Les hvis du kan. Gråt hvis du må.

Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Helga Flatland er akkurat like gammel som meg. Hun har allerede skrevet to romaner. Og debuten er en av de beste jeg har lest. Noensinne.

Boka ble gitt ut på Aschehoug i 2010, til gode kritikker. Den ble omtalt som viktig, velkomponert og og vellykket. Legg til at den tar for seg samfunssbrytning i ny tid, skjebner som trenger mer enn det bygda kan gi dem og valget om å bli med i dagens krigsoperasjoner, og du får en historie som kryper under huden din fra første setning.

14. juni 2007 og alt er forandra. Det luktar sterkt og kvalmande frå garden til Hallvard og Karin. Og nå kan eg ikkje lenger klage, kan ikkje gå dei få skritta over tunet, gå opp trappa til den kvite inngangsdøra og banke på. Eg ville ikkje klart det – gå den opptråkka stien over tunet som om alt var som før, som om ingenting hadde hendt. Noko har hendt, ei tung sky har lagt seg mellom fjella og drepe alt liv.

Det er fire hovedpersoner i denne nokså korte romanen. Hver av dem har sin stemme, sin fortelling. Man får ikke mer enn rundt førti sider å bli kjent med dem på; Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Men det er nok. På de om lag førti sidene skildres livsløp, lengsler, tap, seire, smerte og ikke minst kjærlighet. Til ektefelle, til søsken, til naboer, til venner – til en man håper å få kalle kjæresten sin. Raskt får man som leser empati og godhet for dem, og man vil så gjerne at alt skal gå godt for dem til slutt. Men nå er ikke dette en bok med happy endings.

Å skrive romaner med forskjellige fortellerstemmer er ingen enkel kunst. Troverdigheten svekkes om stemmene blir for like, for preget av forfatteren selv. Dette skjer aldri hos Helga Flatland. For det første lar hun annenhver person fortelle på bokmål og nynorsk. Dette fungerer svært godt, siden hun behersker begge målformene ypperlig. I tillegg er tonen hos de ulike stemmene på hvert sitt vis personlig og unik akkurat for dem. Måten de tenker og snakker på, hva som opptar dem, hvordan de handler og omgås andre; alt blir en del av den karakteren vi blir kjent med og engasjeres i. For det tredje flettes fortellingene utrolig godt inn i hverandre, og man skjønner mer og mer av alle etter hvert som de andres stemmer gir nye perspektiver til hendelsene vi allerede har lest om. Det er dyktig gjort.

Handlingen dreier seg overordnet sett om skjebnen til tre klassekamerater fra bygda. Først møter vi Tarjei, som skal ta over gården, men gråter hver gang oksene sendes til slakt. Han finner etterhvert ro og en karrieremulighet i militæret, og sammen med to andre gutter fra klassen bestemmer han seg til slutt for å verve seg til krigen i Afghanistan. De kommer aldri tilbake igjen. Jon Olav er Tarjeis nabo. Da guttene omkommer, prøver han å hjelpe de sørgende foreldrene på nabogården som best han kan. Samtidig må han ta seg av sin egen sønn, som går totalt i oppløsning da dødsbudskapet om de to år yngre guttene kommer. Jon Olav begynner å spørre seg om hvorfor. Så får vi lære Karin å kjenne, Tarjeis mor. Hun kommer som inngiftet byjente til gården, og er først helt avhengig av mannen sin, dernest datteren, som hun blir fullstendig oppslukt av når hun kommer til verden. Tarjeis tilblivelse blir helt annerledes for henne, og forholdet dem i mellom blir aldri som med datteren. Det er tydelig at Karin sliter med krefter inne i seg selv. Til slutt er det Trygves historie vi får. Han er en outsider i klassen, og kikker ned på bygda gjennom en kikkert fra foreldrenes hus oppe i åsen. Trygve har en hemmelighet som gjør ham annerledes, en hemmelighet ikke bygda kan få vite noe om. Ikke før han kommer hjem fra Afghanistan. Noe han aldri gjør.

Mer vil jeg ikke røpe, for nå forventer jeg i grunn at dere allerede er på vei ut døra for å kjøpe boka.

Nyt den. Du blir lei deg når siste side er lest.

 

Vinterperle om sommeren

Jeg liker å finne bokperler på salg. Gjerne slike jeg ikke visste om fra før. Vinterhjerte av Siri M. Kvamme er en slik.

Boka kom ut i 2008 på Cappelen Damm, og jeg plukka den opp på Storosenteret en dag for noen uker siden, mest fordi omslaget var så vakkert.

Og vakker var virkelig boka også.

Den er skrevet med en nerve og en presisjon som er få forunt å mestre. Nynorsken er sart og sår, samtidig sterk og sanselig. Ikke en setning er overflødig, verken språklig eller handlingsmessig. Intensiteten sitter i hver side.

Bamsen til Marte ligg på golvet, ei lita bok og ein sokk. Det ser ut som ein åstad for ei kriminell handling. Og det er jo akkurat det det er. Mordaren bur iblant oss. Han er her akkurat no. Les godnatthistorie for sonen min.

For morderen er mannen til den eldste av de to søstrene boka handler om. Paret har nettopp mistet den vesle datteren sin, og det var faren selv som rygget over henne ved et uhell. Han må prøve å takle den enorme skyldfølelsen på toppen av smerten og tapet. Hun må prøve å overvinne hatet hun nå kjenner mot mannen hun elsker. Eller elsket.

Veslesøsteren, bokas andre hovedperson, bor i overetasjen i huset til storesøsteren og familien hennes. Hun har alltid levd i skyggen av søsteren, stått på avstand og betraktet livet hennes. Den grufulle dagen da ulykken skjer står hun også utenfor, og ser alt. Ser den røde lua og den rosa boblejakka. Ser at hun sitter på huk bak bilen og gjemmer seg. Hun kunne ha reddet dem alle. Men hun rekker det ikke.

Tapet driver dem alle på flukt. Storesøster Liv rømmer inn i et desperat erotisk forhold til mannen Endres bestekamerat, Endre selv rømmer inn i skogen og hogger og hogger ved, og veslesøster Lea finner trøst hos hestene sine – og etter hvert hos Endre.

Boka berører de sterkeste følelsene i oss mennesker; sorg, tap, kjærlighet, svik, begjær og sjalusi. Men den blir aldri banal, aldri svulstig. Det ekte og nøkterne språket holder historien nær og troverdig. Boka bare drar deg inn og holder deg fast i dette kalde vinterlandskapet, hvor ingenting noen gang vil bli som før igjen.

Og slik er jo livet. Alt endrer seg.

 

Vinterhjerte – Siri M. Kvamme

Forfattermannen min sitt Fuglehotell

Det fantastisk fine leseeksemplaret av Fuglehotellet.

Den gråspetta fuglen svever i runde etter runde over den
smale bygda som ligger i bunnen av den svarte kjelen,
skapt av omkransende stupbratte fjell.

Siden jeg kaller meg en forfatterfrue er det kanskje ingen overraskelse av mannen i livet mitt er forfatter. Han heter Tiger Garté, og han kommer til høsten ut med sin tredje roman; den vakre boka Fuglehotellet.

Fuglehotellet er ei bok du ikke kommer til å glemme med det første. Jeg burde vite det. Jeg har lest den omtrent 5-6 ganger i sin helhet og har også vært så heldig å få hjelpe til med å utvikle denne nydelige og nære historien. Det har vært en helt unik prosess å være med på; det å få være med på den vanvittige jobben det er å skape ei bok.

Jeg var allerede helt bergtatt av førsteutkastet, husker jeg. Språket var så levende, minnene så varme. Det var så tydelig at denne boka var en kjærlighetserklæring til en som har betydd så utrolig mye for Tiger. For den handler om bestefaren hans. Historien er basert på Tigers egen barndom.

Boka handler om sytten år gamle Tor som reiser til Sunndalsøra, bygda hvor besteforeldrene har bodd hele livet, og tar seg sommerjobb på Verket der inne. Der jobbet bestefaren, Bår Meldal, i hele sitt voksne liv. Nå har Bår vært død i fem år, og Tor kjenner på at han aldri riktig fikk lære bestefaren sin å kjenne ordentlig og heller ikke har fått klarhet i hva som riktig skjedde den gangen han døde. Sommeren på Verket blir utfordrende på mange vis, og Tor må kjempe for å klare hverdagen i det barske miljøet. Samtidig, gjennom de mange fortellingene til Bårs tidligere arbeidskolleger, skjønner Tor at det er mye som har blitt holdt skjult for ham. Sommeren på Verket skal vise seg å bli ei reise gjennom vonde realiteter, som har formet Tor uten at han har vært klar over det selv. Før nå.

Boka veksler mellom nåtid, Tors barndom og livet til Bår og kona Lily. Vi lærer hovedpersonene å kjenne gjennom ulike faser i livet, og de er så godt og nært skildret at det er umulig ikke å bli glad i dem. Det er ekte mennesker som er modeller her, og det merkes. Selv kjenner jeg jo den ekte Lily godt, den sprudlende, herlige dama som er bestemora til Tiger. Å få være med å skildre hennes tanker, som brud, som sørgende enke, som blivende mor, er noe av det fineste jeg har fått deltatt i.

Fuglehotellet kommer mest sannsynlig ut tidlig i oktober, og jeg er så spent på mottakelsen. Nå gleder jeg meg mest til å holde den nytrykkede boka i hendene, stryke over omslaget som ble så riktig, og bla i ei bok jeg føler så mye for. Jeg håper du blir like glad i den som jeg er.

 

Forfattermannen min selv; Tiger Garté. (Foto: John Andresen)

Frøken bok(f)link

Jeg har alltid lest. Masse.

Jeg lærte meg å lese som 5-åring ved å lese overskriftene i avisen over skuldra til pappa og gjennom å pugge igjen og igjen alle de merkelige bokstavene og ordene som sto i den aller første leseboka mi.

Da jeg begynte på skolen elsket jeg turene til det vesle skolebiblioteket vårt. Lesingen i norsken var kjedelig, der lærte vi jo bare sånt jeg allerede kunne. Men i biblioteket, der fantes verden. Og som jeg slukte den. Jeg er sikker på at jeg leste meg gjennom halve bokbeholdningen på barneskolen, og jeg kunne ikke få nok. Heldigvis hadde foreldrene mine en masse bøker stående i den svære reolen i finstua hjemme, etter utallige år som bokklubbmedlemmer. Det tok ikke lange tida før jeg snoket rundt blant voksenbøkene deres, og fant nye favoritter. Hamsun leste jeg første gang som 12-åring. Markens Grøde. Fra da av var jeg fan.

Jeg leste alt jeg kom over. Jeg lånte TL-klubb-bøkene om de pene tvillingdektektivene i USA som kusinene mine hadde, jeg leste kulturradikalerne, Pappa Pellegrins datter, kioskromaner og mammas krimbøker. Jeg leste dramatiske ungdomsromaner, novellesamlinger og dikt. Hulebjørnens klan og Tove Nilsen. Jeg kunne sitte på rommet mitt og lese i timesvis.

Og jeg skrev. Skuffene på rommet mitt fløt over av dikt og små historier, og jeg fikk alltid toppkarakter på stiler og norskprøver, diktat og gloseprøver. Skrivegleden var enorm, og jeg hadde fine lærere både på barne- og ungdomsskolen som skrøt av meg og mente jeg hadde talent. Men på videregående skjedde noe som skulle knekke fortellergleden min i mange år fremover. Den ene novellen min fikk en 4-er. Norsklærerinnen sa den var nokså banal. Banal. Så flaut. Jeg – en 16-årig bygdejente som elsket å skrive om kjærligheten, tap, lengsel og de store tingene her i verden – mistet skriveselvtilliten min. Fra da av skrev jeg kun artikler, drøftinger, essays og kronikker. Og fikk toppkarakterer igjen. Eksamensbesvarelsen min i nynorsk i tredjeåret om menneskerettigheter ble endatil publisert i et tidsskrift. Jeg var stolt, men også overbevist om at dette beviste at det var faglitteratur jeg kunne, og ingenting annet.

Men diktene mine gav jeg aldri opp. Jeg bare gjemte dem.

Og så traff jeg en. En som skrev fantastisk, en som kunne dette. Og han sa jeg var flink. Han lot meg hjelpe ham med manus, både egne og andres.

Da turte jeg å begynne å skrive litt igjen. Smått om senn. Sånt som jeg diktet opp. Sånt som jeg husket. Og det ble faktisk bra. Han skrøt av meg. Fine forfattermannen min.

Derfor skal jeg tørre å skrive nå. Og noe kommer til å publiseres her. Så får dere like det eller la være. Det går bra uansett. Jeg fant igjen skrivegleden min. Det betyr mest.

 

Frøken Bokflink på lesesalen. Den gang jeg drev med sånt.