Kamilla & dyret (& meg!!)

Kamilla#2

Vakre Kamilla nr. 2

Jeg har blitt publisert for første gang!! Vel, skjønnlitterært da. Har vært på trykk med eksamensessayet mitt i nynorsk og et utall lesebrev, selvsagt. Men dette er noe helt, helt annet. Jeg kan late som jeg ikke er stolt, men jeg er det, altså. Jeg står tross alt på trykk sammen med bl.a. Edy Poppy, Linn Skåber og Tore Renberg. Og for noen med så latterlig lav selvtillit som meg, tillater jeg meg å kjenne på den følelsen og riktig kose meg med den litt til. Tenk.

I går kveld ble nemlig andre utgave av litteraturtidsskriftet Kamilla sluppet på sjarmerende Torggata Frukt og Tobakk, og jeg og Åsne var der i et lokale stappfullt av hipstere i tidlig tjueåra. Fine mennesker, det. De er akkurat passe lissom-blaserte, akkurat passe fulle av tro på seg selv og akkurat passe barnslig-pretensiøse. Akkurat slik jeg husker at jeg selv var som purung litteraturstudent, det ene året før jeg ble snusfornuftig statsviter. Så jeg og Åsne – de to halvnysingle frøknene som nærmer seg tredve – trakk om ikke annet opp snittalderen og kanskje livsvisdommen bittelitt. Men talent, det var det helt åpenbart der inne.

kamillaslipp2

Edy Poppy leser.

Men nøyaktig hva er det jeg har skrevet, sier du? Jo, her skal du se. Det er denne vesle historien her:

kamilla_hoggorm

HOGGORM

Bror min skaut ein gong ein hoggorm på grasplenen vår.

Det var ein sumar full av orm. Dei kraup ned frå berget oppom husa der dei låg og solte seg i lyngen. Brune, tørre skinn låg på gardsplassen der kor bilar og traktorar hadde køyrt dei i hel.

Men nett denne ormen, denne dagen, var sprell levande. Det var katta som fann han. Vi såg ho leika med noko i det mørkegrøne, kalde graset som vaks under bjørkene på den øvste plenen og tenkte det var ei mus. Men brått hogg det katta leikte med attende så ho skvatt til og hoppa unna. Hoggorm. Det mest heslege vi visste om, og det skumlaste vi hadde vunne å erfare så langt i dei korte liva våre.

Bror min tok affære. Han sprang inn og henta salonggeværet sitt. Han må ha vore omkring elleve-tolv år, og på den tida var han uslåeleg i konkurranseskyting. På eit eller anna sett – eg hugsar ikkje lenger korleis – greide vi å fange ormen. Bror min nølte ikkje eit sekund. Han sette geværmunninga mot hovudet på det kravlande vesenet og trekte av. Kruttsmellet ljoma og kula fòr gjennom skallen på ormen før ho bora seg ned i jorda under. Men ormen døydde ikkje med det same. Han kraup sakte rundt med sundskoten skalle og fresa medan han blødde stygt.

Igjen visste veslebror råd. Hagesaksa vart henta. Den svære som mamma brukte til å kutte ned småtre og kraftig ugras i blomsterbeda og på ekrene. Og eg hugsar enno lyden. Hagesaksa som lukka seg kring dyret og knaste sund den lange ormeryggraden, som sakte skar seg gjennom det seige skinnet til hoggormhovudet låg for seg sjølv, heilt skilt frå den framleis buktande kroppen.

Vi leikte ikkje meir på plenen den sumaren.

——

Jeg er alltid usikker på om jeg greier å formidle dobbeltheten, lagene, atmosfæren eller underteksten i det jeg skriver. Men Ole Kristian Årdal, bidragsyter og redaksjonsmedlem i Kamilla, skjønte i alle fall nøyaktig hva jeg ville skrive frem da han sendte meg tilbakemelding på teksten og sa de gjerne ville ha den med i tidsskriftet:

Det er ein fin tekst med godt språk. Ei forteljing om born som handlar intuitivt, utan å heilt vite kvifor. Alle kjenner seg vel igjen med at dei på ein eller annan måte har mishandla dyr i løpet av barndomen. Dei tar bort den ubehagelige ormen, men ubehaget blir likevel verande. Du evner å skape ei uhyggeleg stemning gjennom teksten.

Jeg tror kanskje følelsen av at noen forstår akkurat hva det er jeg har prøvd å skrive, er enda finere enn selve følelsen av å bli valgt ut til å bidra. Er det sånn forfattere kjenner seg når noen har skrevet den helt riktige anmeldelsen av boka deres? Bare at for dem er det sånn omtrent ganger tusen som følge av alt strevet de har vært gjennom? Jeg tror kanskje det. Hjertebank gir det i alle fall. Så takk.

Omtale og anmeldelse av de andre tekstene kommer om kort tid!

28 Thoughts on “Kamilla & dyret (& meg!!)

  1. Så fin tekst! Eg likte veldig godt språket, og stemninga i teksten; “Det var ein sumar full av orm”. Mange fine nynorskord og uttrykk som gir meg gode assosiasjonar (trass i innhaldet i teksten…) Kanskje det er fordi det høyrest så “vestlandsk” ut – og nær mi eiga dialekt før ho vart meir utvatna – at det liksom forsterkar kjensla av barndomsnostalgi…?

  2. Kristine on 09/23/2013 at 05:42 said:

    Karen – dette var ubehagelig… Jeg er nemlig livredd for hoggorm.
    Er så imponert, og så utrolig glad på dine vegne. Du må være kjempestolt av deg selv. Gleder meg til mer :-)

  3. Åh, vet du hva! Dette likte jeg virkelig. En nydelig tekst, var det! Også liker jeg at du skriver på nynorsk, det ante jeg ikke :)

  4. Så flink du er! Jeg liker teksten din, jeg ble fanget inn.

    Vær stolt og glad, det har du all grunn til. Fine høsten.

  5. Utrolig god skildret, Karen. Som flere her allerede har nevnt, så kjente også jeg dette ubehaget mens jeg leste. Gratulerer med publisering!

  6. Mali on 09/19/2013 at 21:32 said:

    Du er flink til å skrive Karen, ingen tvil om det! :) bildet av broren din og ormen sto klart for meg da jeg leste ;) men huff for et udyr, ormen altså!

  7. Kari on 09/19/2013 at 19:21 said:

    Flink du er :) Dette er vel fortjent,og som mange andre sier; -håper på mer lesing. Fine skildringer,samt morsomme minner :)

  8. Jeg fikk skikkelig frysninger når jeg leste dette, er jo ikke spesielt glad i slangete dyr og heiet med broren din som ordnet opp. Leser gjerne mer og lengre av deg :-)

  9. Dette var hyggelig lesning!
    Gleder oss til ny anmeldelse.

  10. Gratulerer så mye, Karen! Klart du skal være stolt. Teksten din falt i god smak hos meg. Fin blanding av uhygge og sjarme (og litt morsom).

    Jeg kjenner ikke til “Kamilla” så godt, så fint om du vil blogge litt mer om tidsskriftet.

  11. Så flink du er. Eg får frysningar, når eg les. Det er ubehageleg.

  12. Igjen: Gratulerer så mye, Karen!
    Kjempegøy at du har fått en skjønnlitterær tekst på trykk. Og jeg har stor tro på at du vil få flere sjanser til å oppleve dette framover. :) Og teksten har du jo fått tilbakemelding på tidligere, men den er like uhyggelig nå som da. ;)

  13. Veldig bra Karen! Enig i det redaktøren skriv, det er en uhyggestemning i denne teksten. Men også ganske mye humor i beskrivlsen av handlekraftig lillebror som skal ta livet av utysket. Artig du vart plukka ut. Du har jo mykje meir på lager, så eg tenkjer det blir fleire bidrag :-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation