Kulturuke

Søndag? Hæ? Hvor ble denne uka av, egentlig?

Tja, den ble vel i stor grad brukt på Oslos kulturliv. Og det må jo være veldig greit, eller hva?

Først ut, på onsdag, var det en kveld i det bergenske tegn på Litteraturhuset, hvor til og med været spilte på lag. Helt riktig – det regnet. Sånn foruten å skrattle høyt av alt det vidunderlige den godeste herr Espedal får seg til å si, et Bergenssavn så sterkt at jeg nesten døde litt inni meg samt vannvittig fine hilsninger til hovedpersonen fra gjængen i Bærgen (Holcks ble en personlig favoritt), gikk jeg også derfra med nok en diktsamling av Henning H. Bergsvåg. Men altså.. Turte jeg faktisk å snakke med disse menneskene, særlig da nevnte Bergsvåg som jeg til alt overmål er Facebook-venn med og alt. Niks. Ble starstrucked ut av en annen verden, faktisk. Disse menneskene er jo heltene mine. De er liksom ikke helt virkelig, mer som noen slags litterære halvguder. En stakkars bokbloggerinne mister både munn og mæle stilt ovenfor slike, så da får jeg bare håpe at jeg tar meg sammen og kanskje får til å om ikke annet si hei ved neste korsvei. Kanskje.

Espedal&gjengen

Fra venstre: Erlend O. Nødtvedt, Henning H. Bergsvåg, Cesilie Holck, hovedpersonen Tomas Espedal selv og litteraturviter Cathrine Strøm.

Torsdag var det tid for et gjensyn med aller flinkeste, flotteste, vakreste Melissa Horn på Sentrum Scene. Konserten var to timer med frysninger, tårer og hjertebank. Sånn var det. Den dama synger alt det jeg noensinne har følt.

melissahorn_sentrumscene

Magiske Melissa!

På fredag spiste jeg middag med et par venninner før det ble bursdagsfeiring på Oslo Mekaniske, så var det lørdag med Julie-besøk, Nikolai-visitt og film, og så var det plutselig i dag. Og det var den uka.

Hvordan var deres?

Hjemme i bacholerettepad’en igjen

Tyrkia, altså. Fine greier!

Kort oppsummert:

  • 3 bøker lest (Leikvoll: ferdig, Espedal og Oksanen: nesten ferdig)
  • 2-3 frierier tilbudt
  • 70 millioner myggstikk rikere
  • 1 nyanse mørkere hvitfarge på kroppen
  • 10 kilo tyngre grunnet ustyrtelig god mat og flere tonn med Toblerone
  • 1 stk. tyrkisk odelsgutt/servitør gjennomsjarmert av
2013-10-14 12.55.18

Favorittposisjonen i ferien – selvsagt inkludert bok.

Men nå er man altså tilbake i minusgrader, jobben og kvardagslivet forøvrig, så nå er det ingen bloggunnasluntring her mer! På onsdag har jeg og Line tenkt oss på en litterær date med Bergens ypperste forfatterfiff på Litteraturhuset, så før den tid skal Bergeners være utlest og jeg bør også helst ha fått lest den andre diktsamlingen av Henning H. Bergsvåg jeg har i hylla. Hårete mål kanskje, men med pledd og kaffe går det meste!

Det ferieres!

Fine dere: Det blir antakelig smått med oppdateringer fra denne kanten i uka som kommer, for jeg er på total avslapningsferie i Tyrkia! Men med meg på ferden er både Agnes Ravatn, Jan Roar Leikvoll, Helga Flatland, Sofi Oksanen og Tomas Espedal, så forhåpentligvis vil ferieturen få positive følger her på bloggen sånn på sikt. Stay tuned & ha en aldeles herlig høstuke!

10. oktober – en merkedag!

Først av alt: HURRA FOR TILDELINGEN AV NOBELPRISEN I LITTERATUR TIL ALICE MUNRO!

IRELAND BOOKER AWARDS

Flotte forfatterinnen!

Jeg ble kjempefan av Munro da jeg leste Too much happiness her for en stund tilbake, og nå står så definitivt de 13 andre novellesamlingene hennes for tur. Jeg snuser litt på å lese hennes (aller?) siste; Dear Life, først, men vi får se. Sikkert er det i alle fall at jeg blir med på Bjørg fra mellom linjene sin Munro-samlesning! Dagens gladnyhet der, altså. Og godt jobba til Svenska Akademien som ikke akkurat har vært imponerende flinke til å verken hedre kvinner eller nord-amerikanske forfattere før.

Men 10. oktober er også en viktig merkedag årlig; det er Verdensdagen for psykisk helse. Om du ikke har hørt om den før, er verdensdagen følgende:

Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse 10. oktober. Dagen skaper åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse – vi har alle en psykisk helse.

Psykiske helseproblemer er fortsatt et litt tabubelagt område, selv om stadig flere heldigvis er åpne om at de sliter. Flinke bloggere som Skraatak og Liseliten har bidratt mye, og stadig flere av oss innrømmer at livet kan ha gitt oss en smell eller tre. Så bruk dagen til å se litt ekstra etter hos de du har rundt deg; har de det bra sånn egentlig? Og uansett bør du være raus med gode ord og klemmer – det gir alle en bedre psykisk helse helt uavgengig av tilstanden i utgangspunktet.

Nyt denne viktige torsdagen!

Trøstepremie?

I kveld hadde jeg alle gode intensjoner om å få skrevet om vakreste Urd. Men i likhet med Line – eller Gudinnen, som hun fra nå av kun referes til som – har jeg problemer med å få det til. Sånn blir det jo gjerne med bøker som beveger – man vil liksom gi dem rettferd, og det krever en skarp hjerne og ikke minst penn (les: Mac). Ingen av delene var visst særlig tilstedeværende i kveld, så da får dere heller en side fra diktsamlinga som plaster på såret så lenge. Og så kan vi jo håpe på at inspirasjonen blomstrer til helga. (Særlig.)

Advarsel: Jeg grein helt ærlig av dette diktet. Mutters alene og helt uten å være flau over det en gang.

urd-dikt

KAMILLA vokser & trives!

kamilla-anmeldelse

Sist jeg møtte KAMILLA var hun nyfødt, og allerede inne hos psykologen. Denne gangen befinner hun seg i dyrenes verden, og det dyriske kler henne. Andre utgave av litteraturtidsskriftet KAMILLA er allerede tøffere, mer samstemt og sikrere på seg selv. Redaksjonen er godt på vei til å finne sin egen stemme og dette er et konsept jeg mener har sin rettmessige plass i litteratur-Norge. Men før superlativene tar over, må jeg understreke at jeg altså selv er bidragsyter denne gangen, så objektiviteten er vel long gone. Vær snill å ha det i bakhodet videre i lesningen, så har jeg om ikke annet et snev av integritet igjen. Kremt.

KAMILLA er et litteraturtidsskrift som publiserer skjønnlitterære tekster, som først og fremst skal være et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, men som også tar med bidrag fra mer etablerte skribenter som en slags lokkemat. KAMILLA skal komme ut fire ganger i året, og redaksjonen består av tekstforfatter- og litteraturstudenter, hovedsaklig fra Westerdals.

Bidragsyterne er altså en fin blanding av blodferske, pur unge, eldre, erfarne og etablerte skribenter og forfattere:

kamilla#2-innhold

Som sist varierer selvsagt kvaliteten på tekstene – noe annet er ikke å forvente når erfaringsnivået er så enormt ulikt hos de ulike bidragsyterne. Men jeg syns bidragene denne gangen jevnt over holder bra kvalitet. De fortjener plassen sin på hver sin måte og utfyller hverandre ganske godt.

At fire av tekstene denne gangen er på engelsk, er jeg litt usikker på om jeg er helt overbegeistret for. I seg selv er tekstene gode, særlig superkule “Manimal” av Ross Bodenmann, som har en rytme og et vokabular som minner mest om en intellektuell raplåt. Sterkt og bra. Jeg er faktisk aller mest usikker på Edy Poppys dikt, som jeg ikke helt ser hvordan passer inn i tematikken, men fint er det jo – ikke minst opplest av forfatterinnen selv på slippfesten.

Det er åpenbart talent i selve KAMILLA-redaksjonen også; David Sviland (redaktør) har skrevet ned en jordnær og ettertenksom prat med bestefaren sin om dyr som nyttevesen og inntektskilde. Thomas Espeviks gudelek med fiskesnøret og Ole Kristian Årdals intense overlevelsesjakt er begge minneverdige korttekster – og avslutningssetningen hos Årdal gir gåsehud. Men min absolutte favoritt er uten tvil Nora Kristina Eides “Alarmer”. Jeg ble fullstendig overveldet over den da hun leste et utdrag fra den på slippfesten, og det var umulig å la være å le høyt over absurditeten, det grafiske språket, den svarte humoren og de fullstendig herlige, vemmelige skildringene hennes. Bare les dette:

Alle hadde brukt tannkosten min. Kjente og ukjente gap hadde kveilet seg rundt dem i 19 år. Først var det bare nærmeste familie og kanskje en tremenning jeg ikke hadde møtt siden jeg ble døpt, men etter hvert ble det flere. Kjærester og bestevenner, romkamerater på konfirmasjonsleir, leirskole, skoleturer, klasseturer, hytteturer, sydenturer. Kaffegjester som hadde lange tråder med spekeskinke mellom fortennene, venner av foreldrene mine som hadde bodd utenlands i ti år, naboer og gateselgere og halvnakne jenter som sovnet på hjemmefestene mine, alle hadde på et tidspunkt brukt tannkosten min.

Det beste med denne teksten er at den er så befriende lite pretensiøs. For det er jo ikke helt uvanlig at unge skribenter som studerer skriving noen ganger kan få en hang til å være litt mer – la oss kalle det spesielle – enn de kanskje helt har grunnlag for. Den innvendingen kan nok rettes mot et par av de andre bidragene her. Men Eides tekst er så særegen; så uredd i den merkelige og naivistiske tematikken samtidig med at historien fortelles med et knallstøtt språk. Imponerende, rett og slett. Jeg håper hun fortsetter å skrive i denne absurde stilen, for det er nok av oss unge kvinnelige skrivende som lett henfaller til melankoli og romantikk. Motvekt trengs definitivt.

Andre gode bidrag er “177985-E” av Suzanne Berget; en dypt bevegende historie som går rett i kjernen på dyreetikk og spørsmålet om dyr også har en form for sjel. Novellen til Tore Renberg om insektet Preben er både underholdende, morsom og også tankevekkende på noe av det samme viset som Bergets tekst. Og Linn Skåbers “Ut og stjæle hunder” er bare utrolig fornøyelig. Skåber er så absolutt en habil skribent.

KAMILLA vokser seg stadig til. Jeg gleder meg til å følge henne videre.

(KAMILLA kan kjøpes på Bislett bok og Nordli i Universitetsgata her i Oslo, og skal også være mulig å få tak i i Stavanger og Bergen, så vidt jeg har skjønt. Spør redaksjonen på Facebooksiden deres.)

Kamilla & dyret (& meg!!)

Kamilla#2

Vakre Kamilla nr. 2

Jeg har blitt publisert for første gang!! Vel, skjønnlitterært da. Har vært på trykk med eksamensessayet mitt i nynorsk og et utall lesebrev, selvsagt. Men dette er noe helt, helt annet. Jeg kan late som jeg ikke er stolt, men jeg er det, altså. Jeg står tross alt på trykk sammen med bl.a. Edy Poppy, Linn Skåber og Tore Renberg. Og for noen med så latterlig lav selvtillit som meg, tillater jeg meg å kjenne på den følelsen og riktig kose meg med den litt til. Tenk.

I går kveld ble nemlig andre utgave av litteraturtidsskriftet Kamilla sluppet på sjarmerende Torggata Frukt og Tobakk, og jeg og Åsne var der i et lokale stappfullt av hipstere i tidlig tjueåra. Fine mennesker, det. De er akkurat passe lissom-blaserte, akkurat passe fulle av tro på seg selv og akkurat passe barnslig-pretensiøse. Akkurat slik jeg husker at jeg selv var som purung litteraturstudent, det ene året før jeg ble snusfornuftig statsviter. Så jeg og Åsne – de to halvnysingle frøknene som nærmer seg tredve – trakk om ikke annet opp snittalderen og kanskje livsvisdommen bittelitt. Men talent, det var det helt åpenbart der inne.

kamillaslipp2

Edy Poppy leser.

Men nøyaktig hva er det jeg har skrevet, sier du? Jo, her skal du se. Det er denne vesle historien her:

kamilla_hoggorm

HOGGORM

Bror min skaut ein gong ein hoggorm på grasplenen vår.

Det var ein sumar full av orm. Dei kraup ned frå berget oppom husa der dei låg og solte seg i lyngen. Brune, tørre skinn låg på gardsplassen der kor bilar og traktorar hadde køyrt dei i hel.

Men nett denne ormen, denne dagen, var sprell levande. Det var katta som fann han. Vi såg ho leika med noko i det mørkegrøne, kalde graset som vaks under bjørkene på den øvste plenen og tenkte det var ei mus. Men brått hogg det katta leikte med attende så ho skvatt til og hoppa unna. Hoggorm. Det mest heslege vi visste om, og det skumlaste vi hadde vunne å erfare så langt i dei korte liva våre.

Bror min tok affære. Han sprang inn og henta salonggeværet sitt. Han må ha vore omkring elleve-tolv år, og på den tida var han uslåeleg i konkurranseskyting. På eit eller anna sett – eg hugsar ikkje lenger korleis – greide vi å fange ormen. Bror min nølte ikkje eit sekund. Han sette geværmunninga mot hovudet på det kravlande vesenet og trekte av. Kruttsmellet ljoma og kula fòr gjennom skallen på ormen før ho bora seg ned i jorda under. Men ormen døydde ikkje med det same. Han kraup sakte rundt med sundskoten skalle og fresa medan han blødde stygt.

Igjen visste veslebror råd. Hagesaksa vart henta. Den svære som mamma brukte til å kutte ned småtre og kraftig ugras i blomsterbeda og på ekrene. Og eg hugsar enno lyden. Hagesaksa som lukka seg kring dyret og knaste sund den lange ormeryggraden, som sakte skar seg gjennom det seige skinnet til hoggormhovudet låg for seg sjølv, heilt skilt frå den framleis buktande kroppen.

Vi leikte ikkje meir på plenen den sumaren.

——

Jeg er alltid usikker på om jeg greier å formidle dobbeltheten, lagene, atmosfæren eller underteksten i det jeg skriver. Men Ole Kristian Årdal, bidragsyter og redaksjonsmedlem i Kamilla, skjønte i alle fall nøyaktig hva jeg ville skrive frem da han sendte meg tilbakemelding på teksten og sa de gjerne ville ha den med i tidsskriftet:

Det er ein fin tekst med godt språk. Ei forteljing om born som handlar intuitivt, utan å heilt vite kvifor. Alle kjenner seg vel igjen med at dei på ein eller annan måte har mishandla dyr i løpet av barndomen. Dei tar bort den ubehagelige ormen, men ubehaget blir likevel verande. Du evner å skape ei uhyggeleg stemning gjennom teksten.

Jeg tror kanskje følelsen av at noen forstår akkurat hva det er jeg har prøvd å skrive, er enda finere enn selve følelsen av å bli valgt ut til å bidra. Er det sånn forfattere kjenner seg når noen har skrevet den helt riktige anmeldelsen av boka deres? Bare at for dem er det sånn omtrent ganger tusen som følge av alt strevet de har vært gjennom? Jeg tror kanskje det. Hjertebank gir det i alle fall. Så takk.

Omtale og anmeldelse av de andre tekstene kommer om kort tid!

Beste bokbloggerne!

Altså, bokbloggere er jammen meg bra folk!

Det er lørdag formiddag og jeg brøyter meg gjennom et utall unger – inkludert Bård Vegard Solhjell sine – som har okkupert Sehesteds plass fordi en rosa barne TV-elefant er på scenen. Jeg tusler inn i det stille og overraskende folketomme Gyldendalhuset. Men snart hører jeg dem; latter, lyden av bøker som blas i og en hel del “Næmmen, heiiii – er det du?”. Det er bokbloggertreff for andre gang, og for første gang er jeg en del av gjengen på ordentlig. Det kjennes helt, helt riktig.

bokbloggtreff1

De er der alle sammen, alle jeg leser og kommenterer og deler boktanker med. Når jeg plutselig får øye på Nora fra Kasiopeiias bøker må jeg bare bort å klemme henne, for det er så merkelig at vi ikke har møttes før – for vi kjenner jo hverandre så godt! Hun er høyere enn meg, og det hadde jeg aldri trodd. Men akkurat like flott i virkeligheten som på skjermen, det er hun. Og de er der hele gjengen; Line, Bjørg, begge Elinene, Silje.. ALLE! Og jeg prøver å hilse på og snakke med alle, men det er nesten umulig å rekke, og plutselig er mingletida over og vi har program.

bokbloggtreff2Lise/Knirk ønsker oss alle velkommen, før Elin forteller om bookcrossing og Silje setter oss i gang med quiz. Det står mye på spill; vinnerne får plukke gratis bøker først. Innbitt fyker laget mitt gjennom spørsmålene, og selv om magefølelsen er fin er vi mange skarpe hjerner i rommet. Men o’lykke – vi og et lag til deler førsteplassen, og bokhaugene står der til fri disposisjon. Jeg har allerde bestemt meg for geniale Helga Flatlands siste bok i debuttrilogien hennes, og får etter hvert også øye på verdens mest nerdete bok jeg bare MÅ ha. Jeg mener – språk er makt, og NPM er tøys, og en bok som harslerer med nytalen i dagens offentlige sektor er for godt til å være sant. Med meg hjem i Berlin-tøybagen får jeg altså disse to:

bokbloggtreffbøker

Det blir lunsj & mingling & god stemning, og snart er det klart for faglig påfyll. Jeg hjelper Bjørg med kaffekopp og boknett, og vi finner plass på nest bakerste rad. Forelesningsstemningen senker seg, og Elin deler alle gode triks for å få folk til å finne bloggen din, før Line overbeviser meg om hvorfor jeg faktisk skriver anmeldelser og ikke omtaler. You had me at hallo, kjære. Jeg er herved en (om enn særdeles uoffisiell) anmelder!

bokbloggtreff3

Så må jeg gå. Jeg skal i 30-årslag, og snille Bjørg gir meg skyss hjem til Løkka.

Og jeg gleder meg allerede til neste år!

Les mer om bokbloggertreffet på linkelisten til Mari fra Flukten fra virkeligheten!

Smak på Urd

Søndag! Smakebittid hos Mari!

Dersom noen lurte på om det bare er valgkamp som står i hodet på meg om dagen, så.. har dere helt rett. Heh. Men jeg får lest litt også, altså! Jeg er ferdig med Henning H. Bergsvågs intense Nemesis, og omtale kommer så snart det fysisk er mulig å få satt seg ned med full konsentrasjon en kveld. Det fortjener den nemlig. I forrige uke var jeg dessuten innom gavmilde Kjetil på Tiden forlag og fikk med meg deres allerede kritikerroste Urd, ei diktsamling skrevet av Ruth Lillegraven. Jeg har såvidt begynt på den, og så langt er all rosen vel fortjent!

urd-omslag

Fantastisk omslag og illustrasjoner av Exil design.

Så – nyt en bitteliten smakebit fra Urd, en fortelling om to kvinner på hver sin ende av det 20. århundret som knyttes sammen av et lite gårdsbruk et sted på Vestlandet. Denne strofen var noe av det vakreste jeg har lest på lenge faktisk:

urd-utdrag