Høstvind

Lyden av vinden utenfor huset høres så godt der hjemme. Stillheten utenom er total. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen udefinerbar, evig bakgrunnsdur som her i byen.

Vinder røsker av og til tak i hushjørnet der hvor rommet mitt ligger. Lyden er trøstende og foruroligende på samme tid. Når det stormer skikkelig, rister veggene. Rommet dirrer. Det stikker i magen, men sjelen roer seg. Vinden, det store huset. Det har alltid vært her. Blåser bestandig her ute ved kysten. Vinden vekket Besta på det samme rommet som jeg har nå. Vinden suste mamma i søvn etter å ha båret rundt på den kolikkurolige broren min.

Selv sovner jeg best til lyden av regn. Harde dråper mot ruta, taktfast drypping ned på vinduskarmen, sildringen fra takrennene. Jeg sov godt i Bergen. Men vinden er ingen dårlig erstatning. Jeg liker å rømme unna stormen. Være varm i kulden. Beskyttet fra mørket ute. Føle meg trygg under dyna mi. Nå har jeg ikke hatt regn og vind til å bysse meg i søvn på lenge. Stormen flyttet inn i hodet mitt. Og da går det ikke an å rømme.

2 Thoughts on “Høstvind

  1. Kanskje du kan rømme til Stadt? Hører det blåser bra der…

    Jeg sover best med K ved siden av med. Det er noe med de lydene som man blir så alt for vant til. Lyden av et annet menneske som puster tungt og kanskje snorker litt. Og når man får litt varmestråler fra en annen kropp.

    Vind og uvær gjorde meg engstelig og redd da jeg var lita. Det var såpass ille at mamma og pappa tok meg med til psykolog. Det hjalp visst. Jeg husker ikke så mye annet enn at jeg var redd og at jeg fikk lov til å leke med modellkitt (som jeg aldri fikk hjemme, for det ble så mye rot).

    Storm og uvær merkes liksom ikke i like stor grad her i byen. Man kommer mye nærmere uværet (og naturen) når man er på hjemlige trakter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation