Kunsten å skrive om kunsten å være kvinne

Jeg lovet dere en bokomtale, gjorde jeg vel ikke? Og som en kvinne som holder sitt ord, så får jeg vel bare levere, da!

Ikke overraskende er det Caitlin Morans Kunsten å være kvinne jeg skal skrive litt om i dag. Jeg ble ferdig med den sånn cirka akkurat nå, så da skal dere få førsteinntrykket levert ferskt.

Caitlin Moran – Kunsten å være kvinne

Jeg har jo allerede nevnt boka før her på bloggen, og som jeg sa da; det er utrolig forfriskende å lese en morsom og uhøytydelig bok om feminisme, skrevet av en vittig, skarp gladfeminist. Jeg er selv feminist, har liksom bare alltid vært det, og kommer for alltid til å ønske meg et likestilt samfunn – til det beste for begge kjønn. Jeg leser antakelig over gjennomsnittet mye likestillingslitteratur, som for det meste enten er sterkt politisk vinklet eller rimelig akademisk. Så dette var.. noe annet. Virkelig. Men jeg likte det!

Boka kom ut i 2011 i England, mens den ble gitt ut på norsk av Gyldendal i år. Jeg tror nok at en del av poengene og punchlinene kommer bedre frem i den engelske utgaven enn den norske oversettelsen klarer å formidle, men den er fortsatt morsom altså.

Romanen beskrives som delvis selvbiografi, delvis kamprop. Det er en treffende beskrivelse. Moran bruker sin egen barndom, oppvekst, pubertet og voksenliv som en illustrasjon til alt det en kvinne må finne seg i, lære, utfordres av og plages med, i alt fra hårfjerningstvang, minimale truser, seksuell trakassering, morsrollen og kampen mot aldringen. Nå er nok Moran et særtilfelle på mange måter, både i engelsk og særlig norsk kontekst. Hun vokste opp i fattige kår og måtte svært tidlig ut i verden for å klare seg selv. Når det er sagt, har hun gjort seg erfaringer de aller fleste av oss med mer østrogen enn testosteron i kroppen vil kjenne seg igjen i. Så kort sagt; metodikken funker. Og ikke minst er det festlig lesning. Dama er dronninga av overdrivelser, absurde analogier og elsker å snakke i STORE BOKSTAVER – både symbolsk og bokstavelig.

Språklig sett er ikke dette noen litterær høydare, altså. Misforstå meg rett; teksten har en velfungerende muntlig tone, den er slagkraftig, vittig, personlig og uhøytydelig. Men ikke forvent deg noen språktekniske virkemidler eller gjennomtenkte formuleringer. Dette er ei dame som skriver fra levra. På godt og vondt. Konklusjonen er vel at formen passer innholdet. Dette er lettbeint drøfting av beintunge temaer. Boka skal passe for alle, og språket sørger for at det gjør den. Budskapet slår nærmest bokstavelig talt gjennom til oss fra boksidene.

Caitlin Moran & boka (Foto: Rex)

Baksideteksten kan fortelle oss at feminisme er altfor viktig til å bli overlatt til akademikere og intellektuelle. Tja, jo. Det er vel et poeng i det. Så i denne boka er det absolutt mer pragmatisme enn prinsipp, og jeg tar meg ofte i å tenke at Moran går litt vel langt i den første retningen. Av og til har jeg problemer med å skjønne hvorfor noe skal være helt greit, mens andre ting absolutt ikke er det – selv om det er snakk om nyanseforskjeller etter min mening. Men ok; kanskje har det blitt litt vel mye prinsipp i kvinnekampen opp i gjennom årene, kanskje er det tid for litt pragmatisme og hverdagsfeminisme. Kanskje er det faktisk sånn vi får med oss kvinnen i gata på å endre de fortsatt skjeve maktforholdene og de håpløst, gammeldagse strukturene som legger hindringer i veien for både kvinner og menns frihet til å være som de vil være, se ut som de ønsker å se ut og velge det livet de selv vil leve. Kanskje. I så fall håper jeg denne boka gis ut som klassesett til alle landets ungdomsskoler. Fjortisjentene hadde fått en litt lettere vei mot tilværelsen som voksen kvinne da, tror jeg. For som Caitlin Moran sier selv;

(..) hvis alle historiene i denne boken ble slått sammen til én eneste åpenbaring, er det dette: bare… å gi blaffen i alt våset. Blåse i de såkalte “problemene” det skal innebære å være kvinne. Nekte å se dem som problemer i det hele tatt. Ja – etter at jeg fikk min gigantiske feministiske oppvåkning, førte det til at jeg… begynte å gi fullstendig blaffen.

Eller som min gode kollega ofte siterer, fra sin sønns kompis som hadde følgende råd til en veldig flink pike med veldig flink-pike-syndrom: “Dude! Du må lære deg å slapp’a vettu!”

9 Thoughts on “Kunsten å skrive om kunsten å være kvinne

  1. Pingback: How to Be a Woman – Caitlin Moran | Julies bokbabbel - litteratur og småprat

  2. Så kjekt at du har lese denne boka :) Likte omtalen din! Er veldig einig i at mange fjortenåringar hadde hatt godt av å lese ho. Det er kanskje bra å få litt meir “kvardagslitteratur” om dette emnet? Trur dette er noko som kan få fleire til å reflektere rundt feminisme, og det er jo bra :)

    (Eg tar forresten gjerne imot tips om bøker om likestilling om du har noko du vil anbefale? Det er eit kjempespennande tema!)

  3. Kjempe bra omtale:) Skal sette denne her opp på “Bøker jeg ønsker å lese listen min” på bokelsker.no så jeg husker på å sjekke den ut:)

    SV;Takk:) Det skal jeg gjøre vettu! Skal huske å legge igjen krweditering til Metaingrid:) Skal nok forsette med dette:)

  4. Fin omtale, Karen:-) Nå heller jeg mer mot å lese enn ikke å lese denne, ble mer nysgjerrig nå. Så har jeg en datter (Victoria) som er 14, har ikke tenkt på at dette kunne være en bok for henne. Hmmmm…boken herved bestilt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation