Fredagspoesi #29 – Refuserte brev

Til K, hausten 2011

Kjære deg,

Du skal vere glad du ikkje veit enno. Du skal vere glad for at du framleis berre trur det er alt det rundt, det du ikkje rår over, som øydelegg. At det er oppgåva, einsemda, skota og draumane der du spring og spring før du kvar gong vaknar av kula som treff.

Enno er raserianfalla knapt til stades. Berre gråten kjem, men han er der stadig oftare, stadig hardare. Du kjenner at grepet om kvardagen losnar, at det som er på vei ikkje kan kontrollerast. Det som skulle vere den finaste tida blir skitna til, kvar lukkestund får si motvekt i iskald stille.

Det er no du tek dei fyrste tablettane, no du har dine siste, ekte kjensler.

 

Til K, våren 2012

Kjære deg,

No har du mista deg sjølv. Det har teke over alt no, mest ingen dagar er gode lenger. Alt er liding og mørke, tomheit og nomen stillstand. Puta full av våte, svarte mascaraflekker, hovudet innkransa av verkande kuler. Kjærleiken du kjempa til deg er blitt ein bitter kamp og du orkar ikkje meir no. Han held ut. Du sig inn. Inn i den glefsande kjeften som sit fast inni hovudet ditt og et opp alt som var deg.

Sirener i vårkveldstilla og dei slitne, sterile kontora med maisola utanføre. Men det er ingen som kan hjelpe deg, ingen som tek tak. Berre du og den veksande uroa om at dette aldri kjem til å slutte.

Det kjem til å slutte. Eg lovar deg. Legg vekk den kniven.

 

Til K, sumaren 2013

Kjære deg,

Du er ute no. På eiga hand kan du finne roa, vekse deg sterk igjen. Raseriet stilna, gråten tok over att. Men desse tårane treng å renne. Dei gjer godt. Du veit enno ikkje heilt kven det er meininga at du skal vere etter to år utan deg sjølv. Kvar dag grev du fram ein ny rest. Finn noko nytt.

Den same, gamle elva renn forbi den nye heimen din, men no er det berre du som følgjer ho. Vatnet løyser opp knutane og stoppar tankekverna i nokre takksame minutt. Du gjekk deg så uendeleg vill. Utmatta trør du no inn på stien som tek deg attende.

Ein dag svelgjer du den siste tabletten på brettet og skaffar ikkje fleire.

 

Til K, sumaren 2015

Kjære deg,

Tenk at du fann deg sjølv att.

Framleis skjer det at noko ryk, at det glepp for deg. At trongen kjem til å smelle hovudet med all di kraft inn i noko hardt så verda svartnar. Til det lynar i hjerneskallen og gnistrar bakom augnelokka. Men det skjer sjeldan no. Og det stoggar der. Kjensla av kulen er nok, påminninga om kor nær du kom å øydeleggje livet ditt. Du har alt å leve for. Og du har ein no som er der og treng deg.

Du skal vere glad du ikkje visste.

 

16 Thoughts on “Fredagspoesi #29 – Refuserte brev

  1. Det sterkeste jeg har lest, Karen. Forferdelig vondt og samtidig helt nydelig

  2. kari on 10/10/2015 at 12:52 said:

    Så rørende vakkert Karen. Ærlig og helt uten filter. Husk du er sterkere enn du vet. Gla i deg ?

  3. Medsøster on 10/06/2015 at 11:53 said:

    Kjære Karen,

    hvert ord gir mening. Det var aldri din feil. Frikjenn deg selv og ta imot uten engstelse.

  4. Har lest.

    Hva kan man vel skrive etter å ha lest disse brevene. Jeg bare… bare… Jeg vil bare at du skal vite at jeg leste, og at det gjorde mye med meg.

  5. Mamsen on 10/03/2015 at 15:18 said:

    Sterkt Karen, og så ekte og hudlaust. Stor klem fra mamma <3

  6. Du skriver så fint!

  7. Stor klem til deg vennen. Du har vært vanvittig tøff de siste årene og har lært deg selv å kjenne på måter vi andre ikke kan tenke oss til kan være mulig.

    Og at man ikke får plass i et magasin, får så være. Kjipt, men det er vanskelig å komme seg inn, vil jeg tro. Det er i hvert fall flott å se at du fortsatt skriver! :)

  8. Du <3
    Så utrolig vondt og fint!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation