Enkebesøk

Vi løper mellom gårdene i grenda. Løper mellom enkene, i de slitte små trehusene.

Broren min er alltid først ute. Gliser med det store, sjarmerende overbittet sitt, smiler lyseblått under krøllene. De gamle damehjertene smelter, og dører åpnes på vidt gap, småbrød og kamferdrops plukkes frem fra skap inne på kjøkken som lukter søtt og innestengt.

Vi kravler opp på stålrørskrakker trukket med skai, ved respatexbord pyntet med blondeduker. Lillebror skravler i vei, jeg er mer sjenert. Kikker ned i bordet, svarer når de spør. Det brenner i svarte ovner, det ryker fra kaffekannene som står til varming oppå dem. Vi ungene smiler pent, og løper av gårde til neste hus, neste enke. Det er mange av dem uti her ved havet. Mennene dør først. Kvinnfolka klarer seg.

Når vi har vært borte så lenge at mora og faren vår tar pause i gårdsarbeidet, uten å se snurten av småungene sine, arrangeres leteaksjon. Grå telefoner med runde tallskiver kimer i enkehusene, helt til de rømte rakkerne spores opp. Da er det rett hjem, middagen venter – «ta med et kamferdrops eller to på veien, dere». Broren min spiser dem alle på veien hjem. Han vet jeg kommer til å gi ham noen av mine også. Jeg gjør alltid det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation