Frøken bok(f)link

Jeg har alltid lest. Masse.

Jeg lærte meg å lese som 5-åring ved å lese overskriftene i avisen over skuldra til pappa og gjennom å pugge igjen og igjen alle de merkelige bokstavene og ordene som sto i den aller første leseboka mi.

Da jeg begynte på skolen elsket jeg turene til det vesle skolebiblioteket vårt. Lesingen i norsken var kjedelig, der lærte vi jo bare sånt jeg allerede kunne. Men i biblioteket, der fantes verden. Og som jeg slukte den. Jeg er sikker på at jeg leste meg gjennom halve bokbeholdningen på barneskolen, og jeg kunne ikke få nok. Heldigvis hadde foreldrene mine en masse bøker stående i den svære reolen i finstua hjemme, etter utallige år som bokklubbmedlemmer. Det tok ikke lange tida før jeg snoket rundt blant voksenbøkene deres, og fant nye favoritter. Hamsun leste jeg første gang som 12-åring. Markens Grøde. Fra da av var jeg fan.

Jeg leste alt jeg kom over. Jeg lånte TL-klubb-bøkene om de pene tvillingdektektivene i USA som kusinene mine hadde, jeg leste kulturradikalerne, Pappa Pellegrins datter, kioskromaner og mammas krimbøker. Jeg leste dramatiske ungdomsromaner, novellesamlinger og dikt. Hulebjørnens klan og Tove Nilsen. Jeg kunne sitte på rommet mitt og lese i timesvis.

Og jeg skrev. Skuffene på rommet mitt fløt over av dikt og små historier, og jeg fikk alltid toppkarakter på stiler og norskprøver, diktat og gloseprøver. Skrivegleden var enorm, og jeg hadde fine lærere både på barne- og ungdomsskolen som skrøt av meg og mente jeg hadde talent. Men på videregående skjedde noe som skulle knekke fortellergleden min i mange år fremover. Den ene novellen min fikk en 4-er. Norsklærerinnen sa den var nokså banal. Banal. Så flaut. Jeg – en 16-årig bygdejente som elsket å skrive om kjærligheten, tap, lengsel og de store tingene her i verden – mistet skriveselvtilliten min. Fra da av skrev jeg kun artikler, drøftinger, essays og kronikker. Og fikk toppkarakterer igjen. Eksamensbesvarelsen min i nynorsk i tredjeåret om menneskerettigheter ble endatil publisert i et tidsskrift. Jeg var stolt, men også overbevist om at dette beviste at det var faglitteratur jeg kunne, og ingenting annet.

Men diktene mine gav jeg aldri opp. Jeg bare gjemte dem.

Og så traff jeg en. En som skrev fantastisk, en som kunne dette. Og han sa jeg var flink. Han lot meg hjelpe ham med manus, både egne og andres.

Da turte jeg å begynne å skrive litt igjen. Smått om senn. Sånt som jeg diktet opp. Sånt som jeg husket. Og det ble faktisk bra. Han skrøt av meg. Fine forfattermannen min.

Derfor skal jeg tørre å skrive nå. Og noe kommer til å publiseres her. Så får dere like det eller la være. Det går bra uansett. Jeg fant igjen skrivegleden min. Det betyr mest.

 

Frøken Bokflink på lesesalen. Den gang jeg drev med sånt.

3 Thoughts on “Frøken bok(f)link

  1. Gøy å se at du skriver igjen. At du skriver fra magen – ikke bare hodet. Kjempeflott! :) Klem

  2. Linda Dahl Henriksen on 06/29/2012 at 11:37 said:

    Høres ut som om du hadde samme type barndom som meg! Jeg var også omgitt av bøker og lærte å lese lenge før skolestart. Ifølge mamma, kom jeg samme ettermiddagen som jeg hadde lært å sykle uten støttehjul, med Brødrene Grims samlede eventyr (en bok på vel 500 sider) og proklamerte at NÅ skulle jeg lære å lese! Vi begynte vel med noe mindre ambisiøst, men det tok nok ikke lenge før jeg pløyde igjennom denne eventyrsamlingen og det meste annet som stod i mammas bokhylle.
    Skrivingen derimot er jeg nok ikke så preget av, selv om jeg har da noe liggende og lagrende her og der, men jeg er nok alt for utålmodig…..

    Gleder meg til å følge med på bloggen din!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation