Hver morgen har jeg krøpet opp fra dypet

Aller først en oppdatering: Jeg har ligget fullstendig utslått av influensa med kjip hoste og påfølgende halsbetennelse i omtrent to uker nå. DET er kjedelig, det. Når man i tillegg har hatt for mye feber til å greie å lese noe særlig, mest av alt har både sett ut som og følt seg som en zombie OG våren har sprunget ut i full blomst på utsida av vinduene, kan dere tenke dere at desperasjonen har vært nær. Redningen har blitt Twin Peaks-maraton på macen, litervis med te og trøstemeldinger fra Face og overseas.

Uansett – heldigvis klarte jeg innimellom å få lest litt, og FOR ei bok jeg fikk lest! Den er så bra at jeg må skrive om den sånn helt spontant nå med en gang, og så får heller omtalekø være omtalekø. Jeg tror at om jeg i det hele tatt skal få skrevet noe her inne, må jeg gjøre det av lystprinsippet. Til de som syns dette er helt uoverkommelig grusomt (jeg mistenker dette er en marginal gruppe), kan jeg trøste dere med at fellesomtale av Marta Breens Født feminist og Gail Dines’ Pornland er neeeesten helt ferdig, og at et hederlig forsøk på bokessay om vestlandets store sønner Leikvoll og Espedals siste verker også er in the making. Sånn. Da – til anmeldelsen!

hvermorgen_frontJeg vil herved komme med en offentlig beklagelse. Jeg skulle lest denne boken i fjor og jeg skulle nominert den til Bokbloggerprisen. Og den skulle ha vunnet. Dette er den desidert beste boka jeg leste av fjorårets titler, og jeg burde tatt meg sammen og lest den allerede i høst etter at Bokmerker skrev om den. Jeg vet jo at de damene vet hva de snakker om. Vel, slik gikk det ikke. Men nå har jeg lest og nå skal jeg skrive og i alle fall spre ordet om denne kløktige debutromanen fra talentfulle Frøydis Sollid Simonsen.

Før jeg skriver så mye, vil jeg først bare vise dere hva jeg mener når det er ordet “kløktig” jeg bruker for å beskrive Simonsens grep i denne boka. For bare se her – det er til å måpe av beundring av (noe jeg faktisk gjorde flere ganger i løpet av lesinga):

hvermorgen3

Sjelden har jeg lært så mye fakta av å lese en så kort roman. Vage minner fra biologitimene blomstrer opp gjennom lesningen, men det er som metaforer og symbolikk all denne kunnskapen Simonsen tilbyr oss virkelig er mesterlig brukt. Eksempelet over er et av de ypperste. På de stort sett en siders lange kapitlene er det alltid en helt klar forbindelse mellom start og slutt, selv om assosiasjoner og fysiske hendelser har bragt oss langt vekk fra utgangspunktet. Jeg sitter hele tiden og tenker “wow, enn at hun tenkte ut det” eller “oj, enn å se akkurat den sammenhengen”. Jeg blir sykt imponert, rett og slett. Denne dama er dyktig. Hvert kapittel blir som et lite drops, der de ulike smakene trer frem litt etter litt, for å så å smelte sammen til en helhet som overgår delene hver for seg. Æsj, jeg ser at dette blir et litt svevende og lite konkret formulert poeng fra min side. Dere må nok rett og slett bare lese og oppleve effekten selv. Som for eksempel i utdraget under:

hvermorgen1

Men denne boken er kanskje aller mest en kjærlighetsfortelling, rett og slett. Kjærligheten slik den oppleves helt konkret og fysisk av kroppen, men også som poesi og metafysikk. Kjærligheten som en del av naturen og vitenskapen, men likevel noe som går utover det. Eksemplene under viser hvordan følelsene hele tiden knyttes til naturen, til det biologiske, men at de frigjør seg fra det fysiske – blodet bærer med seg bildet av jeg-personens kjære, men blodet bruser ikke på ordentlig. Det kjennes bare slik.

hvermorgen2

hvermorgen4

Alt henger sammen med alt, sier vi ofte. Simonsen viser oss hvor sant det er. Alle er vi en del av naturen, alle består vi av de samme bestanddelene, de samme grunnstoffene. Vi kommer fra samme opprinnelse, vi vil bli til det samme når vi en dag er borte. Skadedyrene i veggen, varmen fra en annen kropp, den fysiske smerten når ting tar slutt. Men at alt henger sammen og kan forklares med fakta, gjør det ikke nødvendigvis noe enklere å forstå verken verden eller hverandre. Det er det budskapet jeg først og fremst sitter igjen med etter å ha lest denne velskrevne romanen.

9 Thoughts on “Hver morgen har jeg krøpet opp fra dypet

  1. Elsker å få boktips hos deg! Man får jo lyst til å løpe ut asap og finne dem, synd at jeg hverken orker eller kan løpe for øyeblikket haha. Hilsen kulemagedronningen!

  2. Bestilt fra biblioteket i dette sekund :) Nå gleder jeg meg!

  3. Ja til mer lystbetont skriving! :)

  4. Denne boka er helt fantastisk. En perle!

  5. Ja, denne boka er bare så utrolig bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation