Akkurat som en countrysang

Jeg har nettopp lest ferdig Mamma er en countrysang av debutanten Cathrine Evelid, gitt ut på Aschehoug forlag i høst.

Det var.. en okei bok. Ganske gripende historie, konsist om konflikten mellom gammel og ny tid og fine, realistiske skildringer – iblandet en stor porsjon drømmer, frykt, kjærlighetstrøbbel og fri fantasi. Jeg fant ut at jeg rett og slett liker boka omtrent like godt som en gjennomsnittlig countrysang. Temmelig langt unna en favoritt, men ikke helt krise heller. Noe som glir inn i øret og ut igjen uten den helt store opplevelsen. Kanskje med et irritasjonsmoment eller tre, men også en fin harmoni innimellom.

Historien fortelles gjennom 11 år gamle Stigs blikk. Stig bor sammen med moren & faren i et lite hus i Havnegata i Stavanger, og siden de er en såkalt moderne familie, heter ikke foreldrene mamma og pappa, men Gry og Terje. Gry vokste opp helt ute ved sjøen på ensomme Jæren, i en strengt kristelig og nøysommelig familie. Hun ble gravid med barske Terje, en Nordsjødykker som elsker Johnny Cash og proklamerer “Terje Vigen” i sin helhet hver kveld på Dickens. Bare 16 år gammel ble Gry mor, og den vesle familien flyttet inn til byen og oljeboomen, midt i jappetida.

Gry jobber på Grillen, og Stig er alltid med. En dag kommer en radiomann innom Grillen, og hører Gry synge en av countrysangene hun alltid synger. Han vil ha henne til å spille inn en jingle på lokalradioen, og plutselig har Gry en ny drøm. Men Stig er redd for hva det vil føre med seg, og han er også redd for Terje som bare blir rarere og rarere, og som vil dykke dypt ned i norskerenna – dypere enn noen andre før ham.

Mer skal jeg ikke røpe av handling, men det blir mye kulturkollisjoner mellom den vesle byfamilien og Grys mor og søstre ute på Jæren, og hverdagsidyllen i Havnegata slår etterhvert sprekker. Og Stig? Han ser og får med seg det meste, men skjønner mindre. Alt han vil er at ting skal være som de alltid har vært. Men sånn er jo stort sett ikke livet, som kjent…

Jeg skal innrømme noe, først som sist. Jeg slet litt med å få lest ferdig denne boka. Det er ikke akkurat noen pageturner, og handlingen går nokså sakte fremover. Ikke ble jeg spesielt hekta heller. Jeg likte jo historien egentlig, men jeg klarte ikke identifisere meg med noen av karakterene. Det kan jo av og til være riktig så spennende, men i denne boka ble det bare distanserende. Jeg syns vel også persongalleriet fremstår som i overkant karikert, men noe av dette skyldes selvsagt at beskrivelsene skjer gjennom en 11-årings øyne.

Språket er en annen sak. Evelid skal i alle fall ikke beskyldes for et platt, klisjéfylt språk! Stig har en heftig fantasi, og metaforene og skildringene i boka preges sterkt av det. Det er noen smågeniale utsagn her, som virkelig imponerte meg. Kanskje ikke helt troverdig at de er observasjoner gjort av en guttunge, men la gå. Stig er nå en gang bokas fortellerinstans. Til tross for kreativiteten; språket er ikke gjennomgående godt. Det fins for meg flust av irritasjonsmomenter, som f.eks. dette: “Han sier det ikke høyt, men. Fakta: Terje Vigen er faren hans.” Hva i all verden er det for slags grammatikk? Og dessuten blir dette utrykket ‘fakta: blablabla’ brukt litt vel ofte. Jada, det er 11-åringen som snakker/tenker. Men det ble bare irriterende å lese for meg.

Men noen ganger treffer Evelid spot on. Jeg syns Momme, Stigs mormor, kanskje er den av karakterene som trer tydeligst frem. Jeg lurer litt på om du må ha møtt typen for å kjenne det igjen så sterkt, da, men se for deg den gamle damen som har strevd og spinket og spart hele livet, er bitter, utslitt, ensom og enke, men som fortsatt helt klart er matriarken i familien. Hun elsker å dele ut dårlig samvittighet, og mesker seg med å kritisere det moderne og den hensynsløse overfloden i byen. Jeg har møtt litt for mange av disse gamle kjerringene i løpet av mitt liv, de holder fortsatt hus på bygda nemlig. At Stig konsekvent omtaler mormoren sin som en sort enke, sier i grunn det meste.

Om jeg skal komme med en slags konklusjon, vil jeg si at Evelid helt klart har talent. Det er litt av en fantasi på den dama, og neste gang syns jeg hun skal ta dette mer inn i handlingen og skape litt mer driv på den måten. For denne romanen rusler bare av gårde, sær og litt slingrete, på vei mot noe man ganske fort skjønner ikke kommer til å gå særlig bra. Jeg kommer ikke til å lese boka igjen. Ikke vil jeg jublende anbefale den heller. Men Evelid kan godt gjøre flere forsøk.

6 Thoughts on “Akkurat som en countrysang

  1. Så fint at du kom deg gjennom den, det er mer enn hva jeg klarte, selv om jeg ikke ofte gir opp en bok jeg leser. For øvrig er jeg enig med Heidi over her, du er veldig flink til å skrive omtaler av bøkene. Synd denne boken ikke falt i smak hos meg for jeg elsker kåbbåi musikk.
    Ha en fin kveld,Karen:-)

  2. Du er så flink til å skrive omtaler synes jeg. Jeg setter pris på sammenlignelsen av romanen med en countrysang :-D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation