It’s a dirty job, but someone’s gotta do it?

Hvis du ikke har lest noe av den fantastiske, feministiske tegneserien Zelda av Lina Neidestam enda, er det på høy tid. I går delte Madeleine Schultz, ei drivende dyktig dame som bl.a. er organisasjonssekretær for Kvinnefronten og medlem i den nye kvinnegruppa vår i Oslo SV, denne Zelda-stripa:

neidestam

Handlingen i denne stripa er særdeles velkjent, og jeg fikk lyst til å skrive litt om dette med å delta i nettdebatter som feminist. Det er nemlig ikke spesielt stas mesteparten av tiden. Samtidig er det jo helt frivillig, så hvorfor gidder jeg? Well, it’s a dirty job, but someone’s gotta do it. Må vi ikke?

Jeg har fått mye dritt og blitt kalt mye rart etter at jeg har ment ting offentlig som omhandler feminisme, likestilling og kvinnesak. Det har jeg for så vidt gått ut med før. Noen ganger er kritikken så imbesil at den bare blir teit, noen ganger er den så nedlatende at det provoserer, mens andre ganger er den såpass stygg at jeg kjenner den treffer litt for hardt et sted innafor forsvarsskallet.

Det fins (minst) to ulike typer kritikk man får som aktiv, samfunnsdebatterende feminist. Den ene er av det slaget som Zelda får oppleve i stripa over. Det er nettrollene og folkegrumset, de med skrivefeil og aggresjonsproblem, som åpenbart sliter med mye her i livet som får dem til å hevde seg selv ved å angripe kvinner, muslimer, homofile og minoriteter av ulike slag. De kaller deg ting som hore, bitch, drittkjerring og sosialistfitte. De truer med voldtekt, bank og i verste fall drap. De er helt jævlige å forholde seg til og det er dessverre ytterst forståelig at de skremmer mange fra å ytre seg mer. Heldigvis er som regel truslene tomme og dritten noe som rammer bredt. Men det betyr ikke at det ikke går inn på den som får det rett i trynet og det betyr så definitivt ikke at vi skal godta det. Slike folk bør anmeldes. Trusler er ulovlige og de må ikke slippe unna med det. For selv om jeg prøvde å si til meg selv at dette var lite annet enn ondsinnet oppgulp da det rammet meg, ble jeg redd og veldig lei meg. Jeg ba om at kronikken min ble tatt vekk fra nettet, så nettrollene vant. Det er så uendelig lite greit.

Så er det den andre kritikken. Den kommer under fullt navn, og gjerne som motkronikker og motsvar på steder som Twitter. Dette er en helt demokratisk kritikk, og det er helt legitimt at folk er uenige i det du mener. Problemet er måten kritikken av feminister ofte utøves på. Her florerer det av hersketeknikker, latterliggjøring, bagatellisering, nedlatenhet og tåpelige personkarakteristikker. Dette ble særlig tydelig under sommerens debatter om sexisme i rapkulturen (etter Outkast-konserten på Øya som jeg selv var på og ble sykt skuffa over) og de sexistiske utsagnene fra Radioresepsjonen om to kjente ungjenter. Først skal det sies at mange debattanter holdt seg saklig uenige. Det er bra. For vi trenger en feministisk debatt og vi trenger at mange snakker om tematikken. Men dessverre var det også alt for mange som var usaklige – og som regel var dette unge, privilegerte hvite menn med både formell og uformell makt – og ikke minst mengder av sosial status –  som sto for denne type kritikk. De var ironiske og morsomme og syntes nok de selv var ufattelig kule, men latterliggjorde samtidig noe som svært mange kvinner ble opprørt av og engasjerte i. Voksne menn i fremtredende kulturposisjoner fikk seg til å vitse på Facebook om langt yngre kvinner som verken hadde en fancy tittel å vise til eller gjorde annet enn å snakke ut om noe de ikke syns var greit. Komplett håpløse og utdaterte utsagn som “hun har sikkert mensen” eller “hun trenger bare å få seg noe” gikk igjen (det fins masse screenshots av dette), og på Twitter måtte du tåle å få de fleste variasjoner over “du er teit” om du mente noe om disse sakene som feminist. Det er faktisk ikke alltid så greit å være hun som skal si i mot de kule gutta som alle liker. Det var ikke lett på ungdomsskolen, og det er ikke det når du nærmer deg tredve heller.

Det skiller temmelig kraftig i alvorlighetsgrad på disse to måtene å kritisere feminister på. Førstnevnte er direkte kriminell og utålelig, sistnevnte er mest av alt plagsom og irriterende. Men begge deler har den skumle konsekvensen at det fører til at kvinner vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten. Og det gjelder ikke bare i saker som typisk går under feminismefanen, som sexisme eller skjønnhetspress. NRK Debatt har den siste tiden aktivt lett etter kvinner til å delta i sine debattprogram, og de tok selvkritikk for at de i en debatt om Sverigedemokratene og skillet mellom norsk og svensk politikk når det kom til innvandringsspørsmål ikke hadde greid å fremskaffe en eneste kvinne. Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt. Enhver debatt om en slik tematikk lokker frem nettrollene, og kvinner får om mulig enda mer dritt enn mennene hvis de uttaler seg mot disse folkenes forkastelige meninger.

Jeg merker nå at jeg faktisk vegrer meg litt for å offentliggjøre denne bloggposten. Jeg får sikkert noen ubehagelige kommentarer på den. Sikkert noe om at jeg sutrer, at det er typisk feminister å spille offer, eller at jeg overdriver. Sistnevnte er lett å motbevise, det er bare å lese kommentarfeltet under en hvilken som helst sak som handler om feminisme og likestilling. Og at jeg sutrer vil jeg heller ikke være med på, men sinna blir jeg jo. Sikkert litt for ofte og litt for mye, og da blir jeg helt sikkert usaklig selv også. Det skal jeg ta selvkritikk for. Men for å svare på mitt eget spørsmål innledningsvis: Ja, vi må gjøre denne jobben. Vi må si i mot de usaklige på nett og i media. Selv om det koster. Vi ytre oss fordi vi  få bukt med både netthat og hersketeknikker. Et samfunn blir fattig uten at alle stemmer høres og debatter tas. Kan vi ikke møtes på like fot der ute i stedet, og hver og en av oss ta et felles ansvar for å holde argumentasjonen vår slik at alle kan delta? På forhånd takk fra en sliten nettfeminist.

 

2 Thoughts on “It’s a dirty job, but someone’s gotta do it?

  1. Yes, somebody’s gotta do it. Og du er tøff som i det hele tatt gidder å prøve.
    Jeg er en av de som heller bakker ut og lar være å prate så høyt, fordi jeg ikke orker den eventuelle stormen som skulle komme mot meg. Folk er generelt usaklige og slemme i kommentarfeltene – med mindre du bare prater om sminke og slikt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation