Fugletribunalet – helt fin, helt enkelt

fugletribunalet-front Som den observante – og antakelig også blinde, bortreiste og beduggete – leser har fått med seg, er det en real omtaletørke her på denne såkalte bokbloggen min. Jeg har ikke noen unnskyldning å tilby en gang. Det har bare kjørt seg helt fast, liksom. Jeg er for rastløs til å sette meg ned og skrive, vet ikke hvor jeg skal starte, samt har en fin miks av skyhøye forventningskrav til meg selv som kulminerer i et ønske om perfeksjon noe i nærheten av Bernhard Ellefske dimensjoner. Det sier seg selv at den terskelen der er nokså drøy å driste seg over. Nåja. Jeg bestemte meg for å safe litt, da. Jeg beklager det på forhånd, folkens; dette blir en helt midt på treet anmeldelse. Sorry, Agnes. Kall meg gjerne udugelig pysefeminist som ikke tør å bryne meg på vestlandsgutteklubben grei (les: Espedal, Bergsvåg og Leikvoll), for jeg gjør det selv. Jeg skjemmes litt, egentlig. Men sånn får det bli! Jeg er svak. Jeg beklager. Og du er fortsatt helten min, altså. Selv om jeg ikke ble fullstendig blown away av romanen din.

Sånn omtrent slik som dette går handlingen:

fugletribunalet-bakAllerede der skal jeg innrømme at jeg var skeptisk. VELDIG skeptisk. For dette er da vitterlig et nokså banalt plott, er det ikke? Og litt lite troverdig også, om man skal være helt ærlig? Heldigvis blir ikke historien fullt så forutsigbar som jeg fryktet. Den gamle butikkdama, en trebåt og norrøn mytologi sørger for det. Og slutten overrasket litt. Tror jeg. Eller.. Nja, jo. Stemninga i boka antyder hele veien avslutningen på et vis, men dette ser jeg først i retrospekt. Så det er jo relativt kløktig.

Dessuten liker jeg det nøkterne språket til Ravatn; det er gjenkjennbart og så definitivt hennes som jeg kjenner det fra avissidene. Hun skriver all dialog som sammenhengende tekst også. Det er jeg veldig glad i, har jeg merket meg. Jeg liker helst å skrive slik selv også. Det blir mindre.. liksom-realistisk, på et vis. Som om man godtar premisset om at dette rent faktisk er litteratur, det er ikke en samtale – og så understreker man det. I alle fall: Det funker her også. Noen riktig så fine skildringer av den uunngåelige romansen med Bagge er det også inni her:

fugletribunalet-sitatSærlig formuleringen “for glad til å gråte og for trist til å smile på same tid” er fin, syns jeg. Den treffer. Sånn har jeg ofte hatt det. Hårfint unna klisjéfella selvsagt, men jeg syns Ravatn lander på rette sida. Dessuten er det faktisk dønn vanskelig å skrive om kjærligheten uten å nærme seg klisjeene. Det er nå tross alt det temaet det har blitt skrevet mest om i verdenshistorien. Originalitet blir ikke det enkleste da.

Det er noen fiffige finheter i denne romanen. Den er underholdende, og siden jeg strengt tatt hadde såpass lave forventninger til den, ble jeg faktisk positivt overrasket. Bagge er sær skrue, men for all del interessant. Man lurer virkelig på hva pokker det er han driver med til tider. Leseren blir ofte like satt ut som Allis. Hovedpersonen selv klarer jeg for øvrig ikke på noen som helst slags måte å se for meg som noe annet enn en ren Agnes Ravatn-kopi, noe som ødelegger litt av innlevelsen. Men det får jeg ta på min egen kappe, antakelig. Alt i alt ender jeg liksom opp med å syns at boka er fin. Ikke genial, ikke fantastisk, ikke dårlig. Fin. Helt fin, liksom. Derav tittelen.

Så. Konklusjonen er altså følgende; jeg er langt mer fan av Ravatn som essayist, avisspaltist og samfunnsdebattant enn som romanforfatter. Men på de områdene er jeg til gjengjeld blodfan, særlig etter at hun publiserte denne kronikken om prostitusjon i Dagbladet på lørdag. Det er en vanskelig debatt dette med om prostitusjon for det første er greit eller moralsk problematisk i seg selv, og dernest om hvorvidt sexkjøpsloven er en bra ordning eller ikke. Ravatn gir her det nærmeste jeg personlig har kommet til en fasit på mitt eget ståsted, i alle fall. All mulig ære til henne for det. Kan du ikke heller skrive en bok om dette da, Agnes? Takk!

I dag får Alice Munro Nobels litteraturpris

I dag mottar den kanadiske novelleforfatteren Alice Munro sin høyst fortjente Nobels litteraturpris. Stor stas!

Jeg har nettopp sittet og hørt en times langt innslag på P2s Kulturhuset om fire av novellene hennes, og det anbefales på det aller varmeste. Både stemningsfull opplesning og fine tolkninger og analyser fra svært kvalifiserte lesere. Hør det her så snart det blir lagt ut!

Ellers må jeg med skam melde at jeg aldri helt kom meg med på Bjørg fra mellom linjene sin samlesning som planlagt. Men dere bør med fordel gå inn og besøke bloggen hennes for en finfin anmeldelse av Too much happiness.

Selv skrev jeg om denne samlingen i mai, og som plaster på bloggesåret får jeg heller resirkulere den i anledning dagen:

munro1

For øvrig kan jeg opplyse om at dersom noen av dere skulle ha lyst til å gi meg en julegave, er Alice Munro et særdeles sikkert valg! Bare et lite tips, der altså.

Nyt Nobels dag i dag – hvor fredsprisen også går til den utrolige verdige og viktige mottakeren OPCW.

 

Teşekkür Tyrkia – om å finne tilbake til noe man ikke visste man hadde savnet

Visst var jeg i Alanya i oktober, men da jeg var tilbake nå i november kunne jeg like så godt besøkt en helt annen by. Å være der som turist og å være der som gjest – som venn – i et tyrkisk hjem, var to fullstendig ulike opplevelser. Og takk gudene jeg ikke tror på for det. Denne gangen traff jeg virkeligheten. Og selv om den kan være tøff, er sannheten alltid bedre enn illusjonen. Og helt vanlige hverdags-Tyrkia – det falt jeg så utrolig for.

2013-11-16 16.03.17

Når turistene er dratt, tar lokale fiskere over stranden.

La oss starte med begynnelsen: Første gang jeg besøkte nettopp Alanya og Tyrkia var da jeg var rundt 15. Hele familien Golmen dro på sin aller første felles sydenferie, og møtet var så nytt og rart og fremmed at jeg nesten har glemt alt. Jeg husker Kleopatra-stranda, jeg husker båtturen med klippevandring og stupinga så høyt oppefra at jeg var livredd lenge etterpå. Men ellers? Lite. Jo, te! Te i glass. Chai, som jeg nå har lært at det heter. Vi fikk det i alle butikker vi besøkte. Og jeg husket at alle var så fascinert av det lyse håret mitt. Fremmede menn ropte etter meg på gaten, og servitører tok på det uten å spørre. Det var bare sært. Og så minnes jeg så vidt minaretene; de fjerne bønneropene fra skurrende høytalere over hele byen. Religionen var alltid tilstedeværende.

2013-11-13 15.22.23

En av Alanyas mange moskeer i fjellsiden over byen.

Min neste utenlandstur var semesteret mitt på Bali høsten 2003. Jeg ble godt kjent med det vakre, fattige, eksotiske Indonesia, med den normalt sett så fredelige blandingen av hinduer og muslimer. Men året før vi dro, sprengte islamistiske terrorister et halvt kvartal midt inne i Kuta. Terrormålet var turister, og rundt 200 utlendinger – men også lokale – omkom. Vi fikk med oss årsmarkeringen for hendelsen, og overvar avdukingen av et svært minnemonument midt i det bortsprengte, tomme området inne i det travle, trange sentrum. Det var sterkt. Og jeg innså at man aldri kommer til å være helt trygg noe sted i verden – selv ikke et sted som ser ut som den tradisjonelle visjonen vår av paradiset med sine kritthvite strender og turkise hav. Samtidig visste jeg at vi aldri må skremmes fra å reise ut og oppleve.

I årene som kom, holdt jeg meg mest i Norge og Europa for øvrig. Studiene tok mesteparten av tiden min, sammen med politikk og annet frivillig arbeid. Men så skulle plutselig min daværende kjæreste reise avgårde til Jordan. Han studerte arabisk og Midt-Østen, og var fascinert av hele regionens kultur, religion og ikke minst historie. Nå skulle han jobbe et halvt år på den norske ambassaden i Amman, og selvsagt måtte jeg besøke han. Dette var i 2007; jeg var 23 år gammel og jeg dro helt mutters alene til Jordan. Det gikk fullstendig fint, selvsagt gjorde det det. Men jeg innrømmer at jeg var litt nervøs. Men Magnus ventet på meg da jeg kom ut av flyplassen, vi dro hjem til hans leilighet i et helt vanlig boligstrøk i Amman og jeg gjorde meg klar til to uker som hjemmeværende “kone” i varme, støvete Midt-Østen. For gift måtte vi være utad – noe annet var fullstendig usømmelig. Livet i Amman var rolig, spennende og stort sett uproblematisk; i sentrum var de fleste relativt sekulære, mange hadde studert i Vesten og flere hadde greit med penger. På landsbygda var det annerledes, selvsagt. Mer tradisjonelt, fattigsligere. Men også slående, overveldende vakkert, som i steinbyen Petra og på strendene ved Dødehavet. Det virkelig ekte Midt-Østen følte jeg likevel at jeg først traff da vi dro til Syria i fem dager. Vi bodde i Damaskus, men reiste litt rundt i landet, blant annet til Homs. Vi ble kjent med en ung mann på vår egen alder, som vi drakk te med og dro på tur med. Jeg vet ikke en gang om han lever lenger i dag. Det jeg vet er at den storslagne Umayyade-moskeen er skadet av bomber og at utrolige Krak des Chevaliers er plyndret i den pågående borgerkrigen, krigen som har ødelagt det Syria jeg en gang fikk være så heldig å møte. Men det var ikke noe lett møte; jeg måtte dekke meg til, ble aldri snakket direkte til og opplevde noen ubehagelig opplevelser i de trange gatene i Souk Al Hamidiyeh. Men ingenting overskygget fascinasjonen, og de magiske øyeblikkene hvor vi spiste nydelig libanesisk mat, drakk arabisk kaffe og røykte shisha under stjernehimmelen. Likevel glemte jeg jo etter hvert bort denne kulturen. Midt-Østen ble igjen et sted på nyhetene, et sted med konflikt, streng religion og uroligheter.

Det var med dette bakteppet jeg kom tilbake til Tyrkia og Alanya nå i oktober. Jeg husket bare at ‘su’ betydde vann og at Tyrkia har den ambivalente rollen som skjæringspunktet mellom vesten og østen. Sekulære muslimer som lever rimelig vestlig. Jeg tenkte ikke så mye på det, jeg skulle på strand- og avslapningsferie med foreldrene mine. Komme meg litt etter en tøff tid. Og slik ble det. Sola varmet, stranda gnistret og vannet slo blått innover land med kritthvite skumtopper. Vi spiste ute hver dag, jeg flørtet med de rimelig pågående kelnerne og så ikke så mye annet enn det som lå mellom hotellet og stranda. Rundt meg ble det snakket norsk, svensk, dansk og tysk. Til og med tyrkerne snakket disse språkene. Så skjedde det definerende; jeg traff Muzaffer og jeg ble kjent med han. Han var annerledes. Eldstesønnen av sju søsken, som forsørget foreldrene sine på hjemgården og søsknene sine som studerte. Vi holdt kontakten og han ville jeg skulle komme ned igjen, bo hos han og søstra, bli bedre kjent. Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Smått tåpelig? Åja. Men likevel sa magefølelsen min at dette var riktig på et vis. Så jeg gadd ikke gi fordommene plass, eller alle ideene om hva som er riktig eller ikke å gjøre, og dro.

2013-11-13 08.50.07

Utsikt fra leiligheten til Zaffer og Fatma.

Zaffer var like kjekk som jeg husket ham, men mye lavere. Det gjorde ikke noe. Han hentet meg i lånt bil og tok meg med til mitt midlertidige feriehjem – en stor og moderne treroms i sentrum, 10 minutter unna stranda og havet. Vi gikk ned til kompisens restaurant, der Zaffer hadde levert noe lammekjøtt vi fikk tilberedt og servert til lunsj. Så drakk vi chai – teen vi skulle slurpe i oss så uendelig mange glass av i løpet av denne uka. Fatma, verdens søteste og snilleste lillesøster på 19, kom og møtte oss etter at hun var ferdig på universitetet. Hun snakker ikke engelsk. Jeg snakket ikke tyrkisk. Så det første hun satte i gang med, var å lære meg tyrkisk. Jeg var en villig elev, og da uka var omme hadde vi vårt helt egne språk laget av enkel tyrkisk, enkel engelsk og en hel masse kroppsspråk. Det var så utrolig moro.

På handleturen etter middagen, etter at jeg også hadde fått treffe bror Yunus på 25 som er utdannet historielærer – men uten å få jobb i et land med svært høy arbeidsledighet, hadde jeg allerede lært meg at ‘git’ betyr gå bort og ‘gel’ betyr kom hit. Hun hadde ramset opp navnet på alle de sju søsknene og sagt at jeg var beautiful – ‘güzel’. Det som er sant er at hun er nydelig.

2013-11-13 14.19.13

Chai, chai, chai – aldri nok chai!

Jeg og Fatma tilbrakte mye tid sammen. Zaffer skulle ha fri den uka jeg var der, men fordi noen av de andre kelnerne plutselig dro bort, måtte han jobbe likevel. Heldigvis bare om kveldene, men likevel. Han jobber bare for tips. Bruker han to timer på et bord, og de ikke tipser, har han jobbet to timer gratis. Dårlig med minstelønn i Tyrkia, nemlig. Likevel har han jobbet seg opp fra praktisk talt ingenting, tjener nå ganske greit og har hatt råd til å kjøpe egen leilighet med alt av møbler og fasiliteter. Det er han stolt av – og med rette. Mens jeg var der kjøpte han seg iPhone, som jeg lærte ham å bruke. Han hadde aldri eid en så dyr telefon før.

2013-11-13 14.19.26

“I love technology!”

Slik ble det til at hver dag startet med felles frokost Fatma hadde laget til oss alle tre; omelett, ost, oliven, oppkuttet tomat, avocado og agurk – ‘salatalık’ – fra hjemgården. Ferskt brød, ‘ekmek’, som Fatma hadde syklet ned til brødfabrikken og kjøpt, og så chai, da. Fatmas chai var den beste av alle literne med te jeg drakk mens jeg var der. Det var Fatma som stelte huset, nemlig. Jeg prøvde å få hjelpe henne, men nei – jeg var gjest. Hun skulle gjøre alt, og spratt opp ved hvert minste vink fra storebroren eller en antydning til ønske fra meg. Jeg takket henne sikkert tusen ganger. Hun blåste det vekk.

Vi spiste frokosten vår, så tyrkiske nyheter, snakket tyrkisk og engelsk og lo når Zaffer begynte å synge. Så dro Fatma på skolen, og jeg og Zaffer hadde formiddagen fri sammen. Vi kjørte scooter opp i byfjellene og gjennom travle bygater, traff vennene hans; diskuterte turisme, religion og politikk. Vi spiste lunsj, drakk masse kaffe og chai. Lekte kjærester og betrodde oss til hverandre om forholdene våre som ganske nylig hadde endt på hvert sitt vis. Sola skinte, men stranda fikk stort sett ligge i fred. Det var for kaldt for dem til å bade nå, og jeg ville leve som mine gjestfrie verter. En halv dag ble det uansett – på en strand deilig tom for støyende turister.

2013-11-16 16.00.54

Alanyas nydelige ‘deniz’.

Turistene, ja. Det var jo nettopp det jeg var bare en måned tidligere. Denne gangen var de fremmede for meg, jeg kjente at de irriterte meg. De fleste prøvde ikke å lære seg språket, enda flere av dem hadde leiligheter der de bodde halve året. De holdt seg for seg selv, i en slags kolonier. Som norske turister på chartertur måneden før kunne vi se NRK på TV-en og lese fersktrykket VG på stranda. Solsengutleieren sa “heia Norge” og lurte på hvor i midt-Norge vi var fra. Hvorfor er det greit at norske turister lager seg egne kolonier som overhodet ikke integrerer seg eller deltar i det tyrkiske samfunnet, mens man fordømmer det faktum at innvandrere her til lands foretrekker å bosette seg på østkanten i Oslo hvor de har andre med felles språk, kultur og religion? For en utrolig dobbeltmoralisme. Og jeg kjente jo selv på savnet om å kunne uttrykke meg skikkelig på mitt eget språk. Kjente på ensomheten ved å ikke forstå de rundt meg, prøve hardt å tolke situasjoner uten å vite om jeg klarte det. Jeg skjønner behovet for samhold. Jeg skjemtes litt over mine landsmenn. Jeg sa det høyt. Og jeg spurte Zaffer; blir du aldri lei turistene? Som du må servere og varte opp, som har full kontroll på om du i det hele tatt får lønn eller ikke? – Nei, svarte han. – Eller.. jeg blir jo sliten. Men jeg er glad for at de er her. Men jeg er også glad du ikke er helt som de fleste av dem.

2013-11-13 15.25.03

Scooteren som fikk meg til å føle meg som en 16-åring igjen.

Jeg må fortelle litt om familien Karabulut også. Jeg er så glad for å ha fått lov til å bli kjent med dem. Far ‘baba’ og mor ‘anne’ driver en gård, med to kyr og kilometervis med drivhus fulle av grønnsaker. Jeg fikk bli med ut til dem den siste dagen min i Alanya, til småbyen Gazipaşa. Jeg innrømmer glatt at jeg ble utrolig overrasket når vi kom fram; for dette var noe helt annet enn byen. Huset var av sementblokker, og hadde tre etasjer: I den første var det fjøs for kyrne, i den andre bodde familien, og den tredje etasjen sto fortsatt tom. Zaffer fortalte at de hadde bygd den ekstra etasjen og uteplattingen en god del år tidligere, da de hadde litt bedre råd. Nå som faren var syk – han har epilepsi og har nylig hatt slag som lammet halve kroppen hans, som han nå trener opp igjen – hadde de ikke hatt råd til å fortsette byggingen. Nå skal Zaffer gjøre det for dem. Faren trenger et ordentlig bad, og vinduer og dører som kan lukkes mot vintervinden. Doet i dag er et hull i gulvet med doring man skal stå på. Døra er en gammel gardin. Jeg har ingen bilder herfra, for Zaffer sa han skammet seg over å ikke ha gitt familien sin et bedre sted å bo. Jeg sa han allerede gjorde alt han kunne. Han er tross alt sønn, ikke far. Han takket. Så ned. Var ikke helt overbevist.

Da jeg kom dit, var det første jeg gjorde å fortelle at jeg også var fra gård og at jeg kunne melke. De lo godt. Men jeg sprang ned og hilste på kyrne – Fatma ble så lei seg for at jeg fikk kumøkk på de hvite Conversene mine, “som er ekte og alt”, men jeg sa de hadde hatt møkk på seg før. Foreldrene trodde fortsatt ikke på at jeg var gårdsjente, ingen i rike Norge er vel det. Så jeg viste dem bilder av gården, av dyra. Fra da av tror jeg at jeg var godkjent. Moren var nydelig, alle søsknene ligner sånn på henne. Særlig yngstemann, lillebror Ali. ‘Anne’ serverte en utrolig god vegetargryte av egenproduserte grønnsaker, og jeg spiste godt og skrøt av maten. Først etter at jeg, Zaffer, Yunus og faren hadde spist opp, så jeg at verken Fatma eller moren hadde spist noe som helst. Jeg håper de hadde gjort det på forhånd mens de tilberedte maten, men jeg er slett ikke sikker. Resten av dagen viste Fatma og guttene meg gården, vi spise herlige, svære granatepler rett fra trærne og jeg prøvde å fange de halvville kattungene som holdt til rundt huset. Da vi dro, ble faren med. Han måtte på sykehuset neste dag, Zaffer skulle ta ham med. Vi besøkte også den nest eldste broren og den unge kona hans på veien hjem. Antakelig et ganske typisk ungt par, som bodde i en liten, slitt blokkleilighet i utkanten av byen. Doet der var også bare en doring i gulvet man sto på. Men TV-en var stor, og det var plass til oss alle i stua. Vi drakk tyrkisk kaffe og chai. Pratet og lo. Så på nyheter. Jeg fikk vite at hele familien er sosialister. De likte ikke den nye, religiøse statsministeren. Familien er sekulære, har nok med hverdagsliv og prioriterer sjelden bønn. De tyrkiske ordene sprang frem og tilbake i rommet mellom denne sammensveisede familien. Jeg skjønte nesten ingenting, men det gjorde ikke noe; jeg bare var der. Var en del av deres fellesskap. Levde.

2013-11-13 20.22.55

Søteste Fatma og Ali!

Dere har nok skjønt til nå at denne uka rørte meg dypt. Og jeg skjønte at dette var noe jeg hadde savnet så lenge uten å ha visst om det helt selv; jeg hadde savnet en annen kultur, jeg hadde savnet Midt-Østen, jeg hadde savnet å reise, leve på annet vis, bli kjent med helt vanlige mennesker fra et fremmed land, lære et nytt språk. Jeg hadde savnet familiesamholdet, ansvarsfølelsen, respekten. Jeg fant alt dette i Tyrkia denne gangen. Jeg ble betatt og vil allerede tilbake. Savner alt det tyrkiske. Samtidig ble jeg enda mer takknemlig for at jeg bor i dette trygge landet med en velferdsstat som alltid stiller opp, med sikkerhetsnett og høy standard på alt. Og jeg ble gjenforelsket i Oslo – men det er østkanten, miljøet her på Grünerløkka, mangfoldet og Karpe Diem-Oslo jeg falt for igjen. Jeg er så glad jeg hver dag lever i den såkalte multikulturen. Liker miksen av kultur, språk og religioner. Blir enda mer sikker på mitt ståsted som ateist, men vil at alle skal få tro på akkurat det de vil og få lov til å praktisere sin egen religion. Og kampviljen mot alt som lukter av rasisme, fremmedfrykt og rett ut islamofobi brenner sterkere enn noen gang. For nå er det personlig. Så utrolig personlig.

Reising & re-kalibrering

tyrkia

Tilbake hit = helt OK!

Jaja, så skal jeg ut og reise en tur igjen, da! Tilbake til Tyrkia, faktisk. Denne gangen skal jeg bo hos kjentfolk og lære mer om landet heller enn å leke turist – tror det blir utrolig spennende og gøy! Jeg har tidligere reist rundt i Syria og Jordan, og er veldig fascinert av Tyrkia som et land i brytningen mellom Vesten og Midt-Østen. Håper å få mer innsikt i dette nå!

Dessuten er dette min egen, vesle, personlige protest mot det utrolig negative fokuset mot innvandrere generelt og muslimer spesielt at jeg nå drar for å henge med unge tyrkere og kurdere og leve deres liv ei uke. Jeg mener en alt for stor andel av Norges befolkning nå om dagen viser holdninger som minner mest om islamofobi. Og det gjør meg så uendelig trist og sint at jeg nesten skammer meg over å være norsk. Her sitter vi med all vår rikdom og prioriterer mer penger på å sende ut folk som trenger hjelp heller enn å ta inn flere. Syrias befolkning lider noe helt grusomt, og de fattige nabolandene deres tar byrden vi i rike Vesten ikke gidder. Det er bare ikke greit.

Vel. Jeg drar i morgen tidlig, og bloggen blir atter en gang stile ei stund. Jeg merker også at jeg er litt på vei mot en annen type blogging enn til nå. Jeg ønsker å skrive sjeldnere, men grundigere. Og jeg ønsker å skrive like så mye om samfunnsaktuelle spørsmål som bøker og litteratur – og kanskje nettopp drøfte litteraturens rolle som politisk aktør i samfunnet også. Slike ting. Vi får se. Ambisjonsnivået pleier jo som regel å være høyere enn gjennomføringsevnen, så ta alt dette med en klype salt. Uansett skal jeg gjøre mitt beste! Det er jo strengt tatt alt man kan kreve av både seg selv og andre.

Ja, og så kommer jo metadebattinnlegget om bokbloggingens rolle i litteratur-Norge. Lover. I mens kan dere lese Elisabeth sitt glimrende innlegg om det samme på bloggen “Bokstavelig talt”.

Vi snakkes plutselig!

Heltinnetreff

Hva får du hvis du blander Litteraturhuset, Line, Sofi Oksanen, Torill Moi, Chimamanda Adichie og rødvin? En litterær helaften av dimensjoner, får du. Og det på en helt vanlig torsdag.

2013-10-31 20.19.24

Sofi!

Litteraturhuset arrangerer i disse dager et fem dager langt symposium , hvor de gjennom lesninger, intervjuer og seminarer stiller spørsmål om hvordan verden ser ut i samtidslitteraturen i dag. Arrangementet “Å skrive om makt” med Adichie, Oksanen og Moi som jeg og Line altså deltok på, var en del av dette mangfoldige og internasjonale programmet. Tema for kvelden var følgende:

Chimamanda Ngozi Adichie og Sofi Oksanen er blant de mest markante litterære stemmene i sin generasjon. Tilsynelatende er det få berøringspunkter mellom Adichies bøker om Nigeria og Oksanens om Finland og Estland. Men det er utenpå. De bruker begge den episke romanen til å skildre makt. Makt i familien og makt i samfunnet. De skriver begge om kjønn og om forholdet mellom valgene vi tar, og strukturene som former valgene. Adichie og Oksanen er begge feminister, men først og fremst forfattere og skildrere av sin tid og sin nære historie. De har lenge vært begeistret for hverandres bøker, men møtes for første gang på Litterarturhuset under Symposium 2013. Samtalen ledes av Toril Moi, feministisk teoretiker, professor i litteraturvitenskap og forfatter av blant annet Jeg er en kvinne – det personlige og filosofiske.

Og for en samtale det ble! Jeg og Line og resten av salen lyttet åndeløst, og jeg er temmelig sikker på at det oppsto en slags kollektiv forelskelse i de to fargerike, fantastisk dyktige damene der opp på scenen. Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest noe av Adichie før, men gjett om jeg skal! Det er forfattere som dette jeg skulle ønske ungjenter idoliserte heller enn Miley Cyrus. Virkelig. Kvinner som skriver, som gir pokker i forventninger, men som samtidig tør å være sårbar og innrømme at de elsket klisjeromantikk som tenåringer. Kvinner som vet hvordan det er å være minoritet, både etnisk og faglig. Kvinner som sier: Ja, jeg har makt. Og jeg ønsker meg makt. Men jeg er også avmektig. Derfor trengs fortsatt feminisme.

Heltinner, der altså. Stort.

2013-10-31 21.01.24

Sofi Oksanen, Toril Moi og Chimamanda Adichie

Om forfatterne (fra Litteraturhusets nettsider):

Chimamanda Ngozi Adichie
Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie er verdenskjent for romanene Dyprød hibiskus og En halv gul sol, som nå er filmatisert. Bøkene hennes er oversatt til mer enn tretti språk og har vært nominert til, og mottatt, en rekke priser over hele verden. Adichie har vært tilknyttet flere amerikanske universiteter, seinest Harvard. I 2009 var hun hovedgjest og bidro som programkurator under Litteraturhusets afrikanske uke. Våren 2013 kom hennes tredje roman, Americanah, ut til strålende kritikker, og boka lanseres på norsk denne uken på Litteraturhuset.

Toril Moi
Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA og internasjonalt kjent for sitt vitenskapelige forfatterskap. Hennes anerkjente akademiske bidrag inkluderer bøker som Sexual/Textual Politics. Feminist Literary Theory, Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, Hva er en kvinne? og Ibsens modernisme. Moi holdt foredraget «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter» under Litteraturhusets åpningshelg i 2007 og har siden vært tilbake flere ganger både som foredragsholder og litterær samtalepartner.

Sofi Oksanen
Sofi Oksanen er ett av de nye stjerneskuddene i finsk og europeisk litteratur. Hennes store gjennombrudd kom med Utrenskning i 2008, en bok hun fikk både Nordisk råds litteraturpris og The European Book Prize for. Siden den gang har hennes litterære omdømme bare vokst, og hennes fjerde roman, Da duene forsvant, hadde et førsteopplag så å si uten sidestykke i nordisk litteraturhistorie: 100 000 eksemplarer. Tidligere i år ble Oksanen tildelt Svenska Akademiens nordiske pris for sitt forfatterskap, og Finlands største avis, Helsingin Sanomat, kåret Utrenskning til 2000-tallets beste finske roman. Oksanen har besøkt Litteraturhuset ved flere anledninger tidligere.

10. oktober – en merkedag!

Først av alt: HURRA FOR TILDELINGEN AV NOBELPRISEN I LITTERATUR TIL ALICE MUNRO!

IRELAND BOOKER AWARDS

Flotte forfatterinnen!

Jeg ble kjempefan av Munro da jeg leste Too much happiness her for en stund tilbake, og nå står så definitivt de 13 andre novellesamlingene hennes for tur. Jeg snuser litt på å lese hennes (aller?) siste; Dear Life, først, men vi får se. Sikkert er det i alle fall at jeg blir med på Bjørg fra mellom linjene sin Munro-samlesning! Dagens gladnyhet der, altså. Og godt jobba til Svenska Akademien som ikke akkurat har vært imponerende flinke til å verken hedre kvinner eller nord-amerikanske forfattere før.

Men 10. oktober er også en viktig merkedag årlig; det er Verdensdagen for psykisk helse. Om du ikke har hørt om den før, er verdensdagen følgende:

Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse 10. oktober. Dagen skaper åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse – vi har alle en psykisk helse.

Psykiske helseproblemer er fortsatt et litt tabubelagt område, selv om stadig flere heldigvis er åpne om at de sliter. Flinke bloggere som Skraatak og Liseliten har bidratt mye, og stadig flere av oss innrømmer at livet kan ha gitt oss en smell eller tre. Så bruk dagen til å se litt ekstra etter hos de du har rundt deg; har de det bra sånn egentlig? Og uansett bør du være raus med gode ord og klemmer – det gir alle en bedre psykisk helse helt uavgengig av tilstanden i utgangspunktet.

Nyt denne viktige torsdagen!

Human-Etisk Forbund lager radio!

giplasstiltanken_logo2Jeg jobber (som kjent?) som organisasjonsrådgiver i Human-Etisk Forbund, og de siste månedene har jeg vært med på å lede arbeidet med vår nye kampanje “Gi plass til tanken”. Den tar utgangspunkt i at i en hverdag der alle skriker høyere og høyere for å få din oppmerksomhet, er det ikke alltid så lett å høre sine egne tanker. Vi tror alle har godt av å skru ned tempoet av og til – for tanken vokser der det er plass, og modnes der det er tid.

Derfor har vi blant annet laget radio! Denne kan lyttes til på human.no/radio og lastes ned som podcast gjennom alle kjente distribusjonskanaler, f.eks. iTunes. Der har vi satset på å lage gode samtaler med spennende mennesker rundt temaer som; Hva gir livet mening? Hvor kommer moralen fra? Hva er frihet og rettferdighet, og hva er egentlig humanisme? Dette er spørsmål som skal gi grobunn for refleksjon, som kan berike oss og få oss til å undres over hva det vil si å være menneske.

De som har bidratt så langt er Dag O. Hessen, Grethe Randsborg Jenseg (forfatter av ”Enkenes bok”), Sylo Taraku og Johanne Magnus, alias bloggeren Skraatak. Sistnevnte er nok kjent for de fleste av dere leserne mine, så her deler jeg Johannes fine samtale om det å blogge som hele seg og at det er bra nok å være middels:

Sett gjerne av litt tid til tankene i helga da – og nyt den fine høsten som er på vei!

 

Jeg er i Dagsavisen!

Sykkelveifrustrasjonen nådde uante høyder her i starten av uka, og da jeg ble spurt av Ane fra SV om jeg ville skrive leserbrev var tematikken nokså åpenbar.. I dag er jeg på trykk i Dagsavisen med denne teksten her:

Hverdagsekstremsport

Jeg sykler til og fra jobb hver dag. En 10 minutters tur gjennom en ikke altfor trafikkert del av Oslo, en tur som burde vært forholdsvis udramatisk. Likevel føles hver sykkeltur som et offroad-ritt målt i puls og adrenalinnivå. Nestenulykker skjer hver eneste dag jeg bruker sykkelen i Oslotrafikken.

Men hjertesukk fra syklister skaper sjelden særlig stor sympati blant bilister og gående, har jeg funnet ut. Derimot ser vi gruppene ut til å ha et slags gjensidig hatforhold. Syklister mener gående ikke passer seg og bilister ikke tar hensyn, bilistene mener syklistene bør holde seg på fortauet og gående syns syklistene er livsfarlige der de kommer susende opp på fortauet fra gata. Og alle har egentlig rett. For problemet er for liten plass.

Vi trenger flere sykkelfelt her i byen. Sykkelveiene er for få, og der de faktisk fins slutter de midt i rundkjøringer og kryss som skaper livsfarlige situasjoner for alle som ferdes på veien. De blir dessuten brukt som parkeringsplass, avlossingsplass, påstigning for buss, søppelplass og forbikjøringsfelt. Bråstoppene blir mange, og å rømme opp på fortauet er ofte eneste mulighet for oss på to hjul. Da skjønner jeg at de gående skvetter.

Det borgerlige flertallet med Venstre i spissen har nå i flere år lovt en sykkelsatsing i Oslo. Det har ikke skjedd. Dette syns SV er uholdbart. Derfor vil vi at sykkelen skal regnes med inn i all ny byplanlegging. Vi vil at 8 prosent av oss skal sykle til jobb og skole innen 10 år, og vi vil at staten skal bidra med penger til utbygging av nye, sammenhengende sykkelveier. Dette har den rødgrønne regjeringa allerede satt i gang med, gjennom en sykkelstrategi i Nasjonal Transportplan der 7 milliarder er satt av til sykkelsatsing.

Sykling er sunt og miljøvennlig, og alle i trafikken vinner på at det prioriteres. Ekstremsport kan vi drive med på fritida – på vei til jobb vil jeg sykle trygt.

Nå er den kommet på nett også!