Retroanbefaling!

Her på bloggen kan du jo rett som det er finne anbefalinger av bøker, serier og musikk – ja, og så gode blogger jeg vil spre ordet om da. Men i dag slår jeg et lite slag for den nyåpna, nydelige butikken til venninne og kollega Sunniva, for mange kanskje mer kjent som Retropiken. Den heter Unionville, og ligger i Drammen.

sunniva_unionville (foto Hedi Raaen Oegema)

Hovedpersonen herself: Sunniva Ferrada

Hun har nemlig tatt med seg alle de utrolig kule designer- og vintagekjolene sine og flyttet dem inn i et lokale på Union brygge. Der har de fått selskap av en rekke secondhandartikler og ikke minst masse stilig interiør fra designmerker som Kähler og Lucie Kaas. For en retrofil frøken som meg er dette antakelig det nærmeste jeg kommer himmelen, ateist som jeg er.

unionville3

Unionville har åpent hver helg, på fredager fra 11 til 17 og på lørdager og søndager fra 12 til 16. Så da er det vel egentlig bare å hoppe på toget og ta seg en Drammenstur, vel? God helg!

unionville1

 

Looking for something else?

lookin_screenshotJeg har funnet en ny favorittserie. Det er “Looking” på HBO, og den har allerede danket ut “Girls” og – ja, jeg må si det – “House of Cards” på favorittskalaen av de seriene jeg ser for tida. Kort fortalt handler den om tre homofile kompiser som lever dagliglivet i San Fransisco, og den er så nedpå, morsom, rørende og kul på en gang at jeg blir fullstendig bergtatt for hver episode. Jeg har kun ved to anledninger sett like fine kjærlighetsforhold mellom menn skildret på skjermen, og det er i “Brokeback Mountain” og i hjerteskjærende gode “Tørk aldri tårer uten hansker”. Men der disse viser historiske portretter med tragiske utfall, viser “Looking” oss bare helt vanlige fyrer i tredveåra som trener, fester, trøstespiser og ikke minst forelsker seg her i denne samtiden vår, hvor sistnevnte er vanskelig nok for de fleste, enten man er skjeiv eller hetero.

Det er rett og slett bare så bra. Og episoden i kveld, Looking for the future (s1e5), var den aller, aller beste så langt. Du vet den dagen du har med en ny flamme? Den dagen dere bare henger sammen, snakker og lærer hverandre å kjenne? Når du for første gang skjønner at dette – dette kan være noe? Det er her festet på kamera. Og det er så ærlig og fint og godt at det gav meg fornya tro på kjærligheten. Det trengtes.

Litterære oppvektsminner i postkassa

Se! Jeg fikk gode, gamle favorittbøker fra ungdomstida i posten i dag:

2014-01-24 20.05.52

Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo husker jeg så vidt at jeg leste i min pure ungdom (tipper sånn da jeg var rundt 12 år), men i og med at jeg kun husker tematikken, fant jeg ut at det var på høy tid med en gjenlesning. Så det skal jeg begynne med i helga, da. Etter årsmøtet i Günerløkka SV i morra. Og vennemiddagen. Og etter at jeg har vaska leiligheten. Og vært på trening. Og lest to ukers utgaver av Morgenbladet.

Jah. Eller til uka. Kanskje.

God helg, da! Like travel som min, sikkert?

Lesemål, sa du?

Nei, sånt driver jeg ikke med. Jeg leser etter innfallsmetoden, og med det mener jeg at jeg leser nyutgivelser, gaver, uleste bøker fra bokhyllene, anbefalinger, bøker på salg, skatter fra Tronsmo, bloggutfordringer og samlesninger og ellers bare det jeg får lyst til der og da. Jeg blir stressa av tanken på å skulle prestere på dette feltet her også, og strever strengt tatt hardt nok i hverdagen med å leve opp til mine egne knallharde krav. Lesing og blogging er kos. Det er en hobbby. Det er et sted kreativiteten og innfallene skal få dominere.

Men et eneste lesemål for 2014 har jeg faktisk satt meg. Jeg skal lese første bind av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Jeg kan rett og slett ikke la være å prøve meg på den, bokelsker i snart tredve år som jeg er. (TREDVE! JEG BLIR TREDVE I ÅR! ANGST! <– Dette er Karen som har startet tredveårskrisa ni måneder før hun må. Skjønner dere det med egne stressende krav, eller? Jeez.) Så nå har jeg lånt meg boka fra super-Guros rikholdige kjellerstuebibliotek, og skal snarest sette i gang med denne klassikeren. Jeg gleder meg faktisk, for pålitelige kilder hevder den er morsom. Jaggu!

påsporet_proust

Så følg med. Snart triller det proustske sitater ut av meg som perler på en snor så jeg imponerer vettet av enhver kvasipretensiøs litteraturstudentkjekkas. (Som jeg er blitt for gammel for uansett. Uææ! Tretti! *besvimer litt*)

Ha en fin søndagskveld da, folket der ute. Og i morra kommer nominasjonslisten til Bokbloggerprisen! Spent!

 

Frøken Flinks nyttårsforsett på forskudd

  • Lese ferdig Monstermenneske (jeg fikk den til FORRIGE jul, for pokker!)
  • Skrive anmeldelse av den
  • Skrive om Fugletribunalet, Bergeners og Songfuglen (Vestlandet altså – derfra kommer det mye gull!)
  • Finne ut hvilke bøker jeg skal nominere til Bokbloggerprisen
  • Skrive innlegg om dem og prisen og litteraturåret 2013

Hvis ikke dette er gjort innen januar er omme, syns jeg dere fine leserne mine skal få utmåle en passende straff til meg. Hva med tvangslesing av minst femti halvdårlige krimbøker det kommende året? Eller hva med en grundig gjennomlesning fulgt av en dyptpløyende (pun intended) litterær analyse av 50 Shades of Grey? Diktnekt i hele 2014? There’s no end to the possibilities! Jeg fortjener det.

newyearsresolutions

(Foto: www.juxtapost.com)

Ellers håper jeg alle har hatt ei fin jul på akkurat den måten dere selv definerer akkurat det – selv har jeg spist min egen kroppsvekt i julemat og julekaker og kost meg med familie, slekt og gamle venner. Helt ok!

Pausefisk

Isolated of the gold fish on whiteDette er en pausefisk. Han ser litt teit ut og har på seg ei nisselue. Det skal symbolisere at jeg er veldig teit som ikke blogger, men det er fordi 1) jeg er ufattelig umotivert på dette området for tida, og klarer liksom ikke helt å komme meg ut av apatien og 2) det er jul straks, og det er som regel temmelig stress sånn med det meste på denne tida av året.

Kanskje tar det seg opp. Kanskje ikke. Jeg er fortsatt litt i en eller annen slags tenkemodus hva gjelder denne bloggen, og må finne ut av en ting eller fem. Men jeg kan ellers opplyse om at jeg har vært litteratursosial som bare det, med Flamme forlags femårsfestival på Blå forrige helg og bokbloggerjulebord nå i helga som var. Så jeg lever jo det såkalte livet, om ikke annet.

Teşekkür Tyrkia – om å finne tilbake til noe man ikke visste man hadde savnet

Visst var jeg i Alanya i oktober, men da jeg var tilbake nå i november kunne jeg like så godt besøkt en helt annen by. Å være der som turist og å være der som gjest – som venn – i et tyrkisk hjem, var to fullstendig ulike opplevelser. Og takk gudene jeg ikke tror på for det. Denne gangen traff jeg virkeligheten. Og selv om den kan være tøff, er sannheten alltid bedre enn illusjonen. Og helt vanlige hverdags-Tyrkia – det falt jeg så utrolig for.

2013-11-16 16.03.17

Når turistene er dratt, tar lokale fiskere over stranden.

La oss starte med begynnelsen: Første gang jeg besøkte nettopp Alanya og Tyrkia var da jeg var rundt 15. Hele familien Golmen dro på sin aller første felles sydenferie, og møtet var så nytt og rart og fremmed at jeg nesten har glemt alt. Jeg husker Kleopatra-stranda, jeg husker båtturen med klippevandring og stupinga så høyt oppefra at jeg var livredd lenge etterpå. Men ellers? Lite. Jo, te! Te i glass. Chai, som jeg nå har lært at det heter. Vi fikk det i alle butikker vi besøkte. Og jeg husket at alle var så fascinert av det lyse håret mitt. Fremmede menn ropte etter meg på gaten, og servitører tok på det uten å spørre. Det var bare sært. Og så minnes jeg så vidt minaretene; de fjerne bønneropene fra skurrende høytalere over hele byen. Religionen var alltid tilstedeværende.

2013-11-13 15.22.23

En av Alanyas mange moskeer i fjellsiden over byen.

Min neste utenlandstur var semesteret mitt på Bali høsten 2003. Jeg ble godt kjent med det vakre, fattige, eksotiske Indonesia, med den normalt sett så fredelige blandingen av hinduer og muslimer. Men året før vi dro, sprengte islamistiske terrorister et halvt kvartal midt inne i Kuta. Terrormålet var turister, og rundt 200 utlendinger – men også lokale – omkom. Vi fikk med oss årsmarkeringen for hendelsen, og overvar avdukingen av et svært minnemonument midt i det bortsprengte, tomme området inne i det travle, trange sentrum. Det var sterkt. Og jeg innså at man aldri kommer til å være helt trygg noe sted i verden – selv ikke et sted som ser ut som den tradisjonelle visjonen vår av paradiset med sine kritthvite strender og turkise hav. Samtidig visste jeg at vi aldri må skremmes fra å reise ut og oppleve.

I årene som kom, holdt jeg meg mest i Norge og Europa for øvrig. Studiene tok mesteparten av tiden min, sammen med politikk og annet frivillig arbeid. Men så skulle plutselig min daværende kjæreste reise avgårde til Jordan. Han studerte arabisk og Midt-Østen, og var fascinert av hele regionens kultur, religion og ikke minst historie. Nå skulle han jobbe et halvt år på den norske ambassaden i Amman, og selvsagt måtte jeg besøke han. Dette var i 2007; jeg var 23 år gammel og jeg dro helt mutters alene til Jordan. Det gikk fullstendig fint, selvsagt gjorde det det. Men jeg innrømmer at jeg var litt nervøs. Men Magnus ventet på meg da jeg kom ut av flyplassen, vi dro hjem til hans leilighet i et helt vanlig boligstrøk i Amman og jeg gjorde meg klar til to uker som hjemmeværende “kone” i varme, støvete Midt-Østen. For gift måtte vi være utad – noe annet var fullstendig usømmelig. Livet i Amman var rolig, spennende og stort sett uproblematisk; i sentrum var de fleste relativt sekulære, mange hadde studert i Vesten og flere hadde greit med penger. På landsbygda var det annerledes, selvsagt. Mer tradisjonelt, fattigsligere. Men også slående, overveldende vakkert, som i steinbyen Petra og på strendene ved Dødehavet. Det virkelig ekte Midt-Østen følte jeg likevel at jeg først traff da vi dro til Syria i fem dager. Vi bodde i Damaskus, men reiste litt rundt i landet, blant annet til Homs. Vi ble kjent med en ung mann på vår egen alder, som vi drakk te med og dro på tur med. Jeg vet ikke en gang om han lever lenger i dag. Det jeg vet er at den storslagne Umayyade-moskeen er skadet av bomber og at utrolige Krak des Chevaliers er plyndret i den pågående borgerkrigen, krigen som har ødelagt det Syria jeg en gang fikk være så heldig å møte. Men det var ikke noe lett møte; jeg måtte dekke meg til, ble aldri snakket direkte til og opplevde noen ubehagelig opplevelser i de trange gatene i Souk Al Hamidiyeh. Men ingenting overskygget fascinasjonen, og de magiske øyeblikkene hvor vi spiste nydelig libanesisk mat, drakk arabisk kaffe og røykte shisha under stjernehimmelen. Likevel glemte jeg jo etter hvert bort denne kulturen. Midt-Østen ble igjen et sted på nyhetene, et sted med konflikt, streng religion og uroligheter.

Det var med dette bakteppet jeg kom tilbake til Tyrkia og Alanya nå i oktober. Jeg husket bare at ‘su’ betydde vann og at Tyrkia har den ambivalente rollen som skjæringspunktet mellom vesten og østen. Sekulære muslimer som lever rimelig vestlig. Jeg tenkte ikke så mye på det, jeg skulle på strand- og avslapningsferie med foreldrene mine. Komme meg litt etter en tøff tid. Og slik ble det. Sola varmet, stranda gnistret og vannet slo blått innover land med kritthvite skumtopper. Vi spiste ute hver dag, jeg flørtet med de rimelig pågående kelnerne og så ikke så mye annet enn det som lå mellom hotellet og stranda. Rundt meg ble det snakket norsk, svensk, dansk og tysk. Til og med tyrkerne snakket disse språkene. Så skjedde det definerende; jeg traff Muzaffer og jeg ble kjent med han. Han var annerledes. Eldstesønnen av sju søsken, som forsørget foreldrene sine på hjemgården og søsknene sine som studerte. Vi holdt kontakten og han ville jeg skulle komme ned igjen, bo hos han og søstra, bli bedre kjent. Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det. Smått tåpelig? Åja. Men likevel sa magefølelsen min at dette var riktig på et vis. Så jeg gadd ikke gi fordommene plass, eller alle ideene om hva som er riktig eller ikke å gjøre, og dro.

2013-11-13 08.50.07

Utsikt fra leiligheten til Zaffer og Fatma.

Zaffer var like kjekk som jeg husket ham, men mye lavere. Det gjorde ikke noe. Han hentet meg i lånt bil og tok meg med til mitt midlertidige feriehjem – en stor og moderne treroms i sentrum, 10 minutter unna stranda og havet. Vi gikk ned til kompisens restaurant, der Zaffer hadde levert noe lammekjøtt vi fikk tilberedt og servert til lunsj. Så drakk vi chai – teen vi skulle slurpe i oss så uendelig mange glass av i løpet av denne uka. Fatma, verdens søteste og snilleste lillesøster på 19, kom og møtte oss etter at hun var ferdig på universitetet. Hun snakker ikke engelsk. Jeg snakket ikke tyrkisk. Så det første hun satte i gang med, var å lære meg tyrkisk. Jeg var en villig elev, og da uka var omme hadde vi vårt helt egne språk laget av enkel tyrkisk, enkel engelsk og en hel masse kroppsspråk. Det var så utrolig moro.

På handleturen etter middagen, etter at jeg også hadde fått treffe bror Yunus på 25 som er utdannet historielærer – men uten å få jobb i et land med svært høy arbeidsledighet, hadde jeg allerede lært meg at ‘git’ betyr gå bort og ‘gel’ betyr kom hit. Hun hadde ramset opp navnet på alle de sju søsknene og sagt at jeg var beautiful – ‘güzel’. Det som er sant er at hun er nydelig.

2013-11-13 14.19.13

Chai, chai, chai – aldri nok chai!

Jeg og Fatma tilbrakte mye tid sammen. Zaffer skulle ha fri den uka jeg var der, men fordi noen av de andre kelnerne plutselig dro bort, måtte han jobbe likevel. Heldigvis bare om kveldene, men likevel. Han jobber bare for tips. Bruker han to timer på et bord, og de ikke tipser, har han jobbet to timer gratis. Dårlig med minstelønn i Tyrkia, nemlig. Likevel har han jobbet seg opp fra praktisk talt ingenting, tjener nå ganske greit og har hatt råd til å kjøpe egen leilighet med alt av møbler og fasiliteter. Det er han stolt av – og med rette. Mens jeg var der kjøpte han seg iPhone, som jeg lærte ham å bruke. Han hadde aldri eid en så dyr telefon før.

2013-11-13 14.19.26

“I love technology!”

Slik ble det til at hver dag startet med felles frokost Fatma hadde laget til oss alle tre; omelett, ost, oliven, oppkuttet tomat, avocado og agurk – ‘salatalık’ – fra hjemgården. Ferskt brød, ‘ekmek’, som Fatma hadde syklet ned til brødfabrikken og kjøpt, og så chai, da. Fatmas chai var den beste av alle literne med te jeg drakk mens jeg var der. Det var Fatma som stelte huset, nemlig. Jeg prøvde å få hjelpe henne, men nei – jeg var gjest. Hun skulle gjøre alt, og spratt opp ved hvert minste vink fra storebroren eller en antydning til ønske fra meg. Jeg takket henne sikkert tusen ganger. Hun blåste det vekk.

Vi spiste frokosten vår, så tyrkiske nyheter, snakket tyrkisk og engelsk og lo når Zaffer begynte å synge. Så dro Fatma på skolen, og jeg og Zaffer hadde formiddagen fri sammen. Vi kjørte scooter opp i byfjellene og gjennom travle bygater, traff vennene hans; diskuterte turisme, religion og politikk. Vi spiste lunsj, drakk masse kaffe og chai. Lekte kjærester og betrodde oss til hverandre om forholdene våre som ganske nylig hadde endt på hvert sitt vis. Sola skinte, men stranda fikk stort sett ligge i fred. Det var for kaldt for dem til å bade nå, og jeg ville leve som mine gjestfrie verter. En halv dag ble det uansett – på en strand deilig tom for støyende turister.

2013-11-16 16.00.54

Alanyas nydelige ‘deniz’.

Turistene, ja. Det var jo nettopp det jeg var bare en måned tidligere. Denne gangen var de fremmede for meg, jeg kjente at de irriterte meg. De fleste prøvde ikke å lære seg språket, enda flere av dem hadde leiligheter der de bodde halve året. De holdt seg for seg selv, i en slags kolonier. Som norske turister på chartertur måneden før kunne vi se NRK på TV-en og lese fersktrykket VG på stranda. Solsengutleieren sa “heia Norge” og lurte på hvor i midt-Norge vi var fra. Hvorfor er det greit at norske turister lager seg egne kolonier som overhodet ikke integrerer seg eller deltar i det tyrkiske samfunnet, mens man fordømmer det faktum at innvandrere her til lands foretrekker å bosette seg på østkanten i Oslo hvor de har andre med felles språk, kultur og religion? For en utrolig dobbeltmoralisme. Og jeg kjente jo selv på savnet om å kunne uttrykke meg skikkelig på mitt eget språk. Kjente på ensomheten ved å ikke forstå de rundt meg, prøve hardt å tolke situasjoner uten å vite om jeg klarte det. Jeg skjønner behovet for samhold. Jeg skjemtes litt over mine landsmenn. Jeg sa det høyt. Og jeg spurte Zaffer; blir du aldri lei turistene? Som du må servere og varte opp, som har full kontroll på om du i det hele tatt får lønn eller ikke? – Nei, svarte han. – Eller.. jeg blir jo sliten. Men jeg er glad for at de er her. Men jeg er også glad du ikke er helt som de fleste av dem.

2013-11-13 15.25.03

Scooteren som fikk meg til å føle meg som en 16-åring igjen.

Jeg må fortelle litt om familien Karabulut også. Jeg er så glad for å ha fått lov til å bli kjent med dem. Far ‘baba’ og mor ‘anne’ driver en gård, med to kyr og kilometervis med drivhus fulle av grønnsaker. Jeg fikk bli med ut til dem den siste dagen min i Alanya, til småbyen Gazipaşa. Jeg innrømmer glatt at jeg ble utrolig overrasket når vi kom fram; for dette var noe helt annet enn byen. Huset var av sementblokker, og hadde tre etasjer: I den første var det fjøs for kyrne, i den andre bodde familien, og den tredje etasjen sto fortsatt tom. Zaffer fortalte at de hadde bygd den ekstra etasjen og uteplattingen en god del år tidligere, da de hadde litt bedre råd. Nå som faren var syk – han har epilepsi og har nylig hatt slag som lammet halve kroppen hans, som han nå trener opp igjen – hadde de ikke hatt råd til å fortsette byggingen. Nå skal Zaffer gjøre det for dem. Faren trenger et ordentlig bad, og vinduer og dører som kan lukkes mot vintervinden. Doet i dag er et hull i gulvet med doring man skal stå på. Døra er en gammel gardin. Jeg har ingen bilder herfra, for Zaffer sa han skammet seg over å ikke ha gitt familien sin et bedre sted å bo. Jeg sa han allerede gjorde alt han kunne. Han er tross alt sønn, ikke far. Han takket. Så ned. Var ikke helt overbevist.

Da jeg kom dit, var det første jeg gjorde å fortelle at jeg også var fra gård og at jeg kunne melke. De lo godt. Men jeg sprang ned og hilste på kyrne – Fatma ble så lei seg for at jeg fikk kumøkk på de hvite Conversene mine, “som er ekte og alt”, men jeg sa de hadde hatt møkk på seg før. Foreldrene trodde fortsatt ikke på at jeg var gårdsjente, ingen i rike Norge er vel det. Så jeg viste dem bilder av gården, av dyra. Fra da av tror jeg at jeg var godkjent. Moren var nydelig, alle søsknene ligner sånn på henne. Særlig yngstemann, lillebror Ali. ‘Anne’ serverte en utrolig god vegetargryte av egenproduserte grønnsaker, og jeg spiste godt og skrøt av maten. Først etter at jeg, Zaffer, Yunus og faren hadde spist opp, så jeg at verken Fatma eller moren hadde spist noe som helst. Jeg håper de hadde gjort det på forhånd mens de tilberedte maten, men jeg er slett ikke sikker. Resten av dagen viste Fatma og guttene meg gården, vi spise herlige, svære granatepler rett fra trærne og jeg prøvde å fange de halvville kattungene som holdt til rundt huset. Da vi dro, ble faren med. Han måtte på sykehuset neste dag, Zaffer skulle ta ham med. Vi besøkte også den nest eldste broren og den unge kona hans på veien hjem. Antakelig et ganske typisk ungt par, som bodde i en liten, slitt blokkleilighet i utkanten av byen. Doet der var også bare en doring i gulvet man sto på. Men TV-en var stor, og det var plass til oss alle i stua. Vi drakk tyrkisk kaffe og chai. Pratet og lo. Så på nyheter. Jeg fikk vite at hele familien er sosialister. De likte ikke den nye, religiøse statsministeren. Familien er sekulære, har nok med hverdagsliv og prioriterer sjelden bønn. De tyrkiske ordene sprang frem og tilbake i rommet mellom denne sammensveisede familien. Jeg skjønte nesten ingenting, men det gjorde ikke noe; jeg bare var der. Var en del av deres fellesskap. Levde.

2013-11-13 20.22.55

Søteste Fatma og Ali!

Dere har nok skjønt til nå at denne uka rørte meg dypt. Og jeg skjønte at dette var noe jeg hadde savnet så lenge uten å ha visst om det helt selv; jeg hadde savnet en annen kultur, jeg hadde savnet Midt-Østen, jeg hadde savnet å reise, leve på annet vis, bli kjent med helt vanlige mennesker fra et fremmed land, lære et nytt språk. Jeg hadde savnet familiesamholdet, ansvarsfølelsen, respekten. Jeg fant alt dette i Tyrkia denne gangen. Jeg ble betatt og vil allerede tilbake. Savner alt det tyrkiske. Samtidig ble jeg enda mer takknemlig for at jeg bor i dette trygge landet med en velferdsstat som alltid stiller opp, med sikkerhetsnett og høy standard på alt. Og jeg ble gjenforelsket i Oslo – men det er østkanten, miljøet her på Grünerløkka, mangfoldet og Karpe Diem-Oslo jeg falt for igjen. Jeg er så glad jeg hver dag lever i den såkalte multikulturen. Liker miksen av kultur, språk og religioner. Blir enda mer sikker på mitt ståsted som ateist, men vil at alle skal få tro på akkurat det de vil og få lov til å praktisere sin egen religion. Og kampviljen mot alt som lukter av rasisme, fremmedfrykt og rett ut islamofobi brenner sterkere enn noen gang. For nå er det personlig. Så utrolig personlig.