom far og datter kan også misforståes, og vi som leser får vondt langt inn i hjertet av avstanden som tvinger seg frem mellom disse to. Godt gjort.

Oppsummert er dette en underholdende og til tider også givende bok. Linde har noen glitrende hverdagsobservasjoner, hun har åpenbart mye empati og fortellerglede. Språklig sett er jeg derimot ikke helt imponert, med unntak av de fine, små teaterdialogene med Jessica og faren, og den småsnertne Hedda Gabler-referansen på side 206. Jeg kjenner at Linde kanskje ikke blir en kjempefavoritt hos meg, men flink er hun – og jeg leser antakelig mer av henne. Og skal du lese noe relativt lettbeint, er dette i alle fall milelangt bedre enn oversatt chick-lit.

14 Thoughts on “Lettbeint, men likandes Linde

  1. Tittelen virker hvertfall veldig innbydende! Skal nok leses en vakker dag :)

  2. Hei! Takk for sist – og for anmeldelse av Linde. Har vurdert å lese henne mange ganger, men ennå ikke kommet dit. Kanskje en dag. La deg til i blogglista mi for jeg har lyst å følge deg framover. :-)

  3. Denne kjøpte eg jo for over eit år sidan, men eg har heilt gløymd å lese ho. Takk for påminninga, det må eg sjå å få gjort.

  4. Kristine on 09/14/2013 at 17:03 said:

    Takk for interessant og god anmeldelse – og fine kommentarer, også. Jeg har ikke lest, men den står på lista mi :)

    Håper du får en fin helg, Karen!!!

  5. Jeg har den. Et eller annet sted. Elsker tittelen. Broderte det på en av damene mine også, til og med. Men jeg har ikke lest den ennå. Men kanskje på tide å dra den fram, bare for å få lest noe annet enn krim? ;)

  6. Jeg synes faktisk at Therese sin historie var den mest engasjerende. Jeg fikk helt klaustrofobi av å lese om livet hennes og graviditeten. Måten hun bruker de timen alene hun har lengtet etter på å stresse med at den snart er over og hun ikke skal få tid til å slappe av med de muffinsene. Var derimot ikke helt fornøyd med måten det sluttet på. Kevin sin historie var den beste i sin helhet med et slags ordentlig vendepunkt og ikke minst var han den mest sympatiske karakteren. Jeg er enig i at forholdet mellom Jessica og faren er godt beskrevet, men ble likevel ikke revet med av denne historien. Jeg synes ikke Jessica kom godt nok frem. Lydia sin var den dårligste og som du sier litt for søkt med fantasivenninnen.
    Alt i alt synes jeg også at dette var en veldig ujevn bok, men med flere fine øyeblikk;-)

  7. Enig med deg at boka er litt varierende, men jeg koste meg med denne. De forskjellige historiene var artige å følge, og det gikk faktisk litt tid før jeg skjønte at Sonja var en fantasifigur. Også jeg følte at Jessika var den mest ekte av figurene, men samtidig kjente jeg meg igjen hos Terese. Så mye man har planlagt når man har en fridag, men så blir man bare gående og surre og tida renner ut gjennom fingrene. Og så er fristunda plutselig over og ingenting av det man hadde tenkt, er gjort. Kanskje er livet slik også? I allefall noe å tenke over.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation