Kaffemolle og eg

Eg trudde vi var ulike. Mest heile livet. Så lenge eg kjende deg.

Eg hadde inga interesse av blomar, av fine dukar og å dekkje på med det finaste serviset om ein fekk nokon på besøk. Eg likte ikkje å bake, slik som du. Likte ikkje å vaske og rydde, ha all ting på plass. Du maste, minns eg. Om alt mogleg. Og eg vart trassig, oppesen, sa i mot deg og vart sur. Du sa eg åt for mykje, at eg ikkje måtte bli tjukk. Sjølv åt du brødskivene dine utan smør, men baud oss ungane på mat og godsakar annakvar time. Eg hugsar eg tykte du var falsk. Ikkje gje meg mat då, om eg blir så tjukk, hadde eg lyst til å skrike til deg. Men eg haldt inne. Som eg alltid gjer.

Eg fatta ikkje kvifor du drakk så mykje kaffe. Kaffemolle, kalla eg deg. Du vart jo berre meir stressa og oppkava di meir du drakk. Du trengte ikkje koffein, du som allereie styra rundt, kjefta på bestefar, trippa rundt deg sjølv og maste og snakka i ett.

Eg forsto ikkje kvifor du var så redd for alt.

No drikk eg kaffe kvar dag. Mange koppar. Og eg har blomstrete dukar og blomar i alle vindu. Dei gjer meg glad. Fargane, lukta, det at dei lever. At eg held dei i live.

Alt må stå på plassen sin til einkvar tid. Når nokon kjem på besøk har eg alltid rydda og vaska heile leiligheita. Eg har bakt og stelt i stand mat, mykje mat, altfor mykje mat. Og eg finn fram det finaste serviset eg har og pyntar meg sjølv og alt anna. Og eg sit ikkje i ro eit sekund. Påfyll? Meir å ete? Kan du ikkje berre roe deg ned, seier dei. Sit med oss no. Eg hugsar vi sa det til deg heile tida. Du var alltid på farta, alltid så uroleg. Som eit rådyr, alltid på vakt. No skjønar eg kvifor det var så viktig at alt vart rett og perfekt, kvar gong. Berre slik vart du bra nok. Du trudde ikkje det var nok å berre vere deg.

Eg er og alltid på vakt no. Og eg er stressa og uroleg, og eg kjeftar på dei eg er glade i. Nett som du. Eg er aldri bra nok. Og eg er redd.

Eg ser det no. Eg og du er like. Eg skulle ynskje eg hadde visst det før. No er det for seint.

Men eg sa det til deg, då eg gav deg blomane eg plukka frå hagen utom stueglaset ditt. Dei friske markblomane mot den grå, glatte steintavla med namnet ditt på. Eg og du, vi er like, bestemor.

Det var en gang en pike

Det var en gang en pike

Hun var så snill og flink

Hun levde i sitt rike

Av gress og smil og vink

 

Den piken var så stille

Hun sa knapt noen ting

Det var ikke så ille

Sa de som sto omkring

 

Men inni seg var piken

Blitt full av storm og skrik

Hun skjulte det, den sniken

I sinnets krok og krik

 

Men så en dag kom dråpen

Som gjorde hodet fullt

Og tungen ble et våpen

Og hjertet fylt av sult

 

Den vesle piken raste

Hun knuste på sin vei

Enhver som sto og maste

Og alle hun var lei

 

Men smerten kom omsider

Og jaget sinnet vekk

Hun så med ett; – De lider!

Og hjertet det slo sprekk

 

Hun gråt og gråt så stille

Hun hadde mistet alt

De få som fortsatt ville

Dro bort den gang det smalt

 

Nå var hun helt alene

Den piken som var flink

Og piken, hun, den ene

Ble borte med et blink

 

(Sånn litt fritt etter inspirasjon fra André Bjerke.)

Drukne

Det ender med at hun drukner seg. Men det starter ikke der.

Hun vil dra hjem på ferie, virke blid, virke litt bedre. Hun vil si til de andre at hun bare har lyst til å gå seg en tur, lukte på våren, rusle i sola og stillheten, kjenne på roen.

Hun vil gå ned til sjøen, slik hun alltid har gjort. Hun vil ikke legge runden om flytebrygga, stå og vippe ytterst på kanten, bli rolig i sjelen av å se utover det blågrå, småbølgende vannet og la klukkingen av sjøen mot bryggebunnen gjøre henne avslappet og glad. Hun går heller videre, langs berget, over den vesle fjæra og ut på den holmen som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Fastlandet som selv bare er en større holme som så vidt henger sammen med fastlandet når floa trekker seg tilbake. Og det fastlandet, det er en øy det også. Sjøen er overalt.

Hun klatrer over den lille holmeknausen, og befinner seg nå på yttersiden. Mot havet. Horisonten. Det er brådjupt her, og vannet er blåsvart. Her på holmen har hun ikke vært siden hun var jentungen, og hun satt her og spiste kilovis med grønne eplekart hun hadde tatt på slang sammen med lillebroren og nabojenta. Hun fikk så utrolig vondt i magen den gangen. Hun har vondt i magen nå også.

Hun kommer ikke til å skynde seg. Hun vet hun har god tid. De andre vil ikke savne henne på lenge, de sitter på verandaen i den milde vårsola og spiser vafler og drikker kaffe. De snakker om henne. Dette vet hun.

Hun vil ta av seg jakka, uten at hun helt vet hvorfor. Hun skal jo ikke svømme, hun skal synke. Men likevel. Hun bretter den sammen, legger den pent ved siden av seg. Hun vet at drukning er den mest behagelige måten å dø på, men vil hun klare å motstå trangen til å sparke i fra, slite seg oppover mot solskinnet på overflaten, trekke inn livgivende pust?

Hun vet det er lurt å ta med seg en stein, en tung stein. Som tvinger henne ned, som holder henne der. Men hun ser ingen slike steiner. Men hun ser at holmen har flere utspring der nede under havoverflata.

Hun kommer ikke til å gi opp. Ikke nå. Ikke når beslutningen er tatt.

Vannet er kaldt, så iskaldt i den svake påskesola, så kaldt at kroppen stivner, at det blir umulig å svømme uansett, så kaldt at hun slutter å tenke, slipper å tenke, så kaldt at den stive kroppen ikke klarer å fylle lungene og da forsvinner oppdriften, og nå synker hun, synker under, og det blir blått, grønt, svart rundt henne, og hun vet at hun fortsatt kan ombestemme seg, enda en liten stund, men det er så kaldt at tanken forsvinner like fort som den kom og hun synker enda mer, og hun synker, og der er utspringet og hun synker under det og blir sittende fast der og det er så mørkt og så kaldt og nå angrer hun, men nå er det for sent, og nå vet hun at de sitter der alle sammen, oppe i lyset, og spiser vafler og ler og drikker kaffe og tenker på henne og snakker om henne, alle hun er glade i, alle hun elsker, alle de som vil henne godt, og her ligger hun og drukner, og nå klarer hun ikke holde pusten mer og nå må hun trekke inn luft, men i stedet kommer det vann og det er så salt og det er så kaldt og hun prøver å hoste, men det kommer bare mer vann og hun blir livredd og hun spreller, men kroppen sitter fast der under utspringet og nå verker det i lungene av alt saltet og kulden og vannet og nå verker det i hodet og nå svartner det for øynene og nå vet hun at hun dør og det er ikke behagelig, det er ikke behagelig i det hele tatt, det er så vondt og hun angrer sånn, og nå er det for sent.

Og så dør hun.

Fisketur

Vi sitter i båten alle sammen. Det er sensommerkveld, og jeg og broren min burde egentlig ha vært i seng for lengst. Men i disse magiske sommerkveldene vi får være med ut for å fiske, finnes det ingen leggetid.

Himmelen er rosa, og faren min sitter støtt ved påhengsmotoren i den lille blå båten vår. Han har blikket festet på horisonten helt ute i havgapet, og jeg lurer på om vi hadde nådd Amerika om vi bare fortsatte. Han ser så glad ut. Her på sjøen. Motoren bråker, det lukter salt og båtbensin, og mamma har alt kastet ut snøret og begynt å dorge. Jeg og broren min har hver vår spole, vi passer oss for krokene og kikker spent ned i den blanke vannoverflaten for å se etter fisken. Det er djupe snørespor i den hvite plastripa, spor etter slike sensommerkvelder.

Vi fisker til det blir halvmørk natt. Jeg og broren min kiver om å få flest fisk, før vi legger oss oppå de mjuke flytevestene i båtbaugen og sovner til lyden av bølgene som slår mot båten. Måkeskrik. Motordur. Moren og faren min som småprater om fisken og gården.

Når vi legger til kai, klarer lillebror og jeg bare så vidt å tusle hjem, trøtte og urvne. Vi våkner når mamma koker varm kakao, fersk nyfisket makrell og nypoteter til oss midt på natta.

Vi er aldri lykkeligere enn i disse sensommerkveldene.

Om en bestefar

Forfatteren i huset skal, som jeg har skrevet om før, ganske snart gi ut ei bok om bestefaren sin. Dette har ført til at jeg selv har tenkt mye på mine egne bestefedre, og særlig på han jeg aldri møtte. Det var farfaren min, Johannes. Han som lillebroren min er kalt opp etter. Han som bygde gården faren min driver i dag. Bonden og fiskeren. Han som mistet eldstegutten sin og selv døde ung. På sjøen.

Den vesle teksten under handler om ham.

 

Midt ute i tangen, tett på midtfjords, der satt du.

Augene var gråblå som vatnet rundt deg og du smilte.

Du sa eg ikkje skulle vere redd deg.

Eg ville berre sjå sønedottera mi ein gong, den eldste frå min eldste, sa du.

Den som vart den eldste, sa eg.

Du strauk tangen, som om det var mitt eige hår.

Ja. Han som vart den eldste, svara du. Du såg trist ut.

Eg ville trøyste deg, og freista symje ut i fjorden.

Då tagde du. Og med eitt såg eg berre tang.

Eg fann deg aldri att. Men eg hugsar deg.

Midt i tangen, midtfjords, møtte eg deg.

Bestefar min.

 

Enkebesøk

Vi løper mellom gårdene i grenda. Løper mellom enkene, i de slitte små trehusene.

Broren min er alltid først ute. Gliser med det store, sjarmerende overbittet sitt, smiler lyseblått under krøllene. De gamle damehjertene smelter, og dører åpnes på vidt gap, småbrød og kamferdrops plukkes frem fra skap inne på kjøkken som lukter søtt og innestengt.

Vi kravler opp på stålrørskrakker trukket med skai, ved respatexbord pyntet med blondeduker. Lillebror skravler i vei, jeg er mer sjenert. Kikker ned i bordet, svarer når de spør. Det brenner i svarte ovner, det ryker fra kaffekannene som står til varming oppå dem. Vi ungene smiler pent, og løper av gårde til neste hus, neste enke. Det er mange av dem uti her ved havet. Mennene dør først. Kvinnfolka klarer seg.

Når vi har vært borte så lenge at mora og faren vår tar pause i gårdsarbeidet, uten å se snurten av småungene sine, arrangeres leteaksjon. Grå telefoner med runde tallskiver kimer i enkehusene, helt til de rømte rakkerne spores opp. Da er det rett hjem, middagen venter – «ta med et kamferdrops eller to på veien, dere». Broren min spiser dem alle på veien hjem. Han vet jeg kommer til å gi ham noen av mine også. Jeg gjør alltid det.

Sankthansbål

Det smeller i Sankthansbålet. Sjøen er sjeldent stille denne kvelden, og regndråpene lager små sirkler i det blygrå vannteppet.

Vi har på oss regnklær alle tre; jeg, bror min og moren min. Hun er yngre enn det jeg er nå, men allerede tobarnsmor og gardkjerring. Vi ungene kan være en 4-5 år gamle. Broren min sitter på fanget hennes, jeg rett ved. Presser meg inntil det glatte, regntette stoffet.

Vi sitter på svabergene og kikker på bålet. Det er svært, og stablet opp rett ved Krabbtjønna. Du er ikke ekte golming før du detter uti der. Jeg var vant til å springe rundt på berga ved sjøen, var stø på foten og hadde derfor ikke sklidd nedi en eneste gang. Så jeg hadde heller latt som en dag vi var der og bada, kanskje det var samme sommeren. Nå var jeg ekte, jeg også. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg fortalte det til faren min og Besta. Men inni meg visste jeg jo at jeg hadde juksa.

Kanskje tenker jeg på dette der jeg sitter og ser inn i flammene. Kanskje tenker jeg på om jeg tør å hoppe fra like høyt oppe på stigen som broren min i siloen i morra. Eller jeg tenker på kattungene der hjemme, som vi har opptil flere kull av hver sommer. De er de nydeligste skapningene jeg vet om. Mjuke og varme. Jeg kunne sitte og stirre på dem i timesvis der de lå og diet i pappeska med et gammelt håndkle oppi, i den brede åpninga mellom stua og kjøkkenet. Jeg strøk dem forsiktig over de pittesmå potene og de melkefylte magene deres. Faren min pleide å ta dem med seg etter ei ukes tid, og slå dem ihjel med baksida av øksa inne i vedskottet. Som regel fikk jeg spart en eller to. Kanskje er det dette jeg sitter og gruer meg til, kanskje sier jeg til moren min at vi må passe på å beholde noen av kattungene. Det er helt sikkert noen som vil ha dem. Helt sikkert.

Jeg og broren min får hver vår svartbrente pølse, med saft i pappkopper til. Vi tygger dem storfornøyd i oss, mens vi snuser inn lukta av bål og fjære. Kjenner på spenninga over å være her med alle de andre i grenda, såpass lenge etter leggetid. Og det er akkurat dette øyeblikket den utsendte journalisten fra lokalavisa fanger. Det kommer på trykk i svart/hvitt uka etter. Broren min som ser nysgjerrig og småskeptisk på bålet, på mor mi sitt fang, med ei halvspist pølse i den lubne neven sin. Moren min som lener seg fram mot øret hans og forklarer at bålet ikke kommer til å brenne høyere, at det er helt trygt å sitte her hvor vi sitter. De er så nære på det bildet. Mor og sønn.

Jeg drikker saft, og pappkoppen skjuler ansiktet mitt.