vinne/være

Kjempe, ja. Tro. Være, og være fornøyd.

Og så tenker hun at det ikke er noen vits i. At alle de andre er bedre uansett. 

Men det hjelper å se at andre også er som henne. At de klarer seg. At de er elsket, beundret, sett. Forstått. Særlig det.

Det er så latterlig enkelt som at de hadde rett, lærerne. De bedrevitende foreldrene. Det gjelder å velge seg de riktige forbildene. Det gjelder å finne dem som er som hun selv. Eller helt annerledes, men – som henne et sted innvendig likevel. Som har styrken hun trenger. Som har motet.

Det gjelder å finne det fine.

Leve det vesentlige.

Være her.

 

Vi vinner, sant? Vi gjør det?

Lyslenker

lyslenke

Og hun omgav seg med lys

For å holde mørket borte

Små soler av liv og varme

– – –

Og hun ikledde seg smil

Selv om innsiden blødde

Smil som skjulte, smil som gav

– – –

Og latteren lød ekte

Mens frykten klorte hardt

Lyden trøstet, men hjalp ikke

Fire år i romjul’n

– Besta, sjå!

Dei blå auga skin i det veslejenta held den nye dokka si høgt opp i lufta. Ho er ikkje stor, ho har ikkje ekte hår, men ho er mjuk og fin og har kvit blondekjole på seg. Og finast av alt; ho er frå besta.

– Korleis visste du at eg ynskte meg ei dokke?

Spørjande blikk og raude roser i kinna smeltar bessmorhjarta. Jentungen hadde knapt snakka om anna enn dokker heile hausten, besta visste då vel kva julegaven i år måtte bli. Men den som ikkje kjem seg til byen, må vere nøgd med det som kan tingast på postordre. Dokka er ikkje like stor og glitrande som dokkene i leikebutikken, men jenta bryr seg ikkje det spor om slikt. Ho er ikkje bortskjemd frå før.

– Kan eg få sitte hos deg, besta?

Den julepynta, lubne kroppen kryp roleg opp i fanget på besta si, set seg godt til rette. På sitt eige fang held ho kring dokka. Jentungen blunkar med auga og er trøytt, det har vore ein lang og spanande julekveld. No har ho endeleg fått dokka si.

Vektlaus

Tærne når så vidt det er ned til dei kalde, glatte småsteinane som kviler saman med skjela på botnen.

 Føtene er strukke heilt ut. Som ei ballerina står eg tåspiss i det kjølege sjøvatnet. Den blågrå overflata ligg blank og still rundt meg, det mjuke våte når meg til underleppa. Det kitlar litt.

Kan du minnast den underlege vektlause kjensla ved å vere omgjeve av vatn?

Eg lar føtene mine senka seg, rette seg ut, kjenner hælane finne fast grunn. Hovudet mitt glir under, og no høyrer eg berre havet.

Monster under senga

Eg ligg i senga mi. På ryggen, slik eg alltid gjer; eg må halde auge med døra, sjå meg kring i rommet, vere budd om noko skulle skje, om monsterane under senga kryp fram.

Eg kan hugse at eg alltid bråvakna om natta, livredd, hikstande og sveitt. Og eg ligg der, lys vaken – og veit med heile meg at eg skal døy. Eg er berre jentungen. Verken besta, bestemor eller bestefar er borte enno, dei skal alle leve til eg er mest vaksen, heilt vaksen. Eg veit ikkje det der eg ligg. Veit ingenting om sorga, stilla og saknet. Eg veit berre at eg skal døy. Ikkje no. Ikkje snart. Om lenge, eit heilt liv til. Men eg skal døy. Og det er ingenting eg kan gjere med det.

Eg veit ikkje kvifor ei lita jente tenkjer slike tankar. Kvifor ho vaknar av dei midt på natta, så redd at ho knapt kan puste, med vidopne auge og ei visse så sterk at ho er umogleg å kome seg unna. Ei visse som brenn i ho, får magen til å brette seg saman og tårane til å renne.

For meg var det berre slik. Er det slik. Vissa om døden, om at eg aldri slepp unna. Den tek meg, uansett. Dei fleste lever heile livet utan å uroe seg for døden. Dei bryr seg ikkje, eller vil ikkje bry seg. Ein dag kjem den berre og dei forsvinn stilt som om ingenting har skjedd. Som om livet ikkje var levd. Som om eg aldri var meg. Men eg var her. Høyrer dykk det? Eg var her.

Gjesteblogger hos flotte fjellcoachen i dag!

For andre gang har jeg fått den hyggelige forespørselen om å gjesteblogge hos en av de flotte damene som jeg er så heldig å ha som leser av bloggen min. Det er ordentlig kjekt å bli spurt, altså!

I denne teksten skriver jeg om en av mine kjæreste eiendeler, som er noe så enkelt som ei lita fillerye. Det var Besta som vevde den til meg da jeg ble født, og den har ligget på gulvet foran senga mi hjemme på gården i alle de 28 årene etter det.

Så klikk dere inn hos fjellcoachen og les her, hvis dere vil – og husk å ta en kikk på alt det viktige og fine hun skriver der mens dere er der!

I Golmen & Garté-residensen nytes en stille & rolig lørdag i dag. Litt av en kontrast til sist helg, kan man si! Siden vi selv ser så bustete og ufreshe ut (lørdagsluksus er jo å kunne stå rett opp fra senga, dra på seg joggisene og la håret stå til alle kanter), får heller lille Lilly representere helgefreden i huset:

I dag er det verdensdagen for psykisk helse

 Glassbitene singler idet hun smeller nevene i vindusruten. Tre-fire glasskår setter seg fast i hånden hennes, lager sår som skal bli til små, hvite arr hun skal bære med seg videre i voksenlivet. Raseriet går over i gråt, sinnet blir til smerte, og først nå skjønner hun hva hun egentlig har gjort. Tårene renner om kapp med blodet fra hånden hennes, hun løper inn og opp på rommet sitt. Hun er 11 år og hun er sint. Så sint at foreldrene hennes ikke skjønner hva som skjer med den gode, rolige dattera deres. Hun vet. De så henne aldri. Bare når hun var flink. Ingen kan være flinke hele tiden. Men det har ingen fortalt henne ennå.

 Lærerens spørsmål henger i lufta, men ingen av barneskoleelevene rekker opp hånden for å plukke det ned og gi det et svar. Hun tenker; dette vet jeg. Jeg vet svaret. Men så kommer det igjen. Er jeg sikker? Jeg har sikkert misforstått. Det kan ikke være så enkelt. Innen hun rekker opp hånden har noen andre svart. Feil. Læreren sier svaret. Riktig. Rett igjen. Som alle de andre gangene hun ikke svarte. Hun har alltid riktig svar. Bare sjelden sier hun dem høyt. Nå sier hun mye høyt. Men det er sjelden riktig.

 Vindusrutene. Klokka på kjøkkenveggen. Klær, leker, mobiler og kladdebøker. Mye er blitt knust, revet i stykker og ødelagt i raserianfallene hennes. Hun mister kontrollen, forsvinner inn i sinnet sitt, vil bare slå, slå hardt, slå så hardt at alt revner og ødelegges og forsvinner. Før ødela hun ting, nå ødelegger hun seg selv. Nå slår hun seg selv, slår og slår, det hardeste hun greier, slår til hodet svimler og verker og hun segner om. Hun vil slå vekk de vonde tankene, hun vil knuse hodet som svikter henne sånn.

 Og rundt henne singler det fortsatt av glassbittanker, klare til å skjære henne helt i stykker.

Se min kjole!

Jeg har drevet og skrytt på meg å sy & fikse på en vintagekjole jeg kjøpte på Grünerløkka for noen uker siden. Og siden ting tar tid; den ble først ferdig i kveld. Heh. Men nå passer den, nå er alle sprukne sømmer reparert og nå er den klar for BOKLANSERING PÅ FREDAG!

Noen av dere kom sågar med skruppelløse trusler dersom kjolen ikke ble behørig fremvist, og siden jeg er tøffere på tastaturet enn in real life, etterkommer jeg selvsagt dette krav..eh..ønsket. Værsågod!

Søttitallskjole fra Velouria Vintage!

Fine, fine plisséstoffet!

Jeg lurer på hvem dama som eide den før meg var, jeg.

Kanskje var hun lærer. Eller skuespiller. Eller kanskje en av søttitallets få kvinnelige akademikere? Var hun mor? Hvor gammel var hun da hun kjøpte kjolen? Hadde hun en mann som sa hun var vakker i den?

Det er det som er så fint med å kjøpe brukt. Alle ting har en historie. Og i fantasien kan jeg dikte denne kjolen sin:

 

Ho snur seg, løftar kjoleskjørtet ut med venstrehanda si, svinger litt på det medan ho kikkar på seg sjølv i spegelen over skuldra. Det mjuke, karamellfarga stoffet fell kring ho, lett som ein sumarvind. Ho kjenner seg fin. Fin, i ny kjole, med det lyse håret laust nedetter ryggen. Ho veit han kjem i kveld.

Varme gater mot berre føter. Skoa dinglar frå handa hennar, håret er like laust, kjolen like fin. Han kom. Han var der. Men no går ho heimover, einsam. Den kvite vinen varmar mildt i magen enno, og ho snusar inn lukta av seinsumarblomar og hovudstad. Denne forunderlege byen, som ingen forlet utan å ha fått merkar av han. Ho trivs her. Og han er her. Berre ikkje nett no.

Kjolen er hengd opp på hengaren sin borte ved det opne glaset. Ein svak bris leikar med stoffet, blafrar såvidt i plisséane. Den kvite gardina skjelv i takt. Så høyrer ho det. Ei plystring. Ho dreg dyna av seg, listar seg bort til glaset, kikar ut. Og der står han. Han smiler breitt mot ho der nede på gata, og ho ler høgt attende. Han er her. Han kom.