Jeg vil ikke hjem, jeg vil tilbake.

Da jeg leste Helga Flatlands debutroman Bli hvis du kan. Reis hvis du må. (2010), tenkte jeg at her var ei ny favorittbok for meg. Uten tvil. Jeg regnet med at oppfølgeren kom til å bli glitrende god, men vanskelig kunne toppe den første. Da måtte Helga Flatland knuse alle myter om “den vanskelige andreboka” og ikke minst bare være helt ubeskrivelig flink. Gjett hva, dere: Hun er det.

For Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. (Aschehoug, 2011) er bare så bra at jeg innser jeg på ingen som helst slags måte kommer til å yte den rettferd i denne bokomtalen. Men den fortjener sånn å bli skrytt av, at jeg må gjøre et forsøk likevel.

I denne boka treffer vi igjen de som sørger, de som må leve videre etter at de tre guttene fra bygda ble drept i Afghanistan. Hovedpersonene Julie, Sigurd og Mats får hver sine kapitler, hver sine perspektiver – akkurat som i første boka. Grepet er like vellykket her også. Alle de tre fortellerstemmene er totalt troverdige, de har sitt helt eget språk og de gir egne nyanser til denne historien de alle blir en del av: Tiden etterpå. Sorgen. Savnet. Stillheten.

Aller først møter vi igjen Julie, Tarjeis storesøster. Sterke, sårbare Julie, full av plikt og ansvarsfølelse. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg leste mye av meg selv inn i Julie, nær som vi er både i bakgrunn og alder. Og ikke minst: i følelsen av å være den som må holde alt sammen, passe på og ordne opp. Det er en nær og levende skildring vi får av Julie i denne boka, og etter min mening er det den karakteren Flatland lykkes aller, aller best i å portrettere. Og det sier sitt, når de andre to hovedpersonene også får meg til å grine flere ganger. Når Tarjei blir borte, er det bare Julie som på noen måte klarer å fortsette livet. Faren og moren forsvinner inn i sine egne verdener av taushet, dyp sorg og smerte, og det er Julie som må sørge for at de ikke går fullstendig til grunne. Men etter hvert skjønner hun også at så lenge hun holder alt sammen, vil ikke foreldrene komme ut av sorgdvalen sin. Så hun flytter til Oslo. Men det hun skal komme hjem til i jula, gjør at hun aldri mer kan dra igjen…

Så treffer vi Sigurd. Han klarer overhodet ikke forsone seg med Trygves dødsfall, og han er overbevist om at det er hans skyld at kjæresten er død. Trygve er overalt, og selv om Sigurd gjør sitt beste for å drukne ham i alkohol, glemme ham i stadig nye jenter og holde ham borte med studier som nå føles meningsløse, blir Trygve bare tydeligere. Han tar til slutt helt over, og alt rakner i Sigurds liv. Han vil jo bare være normal, være vanlig. Men ingenting er normalt lenger. Og den eneste som kan forstå noe som helst, det er Julie. Det river og sliter et sted inne i meg når jeg leser Sigurds historie. Jeg vil bare passe på ham, si at alt kommer til å bli bra igjen. Heldigvis får Julie lov til å gjøre det for meg, slik Sigurd ønsket hun skulle.

Til slutt får vi også bli kjent med Mats, den unge veterinæren fra Bærum som kommer til bygda og som blir Julies kjæreste og etter hvert far til den vesle datteren hennes. Det er et vellykket møte, for han var en helt marginal figur i den første boka. Der tenkte jeg han var en ufølsom drittsekk som stakk fra sin gravide kjæreste. Nå skjønner jeg at han er en fin fyr, som alltid elsket Julie og bare ville være med henne. Det er faktisk virkelig en kunst å få til å utvikle og reetablere en litterær karakter på denne måten. Det fungerer aldeles utmerket. Og fint er det også at det er Mats som får siste ordet. Han som hele tiden sto på utsiden, men i så stor grad likevel måtte leve med konsekvensene av dødsfallet til de tre unge guttene han ikke en gang kjente.

Jeg burde sagt noe mer om fortellerkunsten Flatland mestrer til tusen, altså. Sagt noe om hvor bra hun skriver, flyten i språket, det at både bokmål og nynorsk håndteres på samme nennsomme, nære, naturlige måte. Men jeg vil heller at dere bare leser det selv. Helst hele boka – eller begge bøkene – så klart, men i alle fall dette utdraget:

Det bor rundt tusen mennesker i bygda, minst tusen har tenkt på meg og oss de siste månedene. Synd at det ikke hjelper noen verdens ting, tenker jeg. Synd at besøkene med gaver, mat, stryk og klem ikke gir mamma mer energi, mer vilje, mindre anger. Synd at pappa ikke får lyst til å reise seg fra stolen på verandaen, at han ikke har lyst til å smile litt, myse mot sola utover jordene og oppover fjellene, kjenne lysten til å ta i det, av at Jon Olav jobber i fjøset – uten lønn, uten spørsmål, uten krav – hele dagene, så oksene glinser av trivsel. Synd at alle tekstmeldinger, telefoner, blomster, tilbud om barnepass, ikke gjør at jeg slipper følelsen av dårlig samvittighet for å gå i trapper, være i fjøset, være på tunet, være et sted der mamma og pappa kan se meg, være i verden, for å være i live.

Gjett om dette ble en ny favoritt igjen, da. Og nå Helga; nå venter jeg bare på tredjeboka di. For jeg vil tilbake. Hjem til universet ditt igjen.

10 Thoughts on “Jeg vil ikke hjem, jeg vil tilbake.

  1. Disse bøkene har jeg hatt på ønskelisten min en god stund, men etter å ha lest denne forstår jeg at jeg må skaffe meg disse snart! “Dytter de oppover på listen” og håper at lommeboken er enig med at disse må kjøpes snart:-)

  2. Spennende! Ta en tur innom bloggen min i morgen, det er noe til deg der :-)

  3. Mamsen on 11/01/2012 at 22:41 said:

    Gleder og gruer meg til å lese denne oka. Den første var så sterk, og når du sier at denne er ennå bedre, så MÅ den bare være bra.

  4. Nydelig omtale, begge bøkene er nå ført opp på leseønskelisten :)

  5. Til det universet skal eg, utan tvil! Takk for tipset :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation