Ingenting stygt med «Store stygge dikt»

9788205361287Da jeg leste Urd av Ruth Lillegraven i 2013 ble jeg fullstendig bergtatt av diktningen til denne dama, og hun vant da også – meget fortjent – Bokbloggerprisen 2013 for samlinga. Jeg ble ikke fullt så begeistret for Manilahallen som kom året etter, men også her fant jeg sterke dikt og flere fine eksempler på den særegne stilen til Lillegraven som jeg liker så godt.

Jeg var derfor spent på hva som ventet da jeg nylig kjøpte debutsamlingen til Lillegraven, Store stygge dikt (Tiden, 2006). Heldigvis var den så bra som jeg håpet på. Det er en yngre Lillegraven både i alder og stil jeg treffer her og i en epoke av livet som er temmelig lik den jeg selv har vært og er midt oppi. Hun er i slutten av tjueåra og bor midt i Oslo. Opprinnelig fra en gård på et lite sted, i ferd med å bygge karriere mens hun finner (og mister) kjærligheten, henger med venner, er på byen, minnes oppveksten i bygda og prøver å finne ut av dette voksenlivet – i det hele tatt alt det som er typisk for sånne utflytta odelsjenter som Ruth og meg. Og sikkert som følge av all gjenkjennbarheten i diktene – som det under er et godt eksempel på – treffer de meg sterkt og engasjerer fra første til siste strofe.

1 - tb89JRa

Det er en rekke fine øyeblikkskildringer her, Lillegraven har et særlig godt blikk for de små stundene i livet som plutselig viser seg å være de mest meningsfulle.

2 - PgyjNsIEn annen styrke ved disse diktene spesielt og Lillegravens skrivestil generelt, er hvor velkomponerte og åpenbart gjennomarbeidet alt er. Tekstene er skriveteknisk gode, samtidig som hun alltid forteller en historie og vil si leseren noe. I det siste har jeg lest litt for mange bøker som jeg syns aller mest blir en oppvisning i «se, så flink jeg er til å skrive!» uten at handlingen er særlig minneverdig. Det fins liksom ingen dypere mening eller hensikt med historiene, og jeg sitter igjen som leser etterpå og lurer veldig på hva forfatteren ville med boka. Slik er det overhodet ikke hos Lillegraven. Her kan en nyte både innhold og form – som i diktet under med alle de frydefullt fine allitterasjonene som «hylande hatsk hemntokt», «vaksen, vakker, verdig» og «blått isbreblikk».

4 - IWtfwC3Diktene i denne samlinga har som nevnt høy relatable-faktor for meg. Og jeg smelter jo helt når symbolikken blir like god politisk som litterært, slik den er under: Gårdene og bygdene som sakte dør hen lik en sau som har havnet på ryggen og ikke klarer å reise seg igjen. Det treffer helt perfekt.

3 - a90t1lqDiktet under ble en av mine favoritter. Jeg liker alt ved det; stemningen, formuleringene, skildringene, hverdagsligheten – dette er lyden av livet og tida som går. 5 - Renz7zLRuth Lillegravens selverklærte stygge dikt er selvsagt det stikk motsatte. Og for de som enda ikke har stiftet bekjentskap med Lillegravens diktning, kan man trygt starte med begynnelsen og lese debuten. Den viser med all tydelighet at denne forfatteren har vært dyktig fra starten av og at det er bare å glede seg til bøkene som kommer.

Miniomtale: «Det blir aldri lyst her»

ÅmodtTinaDetbliraldrilystherStor
Jeg leste nettopp ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her, som jeg fikk tilsendt som del av en bokpakke fra Kolon. Jeg hadde lest gode anmeldelser av den og hadde egentlig tenkt å kjøpe den tidligere, men kom aldri så langt selv. Da hadde jeg jammen gått glipp av noe.

Dette er en sterk og intens liten roman om et kjærestepar som flytter sammen nordover til Finmark, der Eli skal jobbe som fisker, mens Sara skal fotografere – eller mest være sammen med Eli, egentlig. Handlingen spinner rundt forholdet mellom disse to, et forhold som er like trangt og begrensende som det lille huset de bor i og like skiftende og voldsomt som vinteren utenfor.

Stemningen i romanen er gjennomgående illevarslende. Jeg ble stadig sterkere sugd inn livet til disse to kvinnene og det ble vanskelig å legge vekk boka før jeg fikk en eller annen form for forløsning. Heldigvis for meg er boka kort.

Åmodt skriver godt, presist og engasjerende. Denne romanen blir definitivt ikke det siste jeg leser av henne.

 

Nominering til Bokbloggerprisen 2015

Godt nyttår, alle sammen!

Det er blitt 2016 og jeg har som vanlig som nyttårsforsett å skrive mer – og det inkluderer også bloggen. Jeg starter friskt med min bittelille nominasjonsliste til den gjeve Bokbloggerprisen, som skal gå til forfatterne av de bøkene landets bokbloggere mener er fjorårets beste i kategoriene «Årets norske roman» og «Åpen klasse».

Mine nominasjoner er:

1) Årets norske roman

Iversen, Kristina Leganger – I ringane (Samlaget)

2) Åpen klasse

1. Gundersen, Eirin – Du er menneske nå (Gyldendal, min omtale her)
2. Breen, Marta, Schultz, Madeleine og Jordahl, Jenny – F-ordet, 155 grunner til å være feminist (Forlaget Manifest)

 

(Og hva gjelder sannsynligheten for at nyttårsforsettet oppfylles, velger jeg glatt å overse det faktum at årets forsetter stort sett er en kopiert liste fra i fjor hvor 2015 er erstattet av 2016…)

 

Hva er et menneske?

2015-10-25 20.13.22Eirin Gundersen, som jeg først kjente til som @nervetraad på Twitter, debuterte i høst med diktsamlingen Du er menneske nå på Gyldendal forlag. Til tross for dikterens relativt unge alder (jeg har jo blitt så gammel at jeg blir litt satt ut av at voksne mennesker er født på nittitallet), er dette en reflektert og moden samling dikt.

FullSizeRender-7Diktene kretser rundt tap, sorg og menneskets forgjengelighet, men også menneskets plass i evigheten som en del av kretsløpet på jorda, som bit av historien og ikke minst plassen det har i slektenes gang. I tillegg er kjærligheten fremtredende – både til en nylig avdød far og til en trygg kjæreste.

FullSizeRender-6Det er et nokså nedtonet og nøkternt språk Gundersen bruker, poesien ligger i stemningen og symbolikken i diktene selv. Til tross for den dempede stilen fins det like fullt mange eksempler på vakre og kloke formuleringer her. Avslutningslinjen i diktet over er et godt eksempel på nettopp det. En annen favoritt er setningen «sekel etter sekel med eskapisme». Sett under ett virker språket veldig gjennomtenkt og gjennomarbeidet – kanskje av og til nesten på grensen til vel flinkt. For min del må Gundersen gjerne slå seg enda litt mer løs språklig, for her er det mye talent å ta av.

FullSizeRender-9Favoritten min i samlingen tror jeg må være diktet under. Her tegner Gundersen opp et virkelig levende bilde av et konkret øyeblikk, et rørende barndomsminne, foreviget i et gammelt fotografi. Men så viser det seg altså at minnet ikke er dikterens eget, enda så levende det er for henne – det er søsteren som er på bildet, ikke henne selv. Det minner meg om en samtale jeg ganske nylig hadde med ei venninne, der vi diskuterte hvor mange av barndomsminnene våre som vi rent faktisk husker av oss selv, og hvor mange minner som bare er der fordi vi har sett bilder av situasjonen fra vår egen barndom. Minnet bedrar, historien vår er ikke alltid ekte. Det kan være sårt å innse – og særlig når det handler om noen du så gjerne vil huske fordi vedkommende er borte for alltid og minnene er alt som er igjen. Dette diktet klarte å vekke akkurat den følelsen hos meg.

FullSizeRender-10Det er fint å få lov til å lese en såpass velfungerende lyrikkdebut som dette. Det løper en tydelig tematisk tråd gjennom hele samlingen, selv om jeg ikke helt får del II til å passe like godt inn med de øvrige. Men diktene i denne delen understreker jo denne allstedsnærværende forbindelsen mellom mennesker, dyr og organismer som lever i helt ulike miljø på helt ulike kanter av jorda.  Til tross for all forskjeller lever de alle; de eksisterer som en del av den helheten som er verden. Gundersen slipper altså ikke tematikken, selv om motivet skifter fra det nære til det fjerne. Men jeg må nok innrømme at det er del I jeg liker aller best selv.

FullSizeRender-8Etter å ha lest Eirin Gundersens dikt kjenner jeg på omtrent like store deler eksistensiell angst, nostalgi, savn og trøst. Jeg blir påminnet om at jeg er en del av menneskeheten jeg også. Uunngåelig forgjengelig, men likevel del av noe evig. Og i min slekt har jeg min uvurderlige rolle som det ene leddet som skal lenke forfedrene sammen med etterkommerne.

Så godt jobba, Eirin. En diktsamling som får deg til å tenke så store tanker som dette, den er definitivt vellykka i min verden.

 

Basso har funnet ly

2015-03-10 18.07.43Aina Basso kom i fjor ut med sin fjerde roman Finne ly (Samlaget, 2014) og er en av de nominerte i romankategorien til Bokbloggerprisen 2014. I likhet med Fange 59. Taterpige. som jeg leste da den kom ut i 2010, er dette en roman om romanifolket, kanskje bedre kjent som taterne. Jeg har et spesielt forhold til historien til dette folket som før var et kjent syn ute på veiene eller langs leia. Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvor det kommer fra, men romanifolket har alltid fascinert meg. Da jeg var tenåring ble interessen kraftig styrket etter å ha lest Britt Karin Larsens fantastiske trilogi om tatergutten Elias’ liv gjennom 1900-tallet. Det er også historien om hvordan de reisende forsvant, hvordan de sakte, men sikkert ble assimilert inn i det norske samfunnet – ofte på grufullt vis.

IMG_7884

I Bassos bok er romanifolket fortsatt på veien. Hanna har rømt fra tukthuset, og tar tjeneste hos en enkemann og de to sønnene hans, Harald og Johannes. Fortellerstemmen veksler mellom å tilhøre Hanna og Johannes, og det er også disse to som utgjør romanens hovedkarakterer. Følelsene som gror mellom dem utgjør omdreiningspunktet for hovedhistorien, men leseren får også kjennskap til fortiden deres og sentrale hendelser fra livene som har ledet dem begge dit de er nå. Man blir slik kjent med dem litt etter litt, forstår handlingene deres og motivene for valgene de tar. Basso gir her er et idealeksempel på hvordan man skildrer romanpersoner slik at de føles ekte og levende for leseren, noe som igjen gjør at man engasjerer seg i hvordan det går med dem og dermed i selve fortellingen. Skiftingen av synsvinkel sørger for at man ikke mister oppmerksomheten og i noen partier får man også innsyn i samme situasjon sett fra begges ståsted. Dette tydeliggjør relasjonen mellom Hanna og Johannes og skaper troverdighet og dybde til fortellingen.

IMG_7886

De får riktignok verken lang tid i romanens virkelighet eller sider i boka å utvikle forholdet sitt på, for Harald, odelsguten, har også sett seg ut Hanna. Han legger seg etter henne, ødelegger for Johannes slik han alltid har gjort det: «No gjer han det igjen. Alltid må han kome mellom, alltid må han ta frå meg det som er mitt.»

Så kommer taterne til skogen. Det er da spenningskurven for alvor stiger i boka. Brødrene finne sammen om en felles fiende, og Hanna må velge mellom tryggheten på gården og lojaliteten til sitt eget folk. I et crescendo av ild, skog og flukt tar både Johannes og Hanna skjebnevalg. Det er kanskje drama verdig en kioskroman eller actionfilm – men heldigvis så uendelig mye bedre skrevet fram. Det blir aldri urealistisk. Til tross for drømmeaktige sekvenser og forderdelige handlinger, beholder historien alltid troverdigheten sin. Akkurat det er kanskje ikke så rart, all den tid Basso tross alt er historiker av yrke og kjenner den perioden hun skriver om. Men det som bidrar ytterligere til denne følelsen, er at man helt til sist i boka får vite at Hanna faktisk var en reell person og at Basso har hatt et helt reelt – om enn nokså beskjedent – utgangspunkt å dikte fram et liv fra.

IMG_7883

Basso skriver fantastisk. Romanen er solid bygd opp, både hva gjelder karakterer og handling. Dette er skriving som er både kunst og godt håndtverk og man kan tydelig lese at teksten er gjennomarbeidet og finpusset. Korte scener som spenne over to-tre sider skaper ikke bare driv i fortellingen, det gjør også at språket fortettes og forenkles. Akkurat slik jeg liker det. Skrivestilen er enkel og nedpå, men likevel full av tilstedeværelse, mening og fine skildringer. Det blir nesten poesi av hverdagsskildringene. Symbolikken er også fremtredende, særlig har ekornene en sentral rolle i fortellingen. De er et tegn på lykke for de reisende, men jeg leser det også som en metafor for Hanna selv. Det at Johannes f.eks. tar seg av en hjelpeløs ekornunge, som han senere vrir halse om på fordi Harald tar det, forteller oss at følelsene Johannes har for Hanna også har en dystrere side ved seg. Tegn og symboler var viktige for romanifolket, og det gir romanen en ekstra dimensjon at Basso også gir dem en så stor plass i fortellingen sin. I det hele tatt er dette en roman hvor språket helt tydelig er komponert for at historien skal fortelles godt, samtidig som det i seg selv er velformulert og vakkert. Det er bare å la seg imponere – jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive like bra som Aina Basso.

Jeg kan herved erklære at jeg har funnet min favorittroman til Bokbloggerprisen 2014.

 

(For flere omtaler av boka, trykk her.)

 

Sorry seems to be the hardest word

Fjorårets Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er en av tre kandidater til kategorien «Årets roman» i kåringen av Bokbloggerprisen 2014. Var det fortjent? Tja.

Unnskyld

For å starte med en slags konklusjon; dette er en bok som biter seg fast i deg – og det varer en stund. Det er det slettes ikke alle bøker som gjør, så for det skal Høyer ha honnør. Å lese de tre første sidene gjorde at jeg la bort boka, og venta. Lenge. Først når romanen ble en av finalistene til Bokbloggerprisen, tok jeg den frem igjen. Tvang meg til å lese videre. Ganske snart var jeg sugd inn i dette klaustrofobiske forholdet som er bokens omdreiningspunkt. Kjæresteboblen, der «det finnes ikke noe deg og meg».

Bilde2

Den unge kvinnelige hovedpersonen i boka møter Sebastian ved havet en sommerdag. De blir kjærester samme dag og da de går av bussen på vei hjem den dagen forlover de seg med en fisketråd Sebastian har tvinnet til en ring. Denne ringen får en sentral plass i fortellingen videre og jeg leser den som et slags symbol på selve forholdet. Ubrytelig, uvanlig og sterkt – samtidig som den er ubehagelig, påtrengende og alltid sterkt tilstedeværende. Smertefull, men umulig å ta av. Til det betyr den alt for mye. Til slutt er ringen absorbert i hovedpersonens kropp, i ringfingeren der blodåren går «rett til hjertet».

Paret flytter sammen nesten umiddelbart, planlegger bryllup og en seiltur rundt jorda. Skaffer seg hund. Vedder om stadig rarere ting. De er intenst lykkelige; Sebastian som kan så mye og hovedpersonen som elsker så høyt. Men alt er ikke som det skal være. De har bl.a. begge et utfordrende forhold til familien sin, men Sebastians foreldre er åpenbart dysfunksjonelle. Det er også mye i det Sebastian forteller som ikke stemmer helt med virkeligheten.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen, siden det vil ødelegge leseropplevelsen for de av dere som har planer om å lese boken. Men jeg kan si at jeg stadig satt med en stadig stigende uro, en klam følelse av ubehag og at dette umulig kunne ende godt. Når man i tillegg får servert tema som barnemishandling, selvmordsmetoder, en detaljert beskrivelse av hvordan en hummer kokes levende samt maltrakterte hovdyr, er det lett å fastslå at dette ikke er noen feel-good-roman akkurat.

Bilde3

Handlingen grep meg. Jeg leste boka i små porsjoner på t-banen til jobb hver dag, og tok meg selv i å tenke mye på den utenom disse lesestundene. Det jeg tenkte mest på, og som sant og si friket meg litt ut, er hvor lite du egentlig vet om et annet menneske, selv din aller nærmeste, den du elsker og har tenkt å dele resten av livet med. Det er lett å lyve, lett å skjule. Foruroligende lett, faktisk. Og hvor lett er det egentlig å holde på kjærligheten når tilliten er borte? Når den du trodde du kjente i virkeligheten er noe helt annet? Dette er en problemstilling de fleste av oss antakelig kommer borti i en eller annen form i løpet av livet. Det er allment, og slik sett et godt tema for en roman.

Så hva er det som gjør at jeg er usikker på om Unnskyld fortjener plassen som en av de beste tre romanene fra 2014? Det er hovedsakelig på grunn av to ting: Det første er språket og skrivestilen, det andre er karakterenes troverdighet.

Språklig sett er dette nemlig etter min mening en nokså ujevn roman. Høyer har en særpreget skrivestil som jeg personlig ikke var overbegeistret for. Slike ting er jo gjerne en smakssak, så det skal jeg ikke holde for hardt mot henne. Men denne hangen til gjentagelser, detaljerte beskrivelser og lange utbroderinger, gjør at handlingsløpet forsinkes og av og til også forstyrres. Samtidig underbygger det også noe av den klaustrofobiske følelsen i boka, noe som tyder på at det kanskje er en helt bevisst strategi fra Høyers side. Det funker noen ganger – andre ganger ikke. I tillegg virker det som om Høyer forsøker å være så  nyskapende i uttrykksform at det mest av alt virker påtatt. Men igjen – dette er smak og behag. Jeg har alltid likt et nedtonet romanspråk og slik er det ikke her.

Til sist; troverdigheten. Ved flere anledninger hadde jeg mest lyst til å skrike til hovedpersonen, riste litt vett inn i henne eller få henne til å se det som jeg «så». Er det egentlig mulig å være så grenseløst naiv som denne jenta er i starten? Riktignok er hun bare så vidt begynt på tjueåra, men at hun ikke stiller spørsmålstegn ved noe som helst i Sebastians liv, er litt vanskelig å tro på. Etter hvert blir hun jo også mistenksom, men det tar jaggu lang nok tid. Høyer prøver for så vidt å forklare godtroenheten hennes; hovedpersonen beskriver jo ofte Sebastians evner til å forklare, dekke over, berolige og ufarliggjøre. Hun kaller det ordkappen hans, som svøper dem begge inn i den trygge boblen deres.

Bilde4

Jeg kan til en viss grad kjøpe den, men jenta må jo ha visst. Innerst inne må man vel forstå at noe ikke er som det skal? Eller.. Kanskje jeg egentlig bare prøver å fornekte at alle har potensial til å bli så blind. Kanskje. Uansett blir hovedpersonen til tider litt irriterende for meg. Hun blir for svak, for avhengig. Og Sebastian selv blir nesten en karikatur, han er så full av seg selv, så sikker på egen fortreffelighet. Og så er det bare et skall. Et skal som knuses når han endelig må ta stilling til fortiden sin, til virkeligheten. Jeg skulle ønske han var litt mer.. vanlig. Jeg sliter med å få sympati for karakteren, fordi han bare får være enten uovervinnelig eller et vrak. Jeg tipper Høyers mål er at han skal være utilgjengelig og vanskelig å komme inn under huden på for oss lesere nettopp fordi hovedpersonen sliter med det samme. Men han er egentlig ikke så vanskelig å forstå seg på. Jeg hadde en god anelse om hva det var som hadde skjedd med han og hva han skjulte lenge før det ble avslørt i boka. Så det er denne litt ekstreme dualiteten jeg ikke får helt til å tro på og som gjør Sebastian til en mindre relevant romankarakter enn han ellers kunne vært.

For å oppsummere: Dette ble for min del en litt ubehagelig, men definitivt engasjerende, leseopplevelse. Jeg kommer til å huske boka og den har åpenbart en god del kvaliteter. Likevel blir den for ujevn til å bli en klar favoritt her i gården. Og Bokbloggerprisen 2014 – den mener jeg nok bør gå til en av de andre romanene.

(Her kan du lese hva resten av bokbloggerne syns om boka.)

Kortlisten til Bokbloggerprisen 2014 er her

Da var det endelig offisielt hvilke av fjorårets bøker som skal kjempe om selveste Bokbloggerprisen 2014!

Jeg er veldig, veldig glad for at både Marit Kaldhol og Ingvild H. Rishøi som jeg nominerte er blant de tre finalistene i kategoriene «Årets roman» og «Åpen klasse». Jeg håper det gjør at de leses av enda flere og får en bråte stemmer frem mot kåringa av vinnerne i høst.

IMG_5059vinternoveller

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er en bra kortliste, syns jeg. Resten av kandidatene fortjener plassen sin, selv om jeg aller helst skulle sett Eli Fossdal Vaage på kortlisten i «Åpen klasse.» Vel, man kan som kjent ikke alltid få alt man vil her i verden. Nå skal jeg i alle fall prøve å få blitt med på samlesingen av bøkene, en utfordring som heldigvis gjøres litt lettere ved at jeg allerede har lest to og en halv av de seks nominerte bøkene. Jeg gleder meg!

 

Om Bokbloggerprisen 2014

Da er langlisten av nominerte bøker til Bokbloggerprisen 2014 klar!

Rent personlig hadde jeg et helt latterlig dårlig leseår i fjor, og av de få bøkene jeg faktisk fikk lest var det for det første ikke så mange av årets utgivelser og for det andre leste jeg av disse kun ferdig en – ja, du leste riktig – EN roman. Flaks for meg at akkurat den romanen var fine Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol. Da fikk jeg nemlig nominert den til Bokbloggerprisen og jammen er den ikke med på langlisten. Veldig fint og veldig fortjent!

De andre bøkene jeg nominerte var disse:

2015-01-02 18.37.13-1

Ingvild H. Rishøis nydelige Vinternoveller fikk heldigvis også en plass på listen, i kategorien «Åpen klasse». Jeg har ikke fått skrevet om denne enda, men søk på Rishøi i menyen til høyre, så får du opp omtalene mine av de to forrige novellesamlingene hennes. Tredjeboka er til opplysning minst like bra som forgjengerne. (Og ja, jeg skal skrive om den. En gang. Jeg lover.)

Verken Marta Breens Født feminist, Ruth Lillegravens Manilahallen (som også står på «denne skal du skrive omtale av, Karen»-lista) eller Tora Seljebøs Om kvelden blir namna ropa heim nådde tydeligvis opp i konkurransen om prisnominasjon. Synd, særlig for den sistnevntes del. Dette var en av fjorårets fineste leseropplevelser for meg. Men alle kan jo ikke vinne, som kjent. Heldigvis kan de fint leses likevel.

Så til lista. Dersom du ikke orket å klikke på linken over, ser den altså slik ut:

1) Årets roman:

– Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
– Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
– Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
– Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
– Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
– Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

2) Åpen klasse:

– Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
– Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
– Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
– Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
– Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
– Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Jeg starter med romanene. Av disse titlene er jeg i gang med å lese Ida Hegazi Høyer (som jeg måtte ta litt pause i av personlige årsaker), samt har tenkt å lese Aina Basso, Lars Mytting og Carl Frode Tiller sine bøker. Slik sett er det en solid nominasjonsliste for min del. Både kvalitet og bredde, erfaring og friskt blod i fin forening. Bra jobba, medbloggere.

I den enormt vide kategorien «Åpen klasse» er det ikke så overraskende at bloggerne stiller sterkt selv; Ida Jackson, Siri Pettersen og Lise Grimnes er profilerte stemmer i (bok)bloggmiljøet, og da får de selvsagt stemmer. Men misforstå meg rett; jeg tror disse stemmene er helt ektefølte litterært sett også, altså. Jeg har ikke lest bøkene deres, men registrerer at de har blitt svært godt mottatt. Det er antakelig Jacksons bok jeg mest sannsynlig kommer til å lese av dem. Simon Stranger er jeg generelt begeistret for, men jeg leser vanligvis ikke ungdomsromaner, så jeg venter nok heller til neste «voksenbok» er ute fra den kanten. Min kategorifavoritt – utenom Rishøi, så klart – er derfor Elin Fossdal Vaages Hekla myter. Jeg har lest mye bra om den, og er rimelig sikker på at den blir både kjøpt og lest innen kort tid. Jeg er en sucker for lyrikken, som kjent. Og akkurat den var det skuffende lite av på denne lista. At hele tre ungdomsromaner er nominert er etter min mening litt i overkant. Men slik er demokratiet og jeg kan bare skylde meg selv som ikke er flink nok til å pushe poesien godt nok her på bloggen. Jeg må skjerpe meg. Veldig. Lukter et nyttårsforsett her.

Uansett – dette er altså de nominerte til landets gjeveste litteraturpris (helt objektivt vurdert, selvsagt). Så får vi vente i spenning til kortlistene med de tre mest populære kandidatene til prisen offentliggjøres 26. januar. Etter det starter samlesningen og så får vi se hvem som til slutt ender opp med bokbloggernes gunst den 12. september. Spanande!

 

Obstfelderord

Helt siden jeg leste Sigbjørn Obstfelder første gang på videregående, har jeg vært en stor fan av dikteren – særlig samlingen Digte fra 1893. Da jeg var innom et antikvariat i sommer fikk jeg tak i en utrolig fin utgave av samlingen trykket i 1913, og den sitter jeg og blar og leser litt i idag. Jeg kom på at jeg kunne dele litt av leseopplevelsen med dere også, så her er et utdrag fra et av favorittdiktene mine, nemlig «Navnløs»:

2014-08-24 17.20.41