Politikk i sommerkjole

Det er av og til slik at man tar ting for gitt her i vår vestlige verden. Som at en minister i et av Europas største og mest moderne land respekteres og lyttes til, for eksempel. Selv om ministeren tilfeldigvis er kvinne. Og selv om hun på en varm sommerdag skulle driste seg til å ta på seg en kjole.

Men som Aftenposten viser i dag; det kan man ikke.

For denne dama – i denne kjolen – ble tydeligvis for mye av det gode til å klare å styre seg for mennene i den franske nasjonalforsamlingen.

Den franske boligministeren Cécile Duflot.
(Foto: (AP Photo / National Assembly TV) TV OUT)

Boligminister Duflot skulle presentere sitt urbaniseringsprosjekt – en omfattende plan for utbygging av svært etterspurte boliger rundt en hovedstad med skyhøye leiepriser og ugjestmildt boligmarked, i følge Aftenposten. En utrolig viktig sak med store konsekvenser, altså. Men akkurat dette var ikke mange av mennene i salen så interesserte i. Nei, det var visst langt mer fascinerende at den 37 år gamle kvinnen foran dem hadde på seg en blomstrete sommerkjole. Ja, riktignok var den både knelang, lite utringet og i det hele tatt nokså tekkelig, men tross alt. Det var en kjole. Mennene begynte dermed å komme med tilrop, applaus, plystring og jubel da ministeren var på vei opp til talerstolen. I nasjonalforsamlingen, altså.Jeg ble litt lamslått, jeg. Er dette mulig? Fortsatt, liksom? Tydeligvis.

Men sånn er det jo ikke Norge, tenker dere sikkert nå. Her har jo Kristin, Erna og Siv vist at det går finfint an å være både sterk og mektig kvinnelig politiker, og at en kjole aldri har hindret noen fra å komme seg opp og frem på karrierestigen. Tja, mon det? La oss se på noen tall.

Bloggerne i MadDam (nærmere bestemt Malin) har i dag lagt ut en post kalt Våre individuelle valg og personlige livsprosjekter som kommer inn på dette poenget. Artikkelen er treffende og god, og anbefales på det varmeste. Her skriver de bl.a. følgende:

Over 70 prosent av lederne i staten er menn, over 80 prosent av rådmennene er det samme, mens mannsandelen blant norske ordførere er noe under 80 prosent. Rundt tre fjerdedeler av lederne i det private næringsliv er menn, over 80 prosent av topplederne. Tre av fire redaktører i norske medier er menn, sju av ti dommere, åtte av ti ledere av private kulturinstitusjoner. (Av Cathrine Holst i ”Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen”)

Med en slik fordeling er det kanskje ikke så rart at kvinner fortsatt marginaliseres og ikke tas på alvor i maktposisjoner i arbeidsliv og politikk. Ikke så rart – men fortsatt helt utrolig lite greit. Og det er temmelig åpenbart at denne fordelingen snart bør utjevnes i dette landet som vi ynder å kalle likestilt.

Så hva trengs? Personlig er jeg temmelig eksakt enig med Malin hos MadDam:

Vi tar ikke våre valg i et vakuum, men styres også av ulike forventinger til kjønn og av det kjønnsrollemønsteret vi er oppfostret med. (…) Ikke alle kvinner vil være karrierekvinner og ha lederstillinger. Vi er forskjellige, og må ha respekt for ulike måter å innrette seg på. Problemet er derfor ikke at noen kvinner vil være mer hjemme (…). På et overordnet nivå er det problematisk fordi det fører til at systematiske makt- og lønnsskjevheter mellom kjønnene reproduseres fra generasjon til generasjon. Med så seiglivede kjønnsroller og urettferdige lønnsstrukturer, er det også misvisende å snakke om ”frihet til å ta individuelle valg”. For meg er ”frihet til” en illusjon, inntil vi har fått mer ”frihet fra”. Frihet fra kjønnsroller som definerer oss og urettferdige lønnsforskjeller som legger føringer for hvordan man skal få kabalen hjemme til å gå opp. Derfor trenger vi fremdeles likestillingspolitikk som kan stimulere til mer likestilling i familie- og arbeidsliv. Vi trenger også et arbeidsliv som er bedre tilpasset familielivet. Og vi må ha likelønn.

Bare med reelt like vilkår for å kunne prioritere både familieliv og karriere for både menn og kvinner, kan man få flere kvinner inn i maktposisjoner. Bare slik kan den inngrodde mannssjåvinismen som fortsatt henger igjen i noen (heldigvis færre og færre) mannsdominerte miljø bekjempes. Bare slik kan vi sikre gjensidig respekt mellom individer, uavhengig av kjønn. Og bare slik kan vi sørge for at en blomstrete kjole aldri vil bli viktigere enn god politikk.

Ett år

Ett år er gått nå.

Du var den som smilte bredest av oss alle. Lo høyest. Gav bort de største bamseklemmene til alle rundt deg. Du var den som briljerte på talerstolen. Som knuste oss andre i effektivitet og arbeidskapasitet. At du kom til å bli noe veldig stort og veldig viktig, visste vi alle.

Men slik gikk det ikke.

En eneste mann tok deg vekk fra oss.

Vi var mange som var redde og bekymret for deg den dagen for ett år siden. Vi klikket oss inn på FB-profilen din, ventet på twitter-meldinger eller den enorme lettelsen fra en venn som visste. Visste du var trygg. Den kom aldri.

Da dagene gikk, svant håpet. Og vi skjønte.

Men selv ikke da fjeset ditt var på fremsiden av avisene som en av de mange omkomne, skjønte jeg helt. Det var liksom ikke ekte. Det var for nært, for uvirkelig.

Det var først den dagen, da den redselsfulle rettssaken hadde begynt og jeg leste navnet ditt i tiltalen, at sjokket kom. Vissheten. Der sto det svart på hvitt. Skutt og drept.

Han skjøt deg. Drepte deg.

Og først da kjente jeg behovet for å besøke graven din. Det gjorde godt. Du fikk en rød rose av meg. Den sto der, frisk og levende, sammen med så utrolig mange andre blomster, lys, hjerter, bilder og hilsener. Så mange besøker deg. Hele tiden. Du er savnet, skjønner du.

Ett år er gått.

Men vi glemmer deg aldri noensinne, Håvard.

Bryllupsfeber

Jeg lovte vel bilder fra feriens store bryllup, gjorde jeg ikke? Når bestekameraten, som jeg har gått i klasse med fra barnehagen til og med videregående (Tustna og Kristiansund), studert i samme by som (Bergen), og nå bor og jobber i samme by som (Oslo), skulle gifte seg med den flotteste dama han kunne fått, var det klart det var både tårevått og stas! Jeg og Øyvind har liksom alltid holdt sammen, og jeg ser på ham mer som en ekstra bror enn en kompis egentlig.

Og gjett om de var fine da. Øyvind som stram brudgom, og Mona som en helt utrolig nydelig brud. Ble litt giftesyk sjøl, det innrømmes glatt.. Og talen Øyvind holdt til den nye kona si var så romantisk & rørende at det fantes knapt et tørt øye i hele middagssalen. I klassisk stil bøyde han seg over bordet til meg etterpå, blunket og sa: “Dette trodde du vel ikke om meg, Karen?” Men vet du? Det gjorde jeg. Mona og Øyvind er et av disse parene som har gått gjennom mye av både godt og vondt, og holdt sammen likevel. Slike par tror jeg på. Jeg er en del av et slikt par selv. Man blir faktisk sterkere av litt motgang. Da vet man at man holder ut det som skal komme senere i livet også.

Her er det herlige brudeparet selv – og noen andre fininger:

Brudeparet gir hverandre sitt ‘ja’ og utveksler ringer.

Fine kusine Kari, Rune og fine kusine Mali, samboer med mannen i midten.

Samboeren min er alltid beredt – også i potensielt langvarige kirkebryllup.

Verdens beste lillebror Johannes er like smørblid som brudgommen!

De nydelige nygifte!

Forfatterfruen selv i vinden utafor kirka, komplett med bryllupsblomst og kort til brudeparet. (Foto: Anna Golmen Lid.)

Herr og fru Hagen kysser foran bryllupsbilen og alle oss som om få sekunder skulle hive ris og hjerter på dem.

Brudgommen holder tale. Bruden smiler og gråter litt om hverandre. Og jammen tørker jeg ikke noen tårer selv også.

Frøknene Anna, Hanne og meg sjøl, i bryllupets minst seriøse fotopose. (Foto: Mats Tetlie.)

Oppi all denne bryllupsidyllen må jeg være litt politisk midt i det personlige også. For som man lærte av feministene på 70-tallet; det personlige er gjerne det. Politisk, altså.

Aller først bare: Bryllupet var kjempefint. Gry sang “Sommerfuggel i vinterland” som en engel, og vi gråt hele gjengen. Brudeparet var rørt og kjærligheten lyste av dem. Og som henholdsvis kristen og muslim, skal Øyvind og Mona ha både en tradisjonell, norsk vielse i kirka, og en muslimsk bryllupsfeiring i India senere. Det valget både støtter og respekterer jeg fullt ut, og syns det er helt riktig for disse to.

Men selv fikk jeg en bismak i munnen da jeg satt i kirka og hørte presten snakke om ekteskapet mellom mann og kvinne. For meg er et ekteskap noe som inngås mellom to personer, helt uavhengig av kjønn. Jeg syns også det blir helt merkelig å skulle trenge en velsignelse fra Gud for å skulle dele livet sammen, og etter min mening var det alt for mye gudsord og alt for lite om brudeparet selv i vielsen.

Dette henger trolig sammen med at jeg er human-etiker. Og faktisk – og heldigvis – velger stadig flere her til lands en humanistisk vielse. Bare 2 av 5 ekteskap inngås i dag i kirka. I en humanistisk vielse velger paret selv program, tekster og musikk, og det er helt uten religiøst innhold. Talen handler om paret selv, og holdes av en vigsler som på forhånd har intervjuet og møtt paret flere ganger. Ingen drar Gud som tredjepart inn i løftet de to som skal gifte seg gir hverandre. Ingen krever de skal være mann og kvinne. Vielsen er en feiring av paret og kjærligheten. Og akkurat det er hva jeg selv ønsker meg den dagen jeg skal gifte meg. Men det er altså mitt valg.

Uansett – takk for en fantastisk fin dag, kjære Øyvind og Mona. Og til slutt: GRATULERER!

Hvordan ser du ut i badedrakta di?

Natural sex-appealing curves, ja. Det het det før i tiden. Nå heter det bare feit.

Dette bildet, som jeg tjuvlånte fra FB-profilen til ei venninne av meg, sier i grunn det meste om skjønnhetsidealer. De er definert av samfunnet. De endrer seg. Og de skifter fort.

Denne reklamen er sikkert ikke mer enn 60 år gammel. Likevel er den stikk motsatt av hvordan en tilsvarende reklame ville sett ut i dag. Da ville før-dama vært etter-dama, og vice versa. En reklame for å gå opp i vekt er helt absurd i vår tid. Nå handler alt om å være tynn. Det er det som er riktig. Det er det som er sex-appealing.

Så hva med oss som ser mer ut som denne etter-dama? Skal vi håpe det fins en tidsmaskin så vi kan være sexy Marilyn Monroe-style på femtitallet? Eller skal vi faktisk enes om å prøve å omdefinere skjønnhetsidealet igjen?

Det er nesten så jeg tror det første alternativet er mest realistisk av de to, dessverre..