Ei vinternatt

Smerteskrika kan høyrast over heile den vesle grenda. I natt, i den kaldaste timen i det kaldaste døgnet, kjem endeleg odelsguten til verda. Ho ligg der no, sveitt og raud, med ein kropp som rivnar i det eit nytt menneske blir til. Dei sit rundt ho alle. Søster hennar, jordmora og nabokjerringa. Ho kan høyre dei rastlause skritta frå mannen hennar nede på kjøkenet. Han er redd. Det er ho og. Men med eitt er det som om alt losnar i henne og ein skingrande spedbornsgråt fyller plutseleg det vesle rommet. Ho får guten sin på bringa, og i det raude ljoset frå den brennande omnen i kråa møter ho blikket hans for fyrste gong.

– – –

Det kvin kring husnovane. Han kan kjenne kuldegufsa frå nordavinden stikke kvasst mot andletet. Det er is på innsida av glaset, og eit rimlag er i ferd med å legge seg oppå ei altfor tynn dyne. Omnen står der i hjørnet, kald og svart. Dei må spare på veden i vinter, han har ikkje lov til å tenne opp i han. Han krullar seg saman der under dyna og ullteppet, prøver å gjere seg så liten som mogleg, spare på den vesle varmen som er att i kroppen. Berre nokre få timar att no, så kan han stå opp, springe ned på kjøkenet og få fyr i omnen der, sette over kaffen. Bli varm. Han gler seg. Augelokka sig ned, og han somnar.

– – –

Det er kona som vekkjer han. Ho kikar ned i det vaknande andletet hans, og gret stilt. Han veit med ein gong kva som har hendt. Dei er borte no. Berre han er att. Han kryp inntil den mjuke kroppen hennar og finn trøyst i varmen ho gir han. Ho stryk han sakte over håret, kviskrar gode ord i øyret hans. Ute er det mørk morgon som eigentleg er sein natt. Han veit at kulda ventar på han der ute, at dyra ventar. Men nett no er det deira stund. Og senga vætast av tårane frå dei båe.

– – –

Han kan kjenne pusten rive i bringa. Kvart drag er ei smerte, lungane orkar snart ikkje meir. Eit hardt liv har gjort sitt, kroppen er blitt gamal, oppbrukt. Han ligg her i senga, kikar bort på den gamle vedomnen i hjørnet. Det er lenge sida elden har brunne og varma der no. Den elektriske panelomnen gjer same nytta for varmens skuld. Men lydene, lukta, ljoset – det er vekke. Eld vert tent, og eld sloknar. Mørket utom glaset blir tettare. Det er vinternatt og no slepp ikkje kulda taket meir.

– – –

(Soundtrack: First Aid Kit – Wills of the river)

Jeg gjesteblogger hos Villkatta!

Flotte, flinke Villkatta, med gode meninger, vakre dikt & tekster og herlig stemningsfulle bilder kom med en ordentlig koselig forespørsel til meg her for noen dager siden. Hun lurte nemlig på om jeg ville gjesteblogge hos henne. Det sa jeg selvsagt ja til, smigret og glad som jeg ble.

Og resultatet? Det ble slik!

Dessuten – hvis dere syns det er litt hyggelig å lese bloggen min sånn av og til, så kommer dere til å storkose dere med Villkatta sin. Jeg lover. Så inn & les!

Bessfartankar

Eit par mørkeblå gummistøvlar står att etter deg

og ein sleten blågrå kjeledress

Ein kaffikopp på ein arbeidsbenk,

kvit med skår i kanten

 

Eg hugsar smilet ditt, og den blanke, gråe issa

Tobakkspungen din mellom nevane

Staven din som støtta deg

når føtene ikkje ville

 

Hesjestenger, trillebår, vedøks og slåmaskin

Dei gamle båtmotorane dine

Du kløyvde ved og klypte gras

og fiska så lengje du kunne

 

Du sto ved steingarden og skua utover vågen

sjølv etter at båten kom på land

No veks graset opp over alt

og ved låvkloppa sit det ingen

Av snegleslim gror det ingenting

Det regnet igjen, og brunsneglene lå og spiste hverandre levende på asfalten. Hvitt slim rant fra sneglelikene, og blandet seg med sølevannet.

– Hvordan har du det?

– Herregud, for et tåpelig spørsmål. Hva tror du, da? Helt jævlig. Tror du jeg plutselig har det bra, sånn helt uten videre? Du er så sykt naiv. Jeg skjønner ikke at du gidder en gang.

– Jeg prøver i hvert fall.

– Prøv et annet sted. Alle de andre har gitt meg opp. Gjør det du også. Det er enklere for oss begge.

Hun hørte skrittene forsvinne, skosåler som moste sølevann og snegleslim. De forsto jo ikke. Ikke noen av dem. Det var så ufattelig enkelt, likevel skjønte de ikke. Skjønte ikke at alt var et skuespill. Bedre? Herregud. Så lettlurte. Til og med psykologen, og han skulle liksom vite slikt. Man ble ikke bedre av dette. Man tok ikke på bandasje, og lot såret gro. Såret væsket og verket, lukket seg litt, for så å revne opp igjen. Kanskje skar hun det opp hvis ikke. Hele veien; en total selvutslettelse, et sakte selvmord. Bedre? Virkelig? Det var så absurd at hun kunne ledd, om hun husket hvordan man gjorde det.

Hvorfor var det absolutt ingen som klarte å kikke bak masken? Ikke en gang de nærmeste, ikke de hun hadde kjent hele livet. De var som unger foran tryllekunstneren hele gjengen. Så intenst godtroende. Så fulle av barnslig, idiotisk håp. Hun hadde kikket oppi hatten. Den var tom. Det var bare tomhet. Kunne de virkelig ikke se det? Se meningsløsheten, at alt – uansett – bare kom til å gå til helvete? Alle er alene. Alle må klare seg selv. Det fins ingen mening. Alle er ensomme og alle skal dø. Noen var bare så ufattelig uheldige at de skjønte det for tidlig.

Men hva med kjærligheten, hadde de spurt henne. Vet du ikke hvor mange som er glade i deg? Vel. Hvor var de nå da? Hvor var de alle sammen når hun ikke gjorde sitt ytterste for å holde dem der? Borte. Hele gjengen. Ga noen lyd fra seg? Nei. Klarte de si annet enn tomme klisjeer? Nei. De hadde nok med sitt. Alle har alltid det. Nok med sitt. Empati er et annet ord for svakhet, for utnyttelse. Hun hadde mistet dem alle, da hun selv ikke lenger klarte å gi. Hva sier det om vennskap, om familie, om kjærlighet? Bare tomme løfter og skuffelser alt sammen. Hva godt gjorde kjærligheten når den man var aller mest glad i var den man uansett bare ville svikte, miste, bli frastjålet. Det var uunngåelig, og den smerten var så total, og så unødvendig, at det beste var å stenge ned systemet og sette seg selv i en nummen hvilemodus. Stikke av før det var for sent.

Tenk at de trodde hun var bedre. Herregud. Hun tråkket ihjel sneglene i det hun sakte ruslet tilbake til leiligheten. Der ventet pillene. Og det var mange av dem. Mer enn nok, tenkte hun, og smilte for første gang på så altfor, altfor lenge.

Høstvind

Lyden av vinden utenfor huset høres så godt der hjemme. Stillheten utenom er total. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen udefinerbar, evig bakgrunnsdur som her i byen.

Vinder røsker av og til tak i hushjørnet der hvor rommet mitt ligger. Lyden er trøstende og foruroligende på samme tid. Når det stormer skikkelig, rister veggene. Rommet dirrer. Det stikker i magen, men sjelen roer seg. Vinden, det store huset. Det har alltid vært her. Blåser bestandig her ute ved kysten. Vinden vekket Besta på det samme rommet som jeg har nå. Vinden suste mamma i søvn etter å ha båret rundt på den kolikkurolige broren min.

Selv sovner jeg best til lyden av regn. Harde dråper mot ruta, taktfast drypping ned på vinduskarmen, sildringen fra takrennene. Jeg sov godt i Bergen. Men vinden er ingen dårlig erstatning. Jeg liker å rømme unna stormen. Være varm i kulden. Beskyttet fra mørket ute. Føle meg trygg under dyna mi. Nå har jeg ikke hatt regn og vind til å bysse meg i søvn på lenge. Stormen flyttet inn i hodet mitt. Og da går det ikke an å rømme.

Tirsdagstanker

Det er tirsdagskveld, sinnasnekkeren er sett og teen er fylt på kanna. Kattungen springer spinnvill rundt på stuegulvet, og samboeren er ute og jogger. Og jeg, jeg skal blogge. Helst om noe interessant. Me får sjå.

Vanligvis er jeg jo med på Beathes “Boken på vent” på tirsdager, men akkurat i dag har jeg i grunn så mange bøker på vent og så mange til lesing at jeg heller sparer det til neste uke. Ja, og så ble det litt skiplinger i prioriteringslista i går, da. Jeg var nemlig innom herlige Tronsmo, og plukket med meg en bok jeg faktisk har lest om på mange av bloggene deres som jeg følger. Det er Caitlin Morans Kunsten å være kvinne. Og virkelig; tusen takk for det tipset! Jeg har ikke kommet lenger enn til andre kapittel enda, men jeg liker det jeg har lest til nå. Ekte, vittig & viktig. Kommer selvsagt til å skrive en anmeldelse av den når jeg er ferdig, som seg hør og bør. Frem til da har den fått status som t-banebok.

Lilly liker også Caitlin, tenk. Funker veldig fint som hodestøtte.

 Når lukka er eit katteblikk

Og lukta av ei nyslått eng

Når gleda kjem som småe stikk

Og eg får sove i di seng

Når smerta kjem og bit seg fast

Og tårar trillar stilt og sårt

Når tvilen bit så ondt og kvasst

Og eg har mista tru på vårt

Når smilet ditt kan varme meg

Og lukta av deg gjer meg trygg

Når eg og du er to i lag

Og eg har gløymd at eg er stygg

Når alt som trengs er her og no

Og kjærteikn frå ein kattefot

Når vi er vi og eg har ro

Og endeleg har slege rot

Lukkeliv

Ein får døy og ein lyt leva,

ingen veit kven livet tek.

Ein får plass i inste æva,

ein må ro om båten lek.

 

Nokon veks seg høg og eldast,

nokon svinn før haust og lyn.

Rettvist er det rett nok knappast,

kven som druknar, kven som sym.

 

Kvar si tid og kvar sin lagnad,

gleda lyt ein finne lell.

Smerta kjem, med svik og skilnad,

livet levast, lev det vel.

Vedomnen

Det knitrar lunt i den gamle vedomnen.

Det er mørkt ute, sein høst trur eg. Utom glaset kan eg kan sjå bjørketrea ovanfor huset svinge sakte i nordavinden, svarte greiner mot den djupblå himmelen.

Eg ville vore mørkeredd hadde eg vore ute. Det er eg ikkje. Eg sit på fanget til Besta, på vedkassen der ho støtt satt. Det er varmt, trygt, og eg er så lita at eg ikkje veit noko enda. Eg veit ikkje at Besta er lei seg, at ho eigentleg er det heile tida. Eg veit ikkje at hausten og vintaren er den verste tida for ho, at svartsinnet hennar tek over då. Gjer kvardagen så utruleg mykje tyngre. Ho ser noko av det same alvoret i meg, og eg skulle ynskje ho visste kor mykje eg kom til å fortså. Eller.. Eg er glad ho slapp å vite.

Eg sit i den gode bestemorfamna, kvilar bakhovudet mot kjolebrystet hennar med blomar på, alt er mjukt og varmt og stille, og eg sovnar mest. Eg undrar på om det er til hjelp for henne dette, det at eg sit her hos ho. Kanskje slepp ho å tenkje dei vonde tankane ei lita stund. Ho brukte å vere stille, minns eg. Kan hende sat ho berre der og var. Var trygg bestemor, kjende seg elska og trengt. Eg sat der og berre var sonedottera hennar. Bekymringslaus og mest ny enno. Ho og eg. Den varme vedomnen. Tryggleik og lykke.

Sommerminner

Det er rart med minner, hvordan de vaskes og skylles, og det som blir igjen er små gullkorn, det som var gjemt i all skitten og sanden. Barndommen vår var aldri bare skitt og sand – og om den var det, var det fordi vi lekte i den, ute i Ausa, i Sandvika, badet og gravde tærne ned i salt sandgjørme.

Men gullkornene, er det mange av dem? Jo. Jeg kan hente fram ett nå.

Det er sommerkveld, sola har nesten gått ned og skjules bak haugen over huset, men det er fortsatt ganske varmt. Varmt, men det begynner å bli kjølig i bare shorts og t-skjorte. Jeg og broren min har lekt ute på plena hele dagen, vi fryser litt nå. Så vi løper inn, henter ut pleddet fra stua. Det røde, rutete pleddet, tror jeg det var. Det må ha vært det. Det andre har jeg glemt. Vi tar med oss pleddet og legger oss på den slitte, oransjeblomstrete solsenga der nede på gresset. Mamma og pappa er nok i fjøset.

Stille, side ved side, med ullstoffet tullet rundt oss, ligger jeg og lillebroren min der på solsenga, hører på fuglene, ser opp på den mørknende, blekblå himmelen. Og det er lukta av sommerkveld og barndom, av gress og fjøs, av pleddet og den søtlige, innestengte lukta fra solsenga, som sto sammenslått i kjelleren hele vinteren. Vi sovner, ligger der til mamma og pappa kommer ut og henter oss inn til kveldsmat og kakao. Og natta har ennå ikke blitt skummel, den er lys og fins nesten ikke.

Husker du alle disse somrene våre, broren min? Alle sykkeltriksene. Alle fisketurene. All fjellklatringen, alle fallene, alle timene med lek nede på veien hvor det nesten aldri kjørte biler. Husker du berghyllen bak frukttrærne, der vi gjemte gelépulver i en gammel kaffeboks fra skapet til besta, som proviant når vi lot som vi måtte overleve i naturen? Helt for oss selv. Husker du brønnen? Hvor svart vannet var og hvor mye rumpetroll som fantes der? Og trollet som gjemte seg i dypet? Husker du den gangen jeg falt uti brønnbassenget og nesten druknet? Du reddet livet mitt da. Eller den gangen du nesten tok det? Du dyttet meg ned i grøfteåpningen, der gjørmevannet var brådjupt for en småunge. Også da var jeg nær ved å drukne. Og det var slik man døde her ute før. Man druknet. Men det gjorde ikke vi.