Who wants to be a pornstar?

Nylig deltok jeg på et foredrag jeg hadde gledet meg stort til å gå på, nemlig “Who wants to be a pornstar” arrangert av Kvinnegruppa Ottar og Feministisk Forum. Det var et foredrag med den eminente Gail Dines, feminist, forfatter og mangeårig professor i sosiologi. Denne dama har 25 års fartstid innen forskning på pornoindustri og pornokultur, så man kan trygt si hun vet hva hun snakker om.

Utgangspunktet for foredraget og den påfølgende debatten var følgende:

Et gjennomsnittlig nordisk barn debuterer med pornografi 11 år gammel. Hvilke konsekvenser har det at stadig yngre barn eksponeres for seksualiserte medier, og hvordan former det vårt syn på kvinner, andre mennesker – og oss selv?

2014-06-17 20.31.45-2Foredraget var som forventet knallgodt, engasjerende og opprørende. Dines er en erfaren foredragsholder med sterkt engasjement for saken, og det var inspirerende å høre på henne. Etter innledningen hennes var det debatt, som seg hør og bør. Men til tross for et temmelig massivt flertall kvinner, endte (som vanlig) talelisten opp med å være dominert av menn. Unge menn som skulle forsvare hvorfor porno “ikke er så ille som Dines skal ha det til”, faktisk. Beviset deres? De så på porno selv, og den pornoen de så på var aldeles ikke voldelig og kvinneundertrykkende. Fint, prøvde Dines å svare; vi snakker her uansett ikke om de 10 prosentene porno som er OK, men om de 90 prosentene som ikke er det og som skader kvinner. Men dette sank overhodet ikke inn. 25 års egen forskningserfaring, tonnevis med fakta fra andre forskere over hele verden, tilbakemeldinger fra utallige foredrag – ingen ting dugde som argument mot guttenes “jeg har sett mye porno og det er ikke sånn som du sier”. Vel. Det skal sies at retorikken til Dines er temmelig tøff, så jeg skjønner den kan virke provoserende. For unge menn i dag er dessuten porno noe som bare alltid har vært der. Det er en del av deres identitet som menn, noe de har vokst opp med. Når pornoen angripes, kan det nok føles som et angrep på egen person. Men det er altså bransjen Dines vil til livs, og da helt spesifikt den pornoen som nedverdiger og fysisk ødelegger kvinner. Dessverre viser forskningen at disse to snart er én og samme sak; stadig mer av pornoen som produseres blir stadig tøffere. (Se faktadelen nederst i innlegget.)

Uansett; debatten ble utrolig polarisert og tabloidisert, der guttene var “for” porno og jentene “mot”. Så enkelt er det jo bare ikke, men nyansene forsvant dessverre med det stigende temperamentet. Jeg tok forsåvidt ordet selv også, og sa akkurat dette; hvis vi blir stående mot hverandre slik, vi kvinner og menn, kan vi aldri vinne kampen mot den delen av pornobransjen som faktisk bør avvikles. Den som blir stadig mer brutal og involverer stadig yngre aktører. Der må vi kjempe politisk og organisasjonsmessig, og vi feminister må få med gutta. Og det er som Dines sa; vi feminister er jo menns beste venner! Vi tror ikke menn er voldelige vesen som bare får tenning av å mishandle kvinner og som er kåte hele tiden; vi vet at menn er herlige, komplekse, fullverdige mennesker. At de er gode venner, snille pappaer, kule kompiser og smarte samtalepartnere. Det er pornobransjen som er the bad guy her – ikke feministene. (Og hei; det var faktisk nettopp feminismen som gjorde kvinner seksuelt frigjorte, i stand til å både ønske, kreve og nyte sex. Ingen menn klager vel på akkurat det?)

Så over til boka som gjorde at jeg gledet meg sånn til dette foredraget til å begynne med.

pornlandDines’ Pornland (Beacon Press, 2010) tar for seg hvordan porno, og da særlig den ekstremt voldelige og kvinnefiendtlige “gonzopornoen” (les: hardporno), pårvirker kulturen og samfunnet vårt på stadig flere områder og de uheldige effektene dette har på blant annet likestilling, kroppsbilde og faren for overgrep.

Egentlig har jeg mest lyst til å sitere hele boka for dere, for den er så spekket med knallsterke budskap underbygget av forskning og erfaring at det er umulig å ikke bli berørt og overbevist. Men siden jeg forutsetter at dere jo alle skal lese den selv snart, skal jeg heller si litt om hva hun fokuserer på. Dines starter ut med å definere hva slags porno det er hun konsentrerer sin forskning omkring, nemlig “gonzopornoen”. For de av oss som ikke frekventerer pornosider på nettet sånn på en jevnlig basis, er dette porno som “today (is) one of the biggest moneymakers for the industry – which depicts hard-core, body-punishing sex in which women are demeaned and debased”. Temmelig ille saker, altså – men også den mest utbredte av all pornografien som i dag ligger kun et tastetrykk unna for oss alle på internett.
Boka er delt inn i tematiske kapitler, der det første tar for seg historikken og fremveksten av dagens pornoindustri gjennom utviklingen til porno-/mannebladene Playboy, Penhouse og Hustler. Det er utrolig lærerike greier, og langt mer spennende enn det kan høres ut som. Kapittelet etter omhandler pornoens påvirkning på popkulturen. Her viser Dines på en særdeles overbevisende måte hvor enorm innflytelse denne industrien har på alt som omgir oss daglig av underholdning etter at det f.eks ble mainstream med pornostjerner på TV. Kapittel tre dreier seg om hvordan porno nå er blitt big business. Det er en milliardindustri med enormt stor markedsmakt, og jo mer stuerent det blir, jo mer penger er det å tjene – og jo mer kjøper bakmennene seg inn i andre bransjer. Det er ganske ille, faktisk. Penger gir som kjent innflytelse på de fleste områder.
Fjerdekapittelet beskriver en av de skumleste konsekvensene av pornokulturen; hvordan stadig yngre gutter eksponeres for porno og etterhvert sosialiseres inn i en mannsrolle basert på den i pornofilmene. Og den er som nevnt temmelig lite sympatisk; følelseskalde, kåte, voldelige vesener som bare er interessert i å nedverdige kvinnene de putter tissen sin inn i. Poenget til Dines er at ingen gutter fødes sånn – de blir sånn av å lære det. Og pornobransjen er villige læremestre. De tjener jo store penger på nye pornobrukere. Hva dette vil gjøre med en hel generasjon unge menn, ser de ut til å bekymre seg fint lite om. I kapittel fem følges tematikken videre, og Dines beskriver hvordan porno kan påvirke virkelighetsoppfatningen til brukerne av den. Hun forteller om hvordan frustrerte menn har kommet bort til henne etter foredragene og fortalt om sin pornoavhengighet og at de sliter med å tenne på kjærestene sine fordi de ikke ser ut som og oppfører seg som kvinnene i pornofilmene. Den overdrevne pornokonsumeringen gjorde det etter hvert vanskelig for dem å ha normale kjærlighetsforhold.
I bokas sjette kapittel slår gjenkjennelsesfaktoren for fullt inn for min del; her skriver nemlig Dines om hvordan pornokulturen påvirker oss kvinner og da særlig samfunnets forventninger til kropp og utseende. Som Marta Breen også har skrevet mye om; dette er området hvor kvinnekampen har tapt med aller størst margin. Kroppspresset for dagens (særlig unge) kvinner er helt enormt, og det er nær umulig å stå i mot. Dines viser på en utrolig overbevisende måte hvordan mange av dagens idealer er skapt nettopp av pornobransjen, og hvor skadelig konsekvenser dette får i form av bl.a. spiseforstyrrelser av alle slag.
“… we now have the Stepford Slut: a hypersexualized, young, thin, toned, hairless, and, in many cases, surgically enhanced woman with a come-hither look on her face.”

Sjuende kapittel vies til den innebygde rasismen i pornobransjen. Gamle maktstrukturer basert på raser lever her i beste velgående, og det er naivt å tro at dette ikke påvirker holdningene også til brukerne. Dette er en kritikk av bransjen som ofte overses, og som jeg vil berømme Dines for å trekke frem i lyset. Så er det det siste temakapittelet. Det er også det definitivt verste. For her viser Dines til forskning som forteller om en grufull utvikling; barnepornoen er på fremvekst. Når stadig nye tabuer brytes i pornoindustrien for å skaffe nye kunder, grenser strekkes og bransjen selv sier de må tilby stadig drøyere innhold for å tilfredsstille utålmodige brukere som er “gått lei” den “vanlige” pornoen, er barneporno neste skritt. Og de er på full fart dit. Bransjen har gått til sak for å oppheve aldersgrensen på 18 år for å kunne delta i pornoproduksjon, og de har allerede vunnet kravet om at pornoskuespillerne heller ikke skal se ut som de er under 18. Det betyr at kvinner som ser ut som barn er blitt enormt populære, og såkalt “teen porn” er den raskest voksende pornosjangeren. Legg til at popkulturen seksualiserer stadig yngre gutter og jenter, og du har en utvikling som er helt sykt skremmende: Barn blir sexobjekter.

Så hva kan vi gjøre? Dines foreslår en rekke tiltak i konklusjonskapittelet i boka, og man kan finne enda flere på nettsiden til Stop Porn Culture. Viktigst av alt mener jeg er at vi snakker om disse tingene. At vi begynner å stille spørsmål til denne enorme bransjen som har gjort for sex det MacDonald’s har gjort for mat. Vi må ta kroppen vår, sexen vår og parforholdene våre tilbake fra pornobransjen. Vi må si fra om det som ikke er greit og vi må kreve politisk handling. Og vi må engasjere oss. Og nettopp derfor er jeg så uendelig glad for den fremveksten av unge, dyktige feminister som nå finner sammen i nye og gamle kvinnenettverk. Vi kan få en slutt på dette.

Litt fakta fra Gail Dines organisasjon Stop Porn Culture:
  • There are over 68 million daily searches for pornography in the United States. Thats 25% of all daily searches (IFR, 2006).
  • The sex industry is largest and most profitable industry in the world. (Andersson et al, 2013)
  • In 2010, 13% of global web searches were for sexual content. This does not include P2P downloads and torrents. (Ogas & Gaddam)
  • Pornhub receives over 1.68 million visits per hour. (Pornhub, 2013)
  • Globally, teen is the most searched term. A Google Trends analysis indicates that searches for “Teen Porn” have more than tripled between 2005-2013, and teen porn was the fastest-growing genre over this period. (Dines, 2013)
  • Several recent studies have found that teenagers around the world report using porn to gain information about real life sex (Lauzus et al, 2007) (Wade et al, 2005) (Flood, 2009) ( Giordano & Ross, 2012).
  • 10% of adults admit to having an addiction to online pornography (IFR, 2006).
  • Children as young as 11 years old are regularly accessing hardcore gonzo pornography (IFR, 2006).
  • 88.2% of top rated porn scenes contain aggressive acts.
  • In 70% of occurrences, a man is perpetrator of the aggression; 94% of the time the act is directed towards a woman.
  • Only 9.9% of the top selling scenes analyzed contained behaviors such as kissing, laughing, caressing, or verbal compliments.
  • Approximately 20% of all internet pornography involves children (National Center for Missing and Exploited Children, 2013).

Studies show that after viewing pornography men are more likely to:

  • report decreased empathy for rape victims
  • have increasingly aggressive behavioral tendencies
  • report believing that a woman who dresses provocatively deserves to be raped
  • report anger at women who flirt but then refuse to have sex
  • report decreased sexual interest in their girlfriends or wives
  • report increased interest in coercing partners into unwanted sex acts (Bridges, 2006) (Yang, Gahyun, 2012).

 

 

Livet kan være like bra uten barn

Denne helga var jeg i Dagbladet og snakket om livet uten barn (for ordens skyld: jeg er ikke enig i saksoverskriften), basert på kronikken jeg skrev for Maddam om samme tematikk. Under følger teksten som den var publisert i Dagbladet lørdag 24.05.14:

bestutenbarn_meg

Derfor er livet BEST UTEN BARN

Forfatter: Merete Landsend

Barnløse er like lykkelige og tilfredse som foreldre, viser forskning. Annette Lippestad (48) har alltid visst at hun ikke ønsker seg barn.

Å få barn er så altoppslukende. Jeg vil ha et annet liv – ikke minst friheten til selv å bestemme, sier Annette Lippestad (48).
Hun er en av stadig flere norske kvinner og menn som ikke har barn.

Nesten hver fjerde norske mann (23 prosent) var barnløs ved fylte 45 år i 2013, viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå. Det er en økning fra 15 prosent i 1985. For kvinnene er økningen langt lavere, fra 10 til 13 prosent.

– I tillegg får vi barn seinere enn før, og det betyr at andelen barnløse i 30-åra har økt kraftig, sier Thomas Hansen, forsker ved Nova, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Annette Lippestad tok valget tidlig. Tidsklemma hun ser foreldre rundt seg sliter med, er én av grunnene.
Selv liker hun og samboeren å reise. Ofte til steder det ville vært vanskelig å ha med barn. I vinter dro de på backpacking i Øst-Asia. De har også studert i Buenos Aires i et halvt år.

Barn er selvsagt mye glede, men også mange bekymringer – og det er neppe rom for å gjøre impulsive ting. Vi føler oss heldige som plutselig bare kan ta en langweekend et sted, sier hun.

Paret har vært sammen i fem år. Begge er enige om at det holder å være to.

– Med én gang jeg skjønte at forholdet begynte å bli alvorlig, sa jeg at jeg ikke ønsket meg barn. Han gikk hjem og tenkte litt over det, og sa deretter det var greit. Han syntes heller ikke liv med barn virket fristende, men hadde kanskje ikke tenkt like mye over det før jeg fortalte om mitt syn. Kvinner må jo bestemme på et tidspunkt om de skal ha barn eller ei, ettersom den biologiske klokka tikker og går.

Flere utenlandske studier viser at foreldrerollen ikke øker lykkefølelsen, snarere tvert imot.

I Norge spiller det ikke så stor rolle for lykkefølelsen om du får barn eller ei. I land utenfor Norden, derimot, er det paradoksalt nok forbundet med mindre lykke å få barn, sier Nova-forsker Thomas Hansen.

Internasjonalt er kvinner med barn – og alenemødre spesielt – mindre lykkelige og tilfredse. De er også mer utsatt for depresjoner og dårlig mental helse.
Mange tror barnløse særlig blir ensomme og angrer når de blir gamle. Slik er det ikke, ifølge Nova-forskeren.

– Eldre mennesker har det vel så bra uten barn. De barnløse har gjerne funnet andre kilder til lykke i livet. Noen få er selvsagt ulykkelige, men det samme gjelder folk som har fått barn. Det kan være fordi barna gir dem spesielle utfordringer i livet, sier han.

Tilfredsheten med ekteskapet går gjerne ned i småbarnsperioden, påpeker Hansen. De mest tilfredse er ferske par uten barn. Barn kan være lykketyver fordi de har ulike typer kostnader, mener Thomas Hansen.

– Det kan være for eksempel psykiske kostnader som bekymringer, trøtthet, søvnmangel eller tap av personlig frihet – eller ekteskapelige kostnader som mindre sex, kjærlighet og tid sammen i parforholdet. Det kan også være «mulighetskostnader», ved at barn hindrer karriere, inntekt og utdanning, sier han.

Likevel er det langt gunstigere å være småbarnsforeldre i Norge enn i andre land. Det skyldes i hovedsak den norske velferdsmodellen med subsidiert barnehage og foreldreperm – og at fedrene tar større ansvar hjemme.

– Det er ingen eller små forskjeller på lykke blant foreldre og barnløse. Det tyder på at den norske familiepolitikken har lyktes med å dempe stresset i småbarnsfamiliene, sier han.
Kvinner og menn som velger bort barn, møter ofte utfordringer, påpeker forskeren.

– Folk tenker gjerne at barnløse er egoistiske, umodne og bare vil nyte livet – og kvinner er mer utsatt enn menn. Noen er nok også misunnelige, fordi barnløse lever mer fritt. I det hele tatt er mange generelt mer skeptiske til dem som velger utradisjonelt. De setter motivene deres i tvil, sier han.

Selv om det er mer åpenhet og aksept for å velge bort barn i dag enn tidligere, er det fremdeles stigma knyttet til det å være barnløs.

– Fortsatt opplever barnløse å føle seg uglesett, sier Nova-forsker Thomas Hansen.

Samfunnets holdning til kjernefamilien gjør det vanskelig å velge bort barn, mener Annette Lippestad.

– Jeg blir provosert av å høre andre si at jeg ikke vet hva jeg går glipp av. Slikt vet man jo aldri når man tar et valg. Ut ifra hvordan jeg er skrudd sammen tror jeg livet for meg er best uten barn – og det vil jeg ha respekt for. Jeg har aldri kritisert folk som velger å ha barn, da synes jeg heller ikke de har rett til å kritisere meg, sier hun.

Lippestad har fått høre at hun både er kald og egoistisk, og at hun ikke vet hvordan det er å være ordentlig kvinne.

Kulturviter Tove Ingebjørg Fjell ved Universitetet i Bergen har intervjuet ti frivillig barnløse kvinner fra to generasjoner. Kvinnene hun snakket med, opplevde at valget deres provoserte andre.

Vi har noen ganske strenge rammer for hva som er greit og ugreit. Det finnes ingen god unnskyldning for ikke å få barn, nå som vi både har råd til lange permisjoner og flere muligheter til å få behandling på reproduksjonsklinikker, sier Fjell.

Hun tror barn blir sett på som som en helt normal del av livet, noe vi alle skal gjennom.

– Det «normale» er å få to-fire barn, være i jobb og bruke barnehage. Vi aksepterer ikke så lett andre måter å leve på, sier hun. Det er mange ulike grunner til at enkelte velger bort barn, påpeker Fjell.

– Mange utenforstående tenker at de ikke liker barn, men tvert imot er barnfrie nøye med å poengtere at de er glad i barn og gjerne passer andres, sier hun.

Kai Jacobsen (30) tror livet kan tilby mer enn barn.

– Ettersom samboeren min heter Tommy, ikke Trine, blir det i utgangspunktet en naturlig avgjørelse. Jeg ønsker ikke å sette alle kluter til for å få et biologisk barn, slik trenden er nå. Jeg kjenner at jeg ikke har det behovet for å få barn, sier han.

Han har vært innom tanken på å ta til seg «et vrangt fosterbarn».

– Vi har ressursene som trengs. Samtidig tror jeg livet kan tilby mer enn barn. Ikke minst er det fint å kunne følge opp de barna venner og familie allerede har. Jeg synes barn er kjempekule, men de trenger ikke være mine, sier Jacobsen.

Han synes det er viktig å ha et reflektert forhold til det å få barn.

– Tidligere ble barn født inn i en familie, nå sentreres alt rundt barna. Jeg synes det er riktigere å tenke at barn blir med på lasset, en slik innstilling vil i større grad samsvare med et harmonisk familieliv.
Jacobsen tror menn som velger bort barn, slipper lettere unna fordommer enn kvinner.

– I tillegg er legningen min et slags «frikort». Det stilles ikke noen forventninger til at jeg skal få barn, selv om mange likevel spør av nysgjerrighet.

Barnfrie må tåle veldig mye mas om hvorfor de ikke får barn, fastslår Tove Ingebjørg Fjell.

– De aller fleste forteller omgivelsene at de ikke har bestemt seg ennå og utsetter det å få barn til det er for sent. Enkelte velger å si at de er ufrivillig barnløse, og da blir det lagt lokk på saken. Noen ytterst få er helt åpne på at de ikke vil ha barn – og de får veldig mye mas. Men de velger å se på det som del av det de skal gjøre i livet sitt: forklare verden at dette er et helt ok valg.

Karen Golmen (29) er lei av at folk maser om at hun bør få barn.

– Jeg skjønner ikke hvorfor det er en offentlig sak om jeg planlegger å få barn eller ei, det er faktisk en privatsak. Folk bør uansett være litt forsiktige før de maser om slikt, det er ganske mange som ikke kan få barn, sier hun.

Allerede fra slutten av tenåra ble det klart for Golmen at hun ikke hadde lyst til å bli mor.

– Jeg er fra et lite sted på Nordmøre der det er vanlig å få barn tidlig.Så godt som alle venninnene mine der har allerede fått barn. Når jeg kommer hjem, er det alltid spørsmål om når det skal bli mann og barn på meg – både på lokalbutikken, på fester og i familieselskap, forteller 29-åringen.

Mange forstår ikke valget hennes – de mener hun går glipp av noe viktig i livet.

Uttalelser av typen «Du har nok ikke møtt den rette ennå, bare vent, da endrer du nok synspunkt», går igjen ofte, sier Golmen.

Det frister lite å få barn når hun ser hvor mye tid, ressurser og ambisjoner dagens småbarnsforeldre legger i ungene sine.

– Alt skal dreie seg om barna og hva de skal gjøre. Man skulle da tro det kunne gå an å være foreldre uten å måtte legge til side alt av voksenliv.

Fortsatt har 29-åringen tid til å ombestemme seg. Det gjør hun bare hvis hun virkelig får lyst på barn en dag og forutsetningene er der.

– Får jeg aldri lyst på barn, er det helt, helt greit. Jeg er ganske overbevist om at jeg vil få et like rikt liv uten. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert, og vil gjerne prøve å gjøre samfunnet bedre for mange mennesker. Er ikke det like viktig som å være en god mor for ett eller to barn?

VENTER FOR LENGE:

Hvor mange som velger frivillig ikke å få barn, er uvisst.

– Fra utenlandske studier kan vi slå fast at veldig få velger bort barn bevisst. Over 90 prosent planlegger og ønsker seg barn, men så blir det likevel ikke sånn. Årsaken kan være at mange tar lengre utdanning eller ønsker partnerskap uten barn lenger. Til slutt viser det seg at man har ventet for lenge. Mange er derfor barnløse mer eller mindre ufrivillig, selv om de kanskje forteller omgivelsene at de har valgt det selv, sier Nova-forsker Thomas Hansen.

 

Om netthets i ulike former

FrontNetthets_5413028aDere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har hatt noen ubehagelige opplevelser i kommentarfeltet de gangene jeg har skrevet om kvinnekropp og skjønnhetspress. Vel, min kjære venninne Hanne er blitt journalist i regionavisa hjemme – Tidens Krav – og har i den forbindelse skrevet en utrolig god artikkel om meg og tre andre unge deltakere i offentligheten fra Nordmøre, som har blitt rammet av netthets.

Netthets er et stort demokratisk problem, som hindrer mange fra å delta i samfunnsdebatten. Den beste måten vi blir kvitt nettrollene på, er å snakke om dem, motsi dem og orke å ta kampen i kommentarfeltene. Det er ikke noe kjekt, men vi har alle et ansvar for at nettet en dag kan bli et sted for saklig diskusjon og gode meningsutvekslinger, der alle kan få delta på like fot – uten å skremmes og mobbes til taushet.

Uttalelsen min ble vedtatt på Oslo SVs årsmøte!

På vegne av Grünerløkka SV skrev jeg en uttalelse mot reservasjonsrett for fastleger som vi fremmet for årsmøtet i Oslo SV på selveste kvinnedagen. Den ble enstemmig vedtatt uten endringer, og siden det er en sak jeg engasjerer meg mye i politisk, tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere her på bloggen også. Så her er den!

reservasjonsrettdemo

(Foto: maddam.no)

 

Uttalelse vedtatt på Oslo SVs årsmøte 8. mars 2014:

Retro reservasjonsrett

Allerede i 1978 fikk Norge vedtatt den viktige abortloven som gir kvinner retten til å velge selv om hun vil bære fram et foster eller avslutte svangerskapet sitt. Dette er kvinnens dilemma, kvinnens tøffe avgjørelse – men også kvinnens soleklare rett.

I snart 36 år har norske kvinner hatt denne rettigheten og de siste generasjoner har tatt den som en selvfølge. De som kjempet den fram på 70-tallet vet at det slettes ikke var sånn. Og sannelig skal vi nå altså i 2014 måtte kjempe mot krefter i samfunnet som vil svekke denne retten igjen. Det føles lite annet enn håpløst retro, og vi kan like godt børste støvet av 70-åras kvinnesaksparoler først som sist.

En reell selvbestemmelse om abort må følges av en reell henvisningsplikt. I 1978 sørget staten for at loven beskyttet pasientens rettigheter heller enn legenes høye moral. I dag er staten i ferd med å tilrettelegge for at fastlegene kan la være å utføre lovpålagte oppgaver og å bryte den samfunnskontrakten de har gått med på ved å bli allmennleger. Det må være første gang her til lands at vi går tilbake i tid og innskrenker pasientrettigheter heller enn å utvide dem.

Det er samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som sier at det skal gis en «reservasjonsmulighet for fastleger etter dialog med Den norske legeforening». En hestehandel basert på et knappest mulig Stortings-flertall skal altså være grunnlaget for en beslutning i dette viktige spørsmålet. Det er rett og slett svært udemokratisk.

Helseminister Bent Høie fra Høyre har prøvd å overbevise kritikerne om at prevensjon og assistert befruktning ikke er en del av nekte-grunnlaget. Men hvordan kan han love det? Forslagene som er sendt ut på høring er alt for vage og gir liten trygghet for at kvinners rettigheter vil bli ivaretatt. Det står bl.a. at reservasjonen skal være begrunnet i «alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død». Det er en lovtekst som åpner for vide tolkningsmuligheter hvor altså legene selv kan definere hva som for dem vil være en samvittighetskonflikt om liv eller død. Det kan i ytterste konsekvens være å sette inn en spiral eller skrive ut p-piller. Høie og regjeringen har med dette åpnet døren for alvorlige angrep på kvinners lovbestemte rettigheter og også retten til god helse og trygge liv.

Ingen norske kvinner skal måtte oppleve moralsk fordømmelse når de ber om noe de har krav på etter norsk lov. Derfor vil vi i Oslo SV kjempe mot forslaget om henvisningsnekt, fordi det gjør en slik praksis lovlig. SV står på kvinnens side, slik vi alltid har gjort i debatten om selvbestemt abort.

Jeg gjesteblogger hos MadDam i dag!

maddamnologo

Superdamene hos MadDam spurte meg for en stund siden om et bidrag som gjesteblogger, og gjett om jeg ville det!

Jeg endte opp med å forsvare tilværelsen som singel, barnløs kvinne, rett og slett fordi nå må man slutte å spørre alle i fruktbar alder om de har barn, om de skal ha barn og når de tenker å få det – og også fordi jeg ble voldsomt irritert over et utrolig nedlatende innlegg på nettstedet familiverden.no om tematikken. Kort oppsumert er budskapet at mitt liv er meningsfullt som det er!

Håper dere vil lese!

 

Det var en gang en kvinne

Det var en gang en kvinne. Tror jeg, i alle fall.

I dag er kvinner i reklamen, kjendismagasinene, musikkvideoene, pornoen og annen populærkultur redusert til kroppsdeler, og i beste fall summen av disse. Spørsmål som “hva er din beste kroppsdel” eller “hvilken del av kroppen din er du mest fornøyd med” er gjengangere i kvinneintervjuer av lettere kaliber, og både slankemiddelindustrien, damebladene og treningskjedene gir deg instruksjoner på hvordan du kan få flatere mage, tynnere lår og mer spretten rumpe. I dagens Dagsavisen skriver min feministhelt Marta Breen om alle nyordene som kommer med dette oppsplittede kroppsfokuset. Du vil vel verken ha flaggermus, kameltå eller muffinsmage, vil du vel?

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.  (Photo: www.drgvg.com)

Dette bildet er illustrerende nok fra en klinikk som tilbyr plastisk kirurgi.
(Photo: www.drgvg.com)

Min favorittkroppsdel er hjernen min. Selv om den kan være innmari teit noen ganger og innbille seg helt håpløse ting, er den som regel solid, kjapp og oppvakt. Velformulert. Reflektert. Den elsker å ta til seg ny lærdom og systematiserer, fortolker og analyserer i vilden sky. Jeg er sykt glad i hjernen min, faktisk. Men hvis jeg hadde valget; ville jeg byttet ut min yndlingsdel mot at en annen del av kroppen min hadde vært bedre? Større pupper, smalere midje, eller et betydelig thigh gap, for eksempel? På gode dager (som i dag) vil jeg selvsagt ikke det. Jeg mener, come on – hvor grunn kan man bli? Problemet er de kjipe dagene. De dagene jeg blir trist av mitt eget speilbilde og vemmes av at kroppen min trenger mat. De dagene jeg syns alle andre jenter – og da mener jeg praktisk talt ALLE – er penere enn meg og at samfunnet ser ut til å verdsette looks over brains hele tida. De dagene skulle jeg glatt byttet bort den flinke hjernen min mot en tynnere kropp.

For det er ikke måte på hvor detaljert jeg da går gjennom alt som er feil med kroppen min på disse dagene. Feilen er at de fleste delene av meg er for store. Jeg har for store hender og føtter. Arbeidsnever med tjukke fingre og krøkkete plattføtter som aldri vil kunne kalles elegante. Og så er det ryggen min, da. Tro meg; dressjakkene til eksen min var for trange for meg. Det er et helvete å finne figursydde kjoler. Dessuten er magen selvsagt aaaltfor tjukk. Noe annet skulle tatt seg ut. Og lårene! Herregud, lårene. Jeg orker ikke en gang snakke om lårene mine. Tja, hva mer er det? Jo, jeg har en slags dobbelthake som ikke er helt dobbelthake, men i alle fall helt feil. Og så er jeg åpenbart altfor høy. Ingen menn liker damer som er høyere enn seg selv, sant? Nesen min er også for stor, huden håpløs og virkelig; før jeg begynte å nappe øyenbrynene mine som fjortis så jeg konstant sinna ut, så svære og buskete var de. Det er i grunnen bare to ting som ikke er for stort eller for tjukt på meg, og det er nettopp de delene som burde vært det; henholdsvis puppene og håret mitt. Nevnte jeg at jeg får lett arr og har for tydelige blodårer? Og at rumpa mi er for flat og hoftene for smale i forhold til resten?

Der. Dette går altså gjennom hodet på en særdeles oppegående kvinne på snart 30 år med mastergrad, god jobb, fast inntekt, verv, masse samfunnsengasjement, fin leilighet, bokhyller stappfulle av bøker, en drøss med supre venner, en fin familie og stort sett de fleste muligheter en tilværelse i trygge, privilegerte og (rimelig) likestilte Norge kan tilby. Det er så inni hampen idiotisk og patetisk at jeg burde skammet meg. Og det gjør jeg jo også. Problemet er at dette ikke bare gjelder meg. Jeg kan peke på en vilkårlig dame på gata, og hun vil kjapt ramse opp en rekke deler av kroppen sin hun er misfornøyd med. For vi ser hele tiden perfeksjon rundt oss. Vi får hele tiden servert hva som er feil kropp og hva som er fasiten – og ikke minst hvordan vi bør gå frem for å komme dit selv. For vi kvinner er ikke bra nok som vi er.

Tenk om vi kunne samle oss om å kollektivt gi faen. Be reklamebransjen, media, pornoindustrien, skjønnhetsindustrien og motebransjen drite i å peke på alle kroppsdelene våre som liksom ikke stemmer med idealet, og å brukt all den tiden vi bruker på å se oss i speilet mens vi grundig studerer hvilke deler av kroppen som er OK og hvilke vi må fikse på, all den tiden vi bruker på å bekymre oss for vekt og utseende og hvordan vi skal kle oss for å skjule og fremheve, all den energien vi bruker på å tenke dårlig om oss selv – tenk om vi hadde brukt den på å tenke, mene og ytre i stedet? Følgene ville vært fantastiske – og det både for kvinner og menn og samfunnet som sådan. En befolkning av individer (for ja, jeg er klar over at kroppspress også fins for menn, selv om jeg ikke er med på at det er like sterkt tilstedeværende som for kvinners del) som er trygge på seg selv og verdsetter sin egen kropp for det den skal brukes til, ikke hvordan den ser ut, ville for eksempel trolig skapt mer generell livsglede, minsket risikoen for mentale problemer, senket sykefraværet, økt den demokratiske deltakelsen i samfunnet, utryddet spiseforstyrrelser – ja, listen kan antakelig gjøres temmelig lang.

Så hva sier dere, medkvinner? Er dere med? Ja, jeg vet det er sykt vanskelig. Men jeg prøver om dere prøver.

God helg.

 

Fant denne videoen i dag (24.02.14), og den passer jo temmelig bra inn med budskapet i denne bloggposten – så sjekk den gjerne ut:

Female perfection

pornland_tekstSmak litt på denne:

Women who starve themselves are actually overconforming to the societal message about what constitutes female perfection. They have taken in the messages and come to what looks like a very reasonable conclusion: thin women are prized in this culture, I want to be prized, and therefore I need to be thin, which means I can’t eat.

Fra Gail Dines’ Pornland, en bok som gir meg utrolig mye for tida, både når det kommer til uendelig presise og sterke argumenter omkring den overseksualiserte kvinnerollen samfunnet krever av oss og til generell leseopplevelse. Dines er rett og slett en glitrende formidler.

Sånn, nå vet dere i alle fall at jeg leser, selv om det ikke resulterer i så mye tekst her på bloggen. Heh.

Les kvinner!

Har du hørt om fenomenet #readwomen2014? Ikke? Det hadde ikke jeg heller. Og jeg skal liksom i praksis være en feministisk bokblogger, så det er temmelig lite annet enn utilgivelig. Jaja. Flaks for meg at jeg leser den eminente bloggen til Marte, Kultursnobb, slik at jeg får med meg viktige saker som dette. For akkurat denne kampanjen her må jo være den enkleste i verden for meg å fronte, som allerede har en politisk bevissthet rundt min rolle som bokblogger for å fronte nettopp litteratur skrevet av kvinner.

The year of reading women

Kvinnen bak kampanjen, Joanna Walsh, sine illustrasjoner av hennes favorittforfatterinner.

Men hvorfor er det nødvendig, spør du kanskje nå. Jo, fordi:

  • Menn leser menn.
  • Kvinner leser mest menn de også.
  • Flest bokkritikere er menn.
  • Dermed anmeldes også flest menn.
  • Og siden de kvinnelige anmelderne leser menn de og, blir ENDA flere menn enn kvinner anmeldt.
  • Menn har nok makt i samfunnet som det er. (Den siste påstanden her min personlige mening altså, men det finnes jaggu nok empirisk materiale til å underbygge den likevel.)

Så resten av året skal jeg rett og slett tagge alle innleggene mine som jeg deler på sosiale medier om kvinnelige forfattere med #readwomen2014. Gjør det du også da vel.