Drukne

Det ender med at hun drukner seg. Men det starter ikke der.

Hun vil dra hjem på ferie, virke blid, virke litt bedre. Hun vil si til de andre at hun bare har lyst til å gå seg en tur, lukte på våren, rusle i sola og stillheten, kjenne på roen.

Hun vil gå ned til sjøen, slik hun alltid har gjort. Hun vil ikke legge runden om flytebrygga, stå og vippe ytterst på kanten, bli rolig i sjelen av å se utover det blågrå, småbølgende vannet og la klukkingen av sjøen mot bryggebunnen gjøre henne avslappet og glad. Hun går heller videre, langs berget, over den vesle fjæra og ut på den holmen som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Fastlandet som selv bare er en større holme som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Og det fastlandet, det er en øy det også. Sjøen er overalt.

Hun klatrer over den lille holmeknausen, og befinner seg nå på yttersiden. Mot havet. Horisonten. Det er brådjupt her, og vannet er blåsvart. Her på holmen har hun ikke vært siden hun var jentungen, og hun satt her og spiste kilovis med grønne eplekart hun hadde tatt på slang sammen med lillebroren og nabojenta. Hun fikk så utrolig vondt i magen den gangen. Hun har vondt i magen nå også.

Hun kommer ikke til å skynde seg. Hun vet hun har god tid. De andre vil ikke savne henne på lenge, de sitter på verandaen i den milde vårsola og spiser vafler og drikker kaffe. De snakker om henne. Dette vet hun.

Hun vil ta av seg jakka, uten at hun helt vet hvorfor. Hun skal jo ikke svømme, hun skal synke. Men likevel. Hun bretter den sammen, legger den pent ved siden av seg. Hun vet at drukning er den mest behagelige måten å dø på, men vil hun klare å motstå trangen til å sparke i fra, slite seg oppover mot solskinnet på overflaten, trekke inn livgivende pust?

Hun vet det er lurt å ta med seg en stein, en tung stein. Som tvinger henne ned, som holder henne der. Men hun ser ingen slike steiner. Men hun ser at holmen har flere utspring der nede under havoverflata.

Hun kommer ikke til å gi opp. Ikke nå. Ikke når beslutningen er tatt.

Vannet er kaldt, så iskaldt i den svake påskesola, så kaldt at kroppen stivner, at det blir umulig å svømme uansett, så kaldt at hun slutter å tenke, slipper å tenke, så kaldt at den stive kroppen ikke klarer å fylle lungene og da forsvinner oppdriften, og nå synker hun, synker under, og det blir blått, grønt, svart rundt henne, og hun vet at hun fortsatt kan ombestemme seg, enda en liten stund, men det er så kaldt at tanken forsvinner like fort som den kom og hun synker enda mer, og hun synker, og der er utspringet og hun synker under det og blir sittende fast der og det er så mørkt og så kaldt og nå angrer hun, men nå er det for sent, og nå vet hun at de sitter der alle sammen, oppe i lyset, og spiser vafler og ler og drikker kaffe og tenker på henne og snakker om henne, alle hun er glade i, alle hun elsker, alle de som vil henne godt, og her ligger hun og drukner, og nå klarer hun ikke holde pusten mer og nå må hun trekke inn luft, men i stedet kommer det vann og det er så salt og det er så kaldt og hun prøver å hoste, men det kommer bare mer vann og hun blir livredd og hun spreller, men kroppen sitter fast der under utspringet og nå verker det i lungene av alt saltet og kulden og vannet og nå verker det i hodet og nå svartner det for øynene og nå vet hun at hun dør og det er ikke behagelig, det er ikke behagelig i det hele tatt, det er så vondt og hun angrer sånn, og nå er det for sent.

Og så dør hun.

8 Thoughts on “Drukne

  1. Pingback: My Homepage

  2. I apologise, but, in my opinion, you are not right. I am assured. privatepornvideo.pornlivenews.com

  3. Ufattelig sterkt skrevet! Og ufattelig vakkert oppi det ufattelige vonde – går det an å oppleve det slik? Det gjør jeg iallefall, for du beskriver og skildrer så ekte!
    Stor klem fra Kristin

  4. Ingunn on 07/26/2012 at 10:41 said:

    Veldig sterkt å lese denne teksten. Men jeg tenker det er bra at du legger den ut her, for da er den bare en historie…

  5. Fin blogg, Karen :-) Takk for at du gir meg fine tips og lar meg få titte inn i bøker jeg kanskje ikke ville funnet selv.

    Ha en super sommer!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation